RAROIA

3.juni      I dag skjedde de mest fantastiske ting! Jeg har hatt mange koselige lørdager hjemme, og mange minnerike her nede, men dette må være en av de beste lørdagene jeg noen gang har opplevd! Vel, morgningen var som alltid. Bortsett fra at vi fikk nutella på brødskiva og vi fikk ligge å dra oss så lenge vi ville uten at mamma eller pappa kom inn klokka 8.00 og sa: Nå er det en halvtime til skole. Videre på dagen, litt før lunsj, dro vi inn i land. Øya vi var på var en korallatoll, og skapt/ lagd slik at det gikk an å gå eller svømme over til nye små øyer. Det var som en stor strand som var delt opp til mange små. Vi «besøkte» 3-4 øyer før vi begynte å snorkle. Pappa og Tor Kristian hadde selvfølgelig med harpunen, og etter den første (og eneste) fisken var skutt tok det ikke lang tid før haiene var rundt oss. Heldigvis finnes det bare noen få haier som lever innenfor revet, og de er ikke farlige. De haiene vi støtte på nå var nemlig BLACK TIP REEF SHARK. De ser ganske skumle ut med sånne runde, vidåpne øyne og den bitte lille pupillen midt i, men vi var ikke redde, tvert imot. Vi snorklet med dem, svømte bort til dem og nesten jagde dem for å få dem på film.

 

Etter at vi hadde gjort klar fisken (dere skjønner hva jeg mener) la vi den på en korall med undervannskamerat ratt bak. Vi ventet ganske lenge, men etter en stund fikk en hai øye på fisken og kom helt fram for å ta den. Det ble så kul film! Vi fortsatte vår spasertur over øyene. Etterhvert mente vi det var på tide med lunsj, så vi dro tilbake til båten. Etter lunsj tegnet vi og leste, og da jeg trodde det ikke ville komme så mye mer ut av denne dagen, kikket Albert opp av PC’en der han skrev blogg og ropte: EBBA! SE DER! Jeg trodde det var noen som trengte hjelp eller noe før jeg snudde meg rundt og så noe svart som lignet en stor finne i vannet. Vi ante ikke hva det kunne være så vi ropte på mamma og pappa som lå inne og slappet av. De brukte ikke lang tid på å reagere når de hørte at Albert og jeg var så gira og opphisset. Pappa trodde det kunne være en Manta Ray (en veldig, veldig stor rokke). Vi rakk ikke tenke engang før vi kalte opp KEA og kastet oss ut i jolla. KEA hang seg på med engang da de hørte hva det var som skjedde! Alle hoppet uti i trusene eller helt nakne (Albert) for den saks skyld. Da jeg så den gjennom maska på så nært hold, så jeg at den måtte være minst 3-4 meter i vingespenn, og 2 meter lang! Noen ganger kom den rett mot meg og jeg måtte bare tenke om og om igjen: De er ikke farlig, de er ikke farlig, de er ikke farlig. Jeg fascinerer meg fortsatt over at det finnes noe så stort, men helt ufarlig. Det er litt samme som med hvalhai. Håper jeg kan få gleden av å møte på ett så snilt dyr en gang. I denne historien var det mye utropstegn, og det finnes det en grunn til: DETTE HAR NEMLIG VERT DEN BESTE LØRDAGEN NOENSINNE!!!

 

5.juni       I dag har vi vært kjempe lenge inni land for å utforske. Vi fant mange fine skjell + en blekksprut. Det er helt sant! Den lå mellom to steiner, helt urørlig. Hadde ikke Albert sett at den så vidt beveget seg ville vi ikke skjønt det. Vi prøvde først med harpun. Det gikk ikke så bra, så vi prøvde med kniven. Pappa fikk ofte to veldig røde og lange tentakler oppover armene da han prøvde å fikle den opp. Etterhvert klarte vi å slenge den opp på land, det hadde selvfølgelig vært mye enklere hvis den ikke hadde spydd opp haugevis med masse svart blekk, men fyttirakkern den var ekkel! Hodet lignet mer på et alienhodet med to ravnsvarte duggdråper dypt plassert på hver sin side av det. Sugekoppene var som lim når du tok på dem. BLÆH! Det merkelige var at når den døde skiftet den farge sakte men sikkert helt til den ikke var så rød lenger, nærmere hvit eller grå. Litt sånn som vi mennesker gjør når vi slukner.

 

Uansett hvor ekkel den så ut var den i alle fall veldig god! Vi kokte den leeeeeeggggnnneee i saltvann og forvandlet den om til en super deilig delikatesse 😊. Så nå kan jeg krysse av «spise blekksprut som man har fanget selv» på lista.

 

Skrives snart, Ebba.

TUAMOTUPARADISET

(Ebba, 29. mai 2018, Raroia/Tuamotu/Fransk Polynesia)

(Nettet her har dessverre såpass dårlig kapasitet at bilder må komme senere)

 

TUAMOTUPARADISET

 

Jeg våknet. Alt var helt stille. Det eneste jeg hørte var bølgene som slo over revet. Det har vært litt uvant i det siste. Ingen skvulping mot båten, ingen rop eller lyder fra andre båter i nærheten. Vi og fire andre båter var de eneste her på dette lille paradiset.  Sengen føltes så stor og god, som sengen på ett hotellrom. Rommet var opplyst av solen som allerede sto høyt på himmelen over en øy som lignet en krusedull av palmer. Jeg ante ikke hva klokka var. Ikke brydde jeg meg heller, for jeg var våken og da er det umulig å sovne igjen. Vi er fremme på Raroia, øya der Kon Tiki strandet i 1947, en av mange øyer på Tuamotu. Det er dette vi har ventet på så lenge! Øde øyer hvor vi kan ha være for oss selv. Ingen turister, ingen biler, ingen gater eller løse hunder, bare oss.

 

På de siste kveldene har vi dratt inn i land, laget oss en liten bål-plass og sittet der flere timer og stirret inn i de hypnotiserende flammene som danset på de brennende kokosnøttene. Vi har snakket og ledd, tullet og spist. De første kveldene vi var der inne var det bare oss norske båter. En båt som heter JOVIAL, i den bor det to som ikke er eldre enn 25. De heter Atle og Ann-Kristin og er så hyggelige og morsomme. De minner meg så veldig om mamma og pappa da de var ute og seilte over Atlanteren for 15 år siden. Også var det oss C`EST SI BON, og til slutt var det KEA, vennene våre vi har fortalt så mye om 😊. Kveldene etterpå ble vi bare fler og fler. Det gikk fra bare oss til 19 mennesker som satt rundt bålet. Norske, engelske og sveitsiske. Jo flere jo bedre pleier bare jeg å si. Hjemme gjorde vi dette i skogen, mest når det var veldig kalde omgivelser. Her gjorde vi det på en strand omringet av palmer og en fullmåne rett over oss som lyste opp hele havet i sølv. Bålet ga fra seg en magisk varme som man ikke kan kjenne i sola. Det å sitte tett på gode venner, med noe godt og drikke eller spise, det er det ikke mye som slår. Pappa, Thor Kristian, Atle og Ann-Kristin har endelig begynt å bruke harpunen. Hver dag dro de ut og fisket og kom tilbake med masse god fisk vi grillet. Pappa fant på en drikk med kokosmelk og rom, noe jeg aldri fikk lov til eller ville smake på, men de voksne storkoste seg. Vi barna gikk heller for det klassiske, nemlig blandet saft. Alle hadde hatt en stor pose med mashmellows når vi dro fra Galapagos. Nå hadde vi akkurat INGENTING IGJEN! Så det ble ingen mashmellows over bålet, men vi hadde mye annet godt, bl.a. pinnebrød 😉.

 

Jeg er her, dette er min hverdag. Dagene går akkurat som hjemme, men noen ganger får jeg en tanke på hva det faktisk er vi driver med. Her er vi, på andre siden av jorda iført shorts, t-skjorte og solfaktor 30. Vi har sommer året rundt, vi går rundt med palmer over oss og firfisler under oss som den naturligste ting i verden. Kanskje på denne tiden av døgnet hjemme ville jeg ha sittet i ett klasserom eller vært på trening. Denne tanken kan komme når som helst. Når vi sitter og ser på solen gå ned bak horisonten, eller bare når vi går på fortauet og sparker i en stein på vei til jolle-brygga 😉.

 

Selv om jeg elsker å være her, leve i en seilbåt, og ta ting akkurat som det passer oss, er dette et annet liv. Et liv uten internett til telefonen, uten store skolegårder eller sladder, ingen store kjøkken eller lodne sofaer, ingen støy fra bilene utenfor, og ingen egne, store rom. Jeg tenker ikke så ofte på hvordan det vil bli å komme hjem til alt dette igjen. Jeg lever her og nå, for om 6 måneder har jeg det ikke mer. Selvfølgelig savner jeg alle venner, besteforeldre, onkler og kusiner, men imens jeg prøver å se for meg hvordan det er hjemme, kan jo dere prøve å se for dere hvordan jeg har det her nede.

 

Ett lite blogg innlegg fra Ebba 😊

NUKU HIVA

(Albert, mai 2018, Nuku Hiva/Marquesas/Fransk Polynesia)

(Kapasiteten på nettet her er dessverre for svak til at vi kan laste opp bilder, så det kommer senere)

 

NUKU HIVA

Etter en seilas på en dag og en natt kommer vi frem til øya på et stort hav, i en bukt med glinsende vann. Vi kommer frem til den store øya Nuku Hiva. På strekket gjorde jeg ikke så mye annet enn å lese. Jeg har blitt så glad i å lese på turen. Hva skulle vi gjort uten bøker midt ute på havet? En bok er noe fantastisk vi kan leve oss inn i, og forestille oss de flotte, skumle, morsomme, stilige, kule og spennende bildene inni de vidunderlige hodene våre. Man blir bare sugd opp av boka, og kan ikke legge den fra seg! Når vi kjørte inn i bukta, og motoren endelig stoppet, etter å ha hørt på den irriterende anker lyden, da kjente jeg den fine følelsen som får hodet ditt til å klarne, og hjernen din til å slappe av, mens smile ditt er på topp. Den følelsen som får meg til å puste inn lufta og tenke, tenke på alt det vakre vi får se på turen, og den forfriskende brisen som blåser i klærne dine. Håret mitt blafrer i vinden og jeg kjenner det, jeg kjenner at jeg virkelig lever, og det får meg til å tenke på ting jeg vanligvis ikke tenker på. Ting som gjør meg til meg.

 

På Nuku Hiva har vi gjort mye gøy. Vi har feiret 17.mai, vi har ridd på hest, vi har gått rundt i gatene og handlet, vi har gjort ganske mye rart ja. Åh bare så dere vet det, skal dere få litt av ALBERTS SEILTEORIER også!

 

En dag bestemte vi oss får å ri. Hestedama hentet oss i byen med bilen sin. Først kjørte vi hjem til henne. På veien opp dit var vi presset sammen inni en bil. Noen måtte sitte på fanget til andre, og noen kunne ikke en gang lene seg bakover uten å presse noen andre. Thor Kristian måtte sitte bak på bilen (det var en sånn bil med bagasjerom utenfor bilen, liksom bak på bilen) det er litt koselig da. Etterpå fikk hver familie en bil hver. Det var så mye bedre. Nå kjørte vi raka veien til gården. På veien så vi mange kule ting. Vi så kuer som sto sammen med store horn, og spiste det gode og deilige gresset sitt i den fine naturen. Kuer er veldig fine dyr. De er veldig vakre med de lyse fargene i prikkene på ryggen. Hornene er også veldig kule. De kan være store, og det er ser kult ut når hornene er formet som store bølger oppover. På veien så vi masse trær. Vi kjørte opp en lang bakke og selvfølgelig så vi hester. Hester med brikker på panna, og i store og små fasonger. Etter ca. en halv time hadde gått, kom vi frem til en fin gård. Det første jeg tenkte på var: dette her kommer til å bli så GØY!! I det samme oppdaget jeg noe som hang i et tre. Hmmm, DET VAR JO ENKELT OG SE. Det er et ku-skinn som henger til tørk. Han som eier gården er sikkert slakter. Det neste jeg ser når jeg går ut av døra er to SUPER SØTE kattunger. Alle gikk rett bort til dem, og begynte og løfte dem og klappe dem. Jeg tok ikke feil i at han var slakter nei. På veggen var det fullt av store ku-hodeskaller. Overalt var det busker med frukt. Det var vakkert og se så mange forskjellige frukter. Jeg liker spesielt pasjonsfrukt. Hvis man gikk litt forbi huset var det en stor gressplen med hester. Jeg gikk litt rundt og så på hestene. Jeg fant en som jeg syns var veldig fin, den het tydeligvis Deiky (jeg vet ikke hvordan det skrives). Hesteridningen var helt fantastisk. Vi red rundt i skoger på rad og rekke. Trærne sto høyt over oss, og sola skinte på den lyseblå himmelen. På veien hadde vi sett en søt kalv som koste seg med gresset ved et lite tre. Vi så andre hester som snakket med våre hester. I noen bratte nedover bakker begynte hestene og galoppere, det ar ganske skummelt. Men Tuva datt av hesten, heldigvis gikk det bra. Man får jo ganske vondt og tårene kommer. Hesteturen gikk stort sett veldig fint. Vi pratet og jeg sang. Følelsen av å sitte på en hest er ganske deilig. Bare sitte på hesten og nyte turen. Jeg ble veldig fornøyd med hesten min. Jeg stolte på Deiky og han stolte på meg. Når jeg gikk av hesten etter turen, ville jeg ri mer. Det var så gøy. Den vakre naturen og at vi kunne se hva hesten tenkte, de er jo litt smarte også. Turen tilbake gikk fint, vi stoppet på et sted og så ut over hele Nuku Hiva med det fine turkise vannet og menneskene som gikk rundt i gatene.

 

 

Nasjonal dagen til Norge 17.MAI!!! dagen gikk som smud. Vi startet dagen med en helt UTROLIG god frokost i KEA. Med skinke, Jannes nybakte rundstykker, Ann Kristins hjemmelagde greapfrukt-jus, masse godt pålegg og mye annet som jeg ikke husker hva var. Ann Kristin hadde med FREIA MELKESJOKOLADE!!!!!!!! Å så lenge siden jeg har smakt det. Det var så godt å kjenne den myke og søte melkesjokoladen smelte i munnen. Atle og Ann Kristin hadde med mange Norgeflagg også. Det var supergøy og gå i tog rundt på Nuku Hiva, og synge mange norske sanger, mens alle hadde henna i været hvor det norske flagget vaiet i vind. Selvfølgelig spiste vi en kald og god IS😉. Det var veldig kult at vi kunne få til og feire 17.mai her, på andre siden av jorda. Det var veldig spesielt å gå rundt her, og feire 17.mai på Nuku Hiva. De som bor her syns sikkert vi er gærne, men jeg tror vi hadde synes de var veldig rare også hvis de hadde gjort det. Vi lekte mange leker. Vi hadde potetløp med svære poteter for og si det sånn. Vi fant hver vår partner, og bandt det ene beinet i den andres. Det var veldig gøy når man snublet, og pappa og jeg som liksom hadde funnet takten. Vi hadde også quiz, og vet du hva … pappa og jeg VANT med ETT poeng. Som om det ikke var nok, fikk alle barna GODIS!!!! Det var godt med godis, rettere sagt var det kjempe godt med godis. Dagen gikk fort, og plutselig var det kveld. Barna hadde øvd på en 17.mai dans, og sang «til dovre faller». Vi hadde øvd ganske lenge, og det var gøy å øve. Vi ble veldig glade når de voksne likte dansen vår. Etterpå gikk alle sammen bort til bordet, og spiste kjempegod mat. Ebba, Tuva og jeg koste oss med fisk og pommes frites, mens Tiril koste seg med chicken nuggets. Rundt bordet var det kjempegod stemning. Vi lo og snakket og var glade. Svenskene (Lisa og Johan på Rubicon) var til og med med på 17.mai middagen. De hadde vi blitt kjent med her på Marquesas. De var kjempe hyggelige og greie. Det var koselig når de kom om bord på Fatu Hiva og gratulerte oss med 3 uker over havet. Og så fikk vi et større Sverige-flagg som var litt morsomt😊. Vi koste oss rundt bordet. Noen hadde planlagt en quiz der vi fikk kjærligheter når vi svarte riktig. Etter maten hadde vi dessert. Jeg bestilte en bananasplitt og det var så godt og søtt. En kombinasjon av banan, pisket krem, sjokoladesaus og vaniljeis!! Sååååååååå godt. Etter middagen tok vi jollene til båtene, og la oss i senga. Dette hadde vært en fantastisk dag, vi haddefeiret 17.mai på andre siden av jorda.

 

For lenge siden bodde det kannibaler på Nuku Hiva. Jeg har hørt at den siste gangen de spiste mennesker her på Nuku Hiva var i 1907! Det er veldig rart at de i det hele tatt har spist mennesker. Det høres ikke noe godt ut. På kannibal-plassen var det masse tikier og noen gamle scener. Det er rart å tenke på at her, akkurat her vi står nå har det vært mange folk som så på en som ble halshugget. Hvis dere ikke vet hva en tiki er, så er det guder som folk i Fransk Polynesia trodde på før. De trodde at tikiene hold onde ånder borte fra dem, og at de brakte dem lykke. F.eks Kon Tiki var solguden. Vi kjøpte en tiki på Fatu Hiva, sånn at den kan passe på oss på turen, også er det kult og ha en tiki som et minne. Som kommer fra Fransk Polynesia, og enda kulere: en tiki fra Fatu Hiva hvor Thor Heyerdahl og Liv bodde.

På Nuku Hiva har vi gått mange fine turer. Vi har sett Fransk Polynesias største tre. Det var stort skal jeg si deg. Det het Banyan.

 

Når vi skulle gå opp et stort fjell på Nuku Hiva var det som om jeg ikke tenkte på at det var slitsomt en gang. Bare å gå opp sammen med familien min og kose seg. Finne seg en fin stokk og sånt. Når vi endelig tok steget på toppen av fjellet. Da så jeg hvite strender, turkist vann med svære palmer som vaier frem og tilbake. De står som noen stive stokker og bladene går opp og ned med vinden og bærer på tunge kokosnøtter. I luften ser jeg en stor fin fugl med vingespennet sitt ut i siden som svever over Nuku Hiva. Nede på stranden så gikk det an å snorkle med Manta Rays (veldig store rokker) men vi så ingen. Med la den gå, kanskje vi ser noen Manta Rays senere på turen. Jeg vet om vi gjør det eller ikke. For jeg er litt sent ute med å skrive om Nuku Hiva (jeg befinner meg nemlig i Tuamotu) dere får bare lese om «Tuamoto paradiset» så finner dere det ut, jeg røper ingen ting😊.

 

På Nuku Hiva har vi ridd på hest, vi har feiret 17.mai, vi har sett Fransk Polynesias største tre, vi har gått opp høye fjell. VI HAR GJORT MYE FINT, PÅ NUKU HIVA

 

ALBERTS SEILTEORIER!!

Når båten jibber så kommer vinden bakfra, og storseilet bytter side. Et skjøte er et tau som strammer seilet inn og ut, Et fall er et tau som heiser seilene. Babord=venstre=rød farge, styrbord=høyre=grønn farge.

Framme på Fatu Hiva!

(Ebba, Fatu Hiva/Marquesas, mai 2018)

img_2477

Fantastisk natur på Fatu Hiva.

Da har det skjedd! Vi har seilet 3 uker over Stillehavet. Det var så fint å se land igjen. Selv trodde jeg at det ikke ville bli så veldig rart å se land igjen, altså vi har jo sett det før, men der tok jeg feil. Det var helt fantastisk. Fatu Hiva er en liten vulkanøy med masse høye fjell og palmer. En av de første tingene vi gjorde var å bade. Vannet var varmere enn det det noen sinne har vært. HELT LUNKET! Og kjempe deilig å bade i. Det føltes så rart å bevege seg i vann.

Vi kastet anker inni en liten bukt, hvor det blåste ganske mye for å ha så høye omgivelser rundt. Da vi endelig sto stille kjente jeg fortsatt at jeg satt og vugget litt fram og tilbake. Det ble ikke bedre av å gå i land. Alle gikk og vaiet litt hit og litt dit. Da vi steg i land fikk jeg tanken av da Thor Heyerdahl gikk her, kanskje på akkurat denne stien for flere ti-år siden. Tenk å dra på bryllupsreise til en så fin øy, bygge seg ett hus av palmer langt inni jungelen, og leve der kun av mat og redskaper de fant i jungelen. Da får man en tanke av at dette ikke ble det siste man så av han. Og helt riktig. Thor Heyerdahl fikk nemlig ideen av hvordan de første menneskene på Marquesas kom seg hit, de må jo ha kommet fra ett sted. Han trodde at de kom med strømmene fra Peru. Det var det ingen som ville tro. Så han fant ingen annen måte og bevise det på enn å faktisk gjøre det selv. Alle har vel hørt om reisen hans. At han bygget sin egen flåte av balsa-tre, fikk med seg noen menn og dro på sin lange ferd fra Peru. Han kom i land på Raroia, og jeg er ganske sikker på at det ikke var mange som tvilte på han igjen. Ganske fantastisk, eller hva?!

Det er en bitteliten landsby med maksimum 50 personer til innbyggere. Man kunne lukte bål på lang avstand og det var så fint å endelig se den andre båten igjen. Hver morgen når jeg våkner opp i stillheten i den varme trygge senga mi, og treffer på mamma, pappa og Albert som allerede har stått opp, setter jeg meg ned og ser på det stille, fredfulle havet, og midt oppi alt er det noe som vekker meg ut av tankene. Nemlig et veldig svakt bææææ langt der oppe i fjellene. Bedre kunne man ikke fått det.

img_2494

Høye palmer på Fatu Hiva.

Ved havna sto damene og ventet på oss for å bytte varer. Vi hadde tatt med oss litt av vert, spesielt sminke, fiskekroker, sko, barneklær og den slags var veldig populært. Ettersom vi ikke hadde noe frukt igjen etter ett så langt strekk, var det det vi byttet mot. Vi fikk bl.a. store grapefrukter, men disse var mye søtere enn grapefrukt å kaltes «pamplemousse». Ganske merkelig navn, ikke sant. Byttehandel, sånn som vi gjorde nå, gjør man kun noen veldig få steder. Derfor er det veldig spesielt når man først gjør det. De på denne øya hadde jo så klart det meste, men ingen sier vel nei takk når du får ett tilbud om ting du ikke kan få tak i.

img_2517

Tikier finnes overalt på Fatu Hiva. Vi kjøpet en liten en som souvenir.

Det fantes kun noen få hus, en liten butikk/ kiosk med alt av det du trenger, melk, smør, mel, jus og den slags. I tillegg til en båtbrygge og en skole var det en kirke her også. Så i går (torsdag 10 mai) dro vi til kirken. Siden det var Kristihimmelfarsdag var det ett litt ekstra stort nummer der. Alle innbyggerne hadde kledd på seg sin fineste stas, og damene hadde tatt blomster i håret. Du skulle hørt dem synge! Selv om vi ikke forsto ett eneste ord dem sa, ja det hørtes nesten ut som tullespråk for oss nordmenn. Uansett da de dro til midt i sangen og alle sang på likt som i ett kor var det så vakkert. Damene med så lys røst og mennene med så mørk. Jeg hadde aldri i min ville fantasi klart å synge det, og i vertfall ikke husket teksten 😉.

img_2515

Alle hilste på presten etter gudstjenesten.

Senere på dagen gikk vi en lang, lang, laaaaaaang tur opp til ett fossefall. Det var virkelig noe de fleste sa vi burde gjøre, så vi kunne jo ikke gå glipp av det. Vi gikk først på veien forbi masse høyt grass og mangotrær. De var veldig høye så det var umulig å få noen der oppe fra. Heldigvis for oss fant pappa en helt fin en på bakken. De var mye mindre enn de man får kjøpt i butikken hjemme så det eneste vi trengte å gjøre var å skrelle av mangoskallet. Helt fin inni, og så søt og saftig. Nam, nam NAM! Så der gikk vi og spiste på en mango på vei til noe vi ikke visste hvor var.  Vel videre måtte vi gjennom en stim av mygg og en veldig tett «jungel». Vi gikk en og en for noen ganger var det så smalt og bratt at jeg tenkte det kanskje var på tide å snu. Men neida, vi fortsatte framover i varmen. Etter en stund da jeg sikkert hadde spurt pappa hvor langt det var igjen 50 ganger, så vi det, tro det eller ei men vi fant fram.  Det var som glitter som drysset nedover en høy bratt fjellvegg ned i ett lite kjern. Vi var de eneste der, og jeg fikk virkelig følelsen av paradis. Vi badet en stund før vi bestemte oss for og gå tilbake. Hele veien gjennom «AMAZONAS» jungel 😉.

img_3976

Vi badet i et fossefall på Fatu Hiva.

Det gikk ikke mange dager før vi måtte si hade til Fatu Hiva. Neste stopp er nemlig NUKU HIVA! Det paradiset vil dere få høre mere om i det neste blogginnlegget.

Da skrives vi snart.

 

 

Tre uker på havet

(Albert, overfart fra Galapagos til Marquesas, april 2018)

Nå sitter jeg midt ute på Stillehavet og skriver dette innlegget. Når jeg ser rundt båten ser jeg bare masse vann, ja, bortsett fra den andre båten da. Denne treukers seilasen er jo det lengste strekket som du sikkert vet. Dette strekket er noe helt spesielt faktisk når vi sitter her tankefulle og bare nyter livet. Dere tenker sikkert: 3 UKER UT PÅ HAVET!! Er du serr eller? Men for oss har jo det blitt en vane, og når vi tenker på det, så er det jo kjemperart, her sitter vi. Denne seilasen har vi snakket om mye, og nå er vi her faktisk. DET er kult å tenke på syns jeg. I dag tenkte jeg at jeg skulle snakke litt om nattvakter, stemning om bord, litt seilteorier og noe småting. Men i dag er deres lykke dag, for i dag skal dere nemlig, (TROMMEVIRVEL) få lese nok en gang et innlegg fra Albert Ludvig Mauland!!! Vo ho! Yeyh!

img_2453

Ebba spiller gitar.

Om bord på en båt er det viktigste stemningen. For hva skulle man f.eks gjort midt ute på Stillehavet uten musikk! Albert-batteriet går på musikk, kos, chill og lek.  Jeg er på en måte DJen om bord som setter på musikk, og danser løs. Vi hører veldig mye på musikk og det får opp energien litt. Jeg takker deg for det Bruno Mars. Det er så forferdelig å ikke ha musikk så det gidder jeg ikke å tenke på en gang.  Tenk å ikke ha FANTASI. Da kunne man ikke sett figurer i skyene, man hadde ikke hatt noen kule ideer til hva man kan gjøre ombord. Hvis vi ikke hadde hatt fantasi hadde vi kanskje ikke hatt den bloggen her! Fantasi er viktig skjønner du. Jeg er veldig fornøyd med stemningen om bord her, alle er stort sett glade, og ingen har kastet opp, vi har faktisk så vidt vært kvalme.  Hver dag har barna blidt enige om å ha en samtale på VHFen (VHF ER EN TYPE WALKIE TALKIE SOM MAN KOMMUNISERER MED ANDRE BÅTER) i mens vi seiler i tre uker. Der forteller vi litt gåter, vitser, hvordan man har det og om man har fått fisk. Det syntes alle var en god ide. Det kaller vi barnas time. Det er veldig gøy sånn at vi kan kommunisere med hverandre, fordi det hadde vært litt kjedelig og ikke snakke med dem på tre hele uker.

img_2432

Barnas time på VHF kl 15:30 hver dag.

Mamma og pappa har nattvakt på natten så da må jo meg og Ebba også prøve😉.  Okay, det var midt på natten og jeg sov som en stein, så kjenner jeg noen som stryker meg litt forsiktig på ryggen. Øynene mine sto på vid gap og glipper litt når jeg er i ferd med og våkne. Å da kommer jeg på det, JA! jeg skall jo være oppe på natten sammen med pappa og ha nattvakt. Da fyker øynene mine rett opp og jeg hopper opp av sengen og gir pappa en varm klem. Dette hadde jeg gledet meg til så jeg går rett bort til kosebuksa og genseren min, drar den på meg og knipser på meg vesten. Pappa tar med fleeceteppe og jeg tar med meg en goodybag som mamma og pappa hadde lagd til meg med godsaker i, da ble jeg veldig glad. Vi hadde lastet ned en batman film som jeg og pappa så sammen, den hadde vi planlagt og se. Det er så deilig å ligge ute på havet i pappas armkrok og gni seg inn i flisteppe i mens meg og pappa koser oss med en twix. Etter vi var ferdige med filmen snakka vi en stund, og nå hadde pappa sett at jeg hadde vært oppe i to timer allerede. Pappa lurte på om jeg skulle gå og legge meg snart, han tenkte at jeg kunne bli veldig trøtt i morgen, men vi satt litt lenger og koste oss. Men etter vært ble jeg litt trøtt så jeg gikk ned sammen med pappa og sa god natt. Det var kjempe koselig å sitte sammen med pappa ute i mørket og ligge og slappe av i mens man hører på det vuggete vannet som plasker etter en bølge. Båten vugger frem og tilbake og du ligger og nyter.

img_2436

Nattevakt med pappa.

Neste nattvakt var jeg sammen med mamma for å se soloppgangen. Jeg fikk en varm velkomst med varm te og mamma. Teen smakte en liten dæsj med bringebær og kjærlighet. Når soloppgangen først kom var det som og se rett inn i et paradis. Himmelen var helt gul og rød og kjempevakker, og en liten glødenes kule kom opp mellom skyene. Det ble ekstra fint med skyene som lo litt foran sola men jeg kunne se et lite glimt av sola som tittet frem bak de klumpete skyene, og plutselig var solen helt oppe.

img_3746

Ebba på nattevakt.

På skolen en dag, skulle vi skrive et dikt, og jeg vil dele diktet mitt med dere😉. Håper dere liker det.

HAGEN

Hagen vår er stor og blå,

Den har en seilbåt på.

Hagen vugger rundt i alle land,

Hagen bruser inn mot strand.

Hagen vår, er havet.

 

Jeg tenkte dere kunne lære litt om båt i dag, og hvis du kan det, later du som om du ikke kan det, capiche. Det er bra, her kommer litt seilteorier. Metallrekkverket akter på båten heter pushpit. Metallrekkverket i baugen heter pullpit. Bak på båten heter akter, forut på båten heter baugen. For at masten skal stå må den ha vaiere. Vaiere bak på båten heter akterstag, vaiere forut på båten heter forstag. Vaiere på siden av båten heter vant. Nord er 0 grader, sør er 180 grader, øst er 90 grader og vest er 270 grader. Når vinden kommer fra siden heter det slør, når vinden kommer bak fra heter det lens, når vinden kommer forfra heter det kryss. FØLG NØYE MED PÅ ALBERTS SEILTEORIER!! Fortsettelse følger i neste blogginnlegget til meg …… Vent! Under noen av seilteoriene kommer det røde streker, ser ut som PCen så vidt kan noe om seiling. Det er godt du kan litt nå da😊.

img_2500

Firfislen Jimmy mønstret ombord på Galapagos, og hjelper oss å holde fluer og kakerlakker borte fra båten.

Tusen takk for at dere følte med på bloggen vår, eller for å gjøre det litt morsommere sier jeg det på alle språk jeg kan. TAKK(norsk), TACK(svensk), DANKE(tysk), MERCI(fransk), GRACIAS(spansk), THANK YOU(engelsk), TAK(dansk), MAURURU(fransk polynesisk), GRAC

Matlaging til Sjøs

(Ebba, overfart fra Galapagos til Marquesas, april 2018)

Dette blogg innlegget vil handle om mat om bord, hvordan vi oppbevarer den, hvordan vi får tak i den og hva vi spiser. Jeg håper spesielt at Tone Marie leser dette, hun er nemlig mat&helse læreren min, og jeg savner virkelig timene hennes. Jeg lager litt mat ombord, men det er litt vanskelig når du ikke kan sette fra deg en stor skål med mel uten at den velter utover hele bordet😉.

img_3359

Kakelaging til havs

Nå har vi startet på vår 3 ukers reise til Marquesas. Det at vi skal være ute på vannet uten ett eneste glimt av land i tre uker skremmer meg ikke like mye nå som det gjorde første gangen jeg hørte om det.

På fredag er det 4 måneder siden vi satte oss på toget på vei til Gardemoen. Vi har sett og opplevd så mye rart, og kan ikke vente med å komme fram til Marquesas. Det jeg har glemt å fortelle om er jo alle disse fantastiske nye smakene vi får rundt om i verden. De nye kulturene, de store opplevelsene man kan få med mat og hvordan vi oppbevarer maten i ett så langt strekk. Mat for meg betyr så mye. For meg blir det ingen julaften uten pappas ribbe og farmors medisterkaker, eller noen påske uten morfars sill 😊. Tenk alle de små minnene du kanskje aldri tenker over. Alle de lørdagskveldene med godteriskålen i fanget, favoritt TV programmet ditt er på, og du sitter så tett i tett med de du elsker mest i hele verden. Eller på de trøtte morgningene da pappa eller mamma kommer og vekker deg alltid ti minutter etter at klokka har ringt og du kommer ned til 9 timen på radioen og lillebror sitter og stirrer ned i cornflakesen som allerede har blitt bløt. Også i sommerferien når du ligger og drar deg til frokosten står på bordet, og vi løper ned til kiosken med tretti kroner i hånda, for å kjøpe ferske rundstykker. Så kommer du hjem og pappa står og koker egg i den rutete pysjbuksa si, og alle digger til reiseradioen.

Maten er viktig hjemme, men også ute på havet. Når du er ute i tre uker blir det ikke like mye chips på fredagene eller like mye godteri på lørdagene. Vi har ingen butikker med smågodt du kan gå og plukke. Derfor er det viktig med noen høydepunkter. Det er stas når man får taco til middag. Spesielt når du ikke har smakt det på en måned. Noen få ganger har vi en liten fika på dagen. For eksempel på mammas bursdag. Bare litt pulversaft og en kjeks setter på deg ett smil som ikke forsvinner før solnedgang. I går hadde jeg min første nattvakt. Pappa vekte meg klokka 24.00, så var planen at jeg skulle prøve å sitte oppe til 04.00, men når du ikke klarer og sitte oppe til klokka 24 på nyttårsaften før du er 11 år, er det vel ikke så merkelig at du ikke klarer og holde deg våken så mye lenger enn 1 time.  Uansett, mamma hadde laget en liten goodie bag til meg. Da jeg oppdaget at det lå en twix der (min favoritt sjokolade) var det den som røyk først. GULLFUNN😊!!! Jeg mener det, jeg har ikke smakt det på en evighet.  For det meste satt jeg og leste og håpet tiden kunne gå fortere, men når du titter ned i vannet, og ser morild som glimter i måneskinnet med en halv sjokolade i hånda virker ett minutt som en halvtime.

 

Vi har med ufattelig mye mat på en sånn tur. Det er mat overalt, selv under gulvplankene er det mat og drikke. Det finnes en litt spesiell måte vi må oppbevare maten på. Det meste av pålegg som for eksempel gulost, skinke og salami vakuumpakker vi slik at det holder seg lenger. Jeg trodde aldri at en vakuumpakkemaskin kom til å bli noe av lasten ombord, men den har hjulpet oss veldig mye i det siste. Vi har to store vanntanker med oss. De rommer ca. 200 liter hver. Jeg vet hva du tenker: Det er vel alt for lite på en familie på fire, og du har rett. Det er for lite. Hemmeligheten er at vi har med noe som kalles en WATER MAKER. Den lager ferskvann ved å sile saltvann mange, mange ganger. Den kan lage rundt 40 liter ferskvann i timen, så den har vi også hatt veldig mye bruk for. Greia er at den tar mye strøm. Strømmen får vi gjennom og gå for motor, eller fra solcellepanelene vi har på taket av båten. Det jeg prøver å forklare er at alt går rundt. Vi trenger VANN, det får vi av WATERMAKEREN, den trenger STRØM, det får vi av og gå for MOTOR, motoren trenger DIESEL 😉.

Frukt og grønnsaker henger vi i store nett. Vi har to store ute, og ett inne som dingler over sofaen. Vi handler frukten på fruktmarkeder. Det er ikke overalt de har det, som oftest bare i små byer, så det gjelder å hive innpå når du har sjansen. Det er veldig koselig å gå rundt og kikke på alle menneskene, og plukke litt frukt her og der. Her finner jeg ananas, papaya, mango, mandariner, lime, pasjonsfrukter, appelsiner, kiwi, fiken, granateple, kokosnøtter, melon, avokado og guava, det er så mange fine farger! De lokale her setter opp små boder rundt omkring og smiler så stort når de får en kunde.

Frukt og grønt ombord i lange baner.

Vi kjøper alltid grønne bananer for at vi skal kunne ha de lenger. Vi henger de ute og venter hver eneste dag på at de skal bli gule, og den dagen de blir det smaker de bedre enn noen andre bananer i verden. Får vi noen bananer som ikke er så gode å spise, er de perfekt til og lage bananbrød med. Man kan spise det til frokost ved siden av brødskiva, eller sammen med en kopp kaffe. Her kommer en oppskrift vi bruker mye.

MAMA`s       BANANBRØD:

DU TRENGER:

2 egg

2 dl sukker

3 store bananer

50 g smør

1 dl melk

2, 5 dl mel

2 ts bakepulver

1 ts vaniljesukker

1 ts kanel

PS: Sett ovnen på ca. 180 grader i 45 minutter og bruk en passende brødform til røra.

Mye frukt og grønnsaker er det samme som de man får kjøpt hjemme. Noen ting som skiller seg ut er: PLANTAIN, den ligner på en banan, men er mye større og hardere. Derfor må den kokes. Den pleier og bli tilberedt sammen med fisk eller kjøtt som en slags chips eller så moser man den og steker de, da blir det kalt PATACONES. Istedenfor poteter bruker man mye rotfrukter og brødfrukter som TAROROT og YUCCA som tilbehør. Det finnes noen rare, hvite, store mais som kalles for WHITE CORN. De ligner på popcorn og smaker veldig annerledes enn vanlig gul mais. De er ganske mye større også.

img_3682

Ingredienser til grønnsakssuppe inkl. hvit mais.

Å slippe ut fiskesnøre er det første vi gjør om morgningen. Får vi fisk er vi heldige, da blir det ferskfisket fisk til middag. Den første dagen i denne uka fikk vi en stor yellowfin tuna. Den var så stor at den holdt til to dager. Vi fikk rett og slett en fireretters middag med tunfisk. Først var det sushi, tynne tunfiskbiter med ris under. Etter på var det sashimi, rå tunfiskbiter dyppet i lime, soya saus og sukker, den blir også kalt for ponzasaus. Deretter var det cevish, tunfisk kuber marinert i lime tilsatt med chili og koriander. Jeg synes ikke det var så veldig godt, men mamma og pappa elsket det, dette er en typisk ecuadoriansk rett, som vi ble servert første gang på Galapagos. Siste var stekt tunfisk med kokt ris (risen inneholdt ost som var smeltet i, mais og smør) sammen med en salat (agurk og melon) HIMMELSK! Neste dag hadde vi rester 😊.

Tunfisken ble til mange flotte måltider. Sashimi, sushi, ceviche og stekt.

På turen har vi spist mye fisk, men også mye kokos. Da vi var i Karibien var det kokos i alt. Overalt i butikkene var det kokospulver, kokos strøssel, kokosnøtter, kokosnøtt olje, kokos flak, kokosmelk og kokos VANN! JEG BLIR GAL!!! Er det noe som heter kokosnøtt vann i det hele tatt? 😉Uansett, en veldig god drink som inneholder kokos er PINA COLADA. Den blir laget av kokosmelk og ananas. Jeg bestiller alltid uten alkohol så klart. Mange retter inneholder også kokos. Her er en oppskrift på en kokos saus vi bruker til og ha sammen med fisk. Oppskriften kommer fra en engelsk kokebok vi har ombord, så her kommer ett engelsk innslag.

LU`S COCONUT FISH

For 2 persons                                                      DU TRENGER:

3oo g fish fillets cut into bite-sized chunks

Salt and pepper

Flour

1 tsp paprika

1 tbsp olive oil

200 ml coconut milk

2 tsp curry powder

1 finely chopped onion

2 medium sized tomatoes chopped into small bits

Enough pasta for 2, shells, penne or twirls work best. Also good with couscous rice or potatoes.

Når vi snakker om fisk, for en halvtime siden fik vi ett stort napp. Bare noen minutter før hadde vi passert en stor treflåte som så ut som var dekket med garn. Ingen skade skjedd. Vi trodde at fiskekroken hadde satt seg fast i den så vi ventet en stund før vi begynte og sveive inn. Da vi fikk den opp var det bare hodet til en tunfisk som hang der. Vi har en sterk teori om at tunfisken hadde hektet seg til kroken, og at det etterpå kom en hai svømmende forbi og så den lille tunfisken som ble dratt bortover i vannet, og så slo den til. I havet finnes det bare en regel: SPIS ELLER BLI SPIST.

img_3701

Denne tunfisken var allerede spist av en hai når vi fikk halt den inn.

HER KOMMER EN LITEN FAKTA HISTORIE OM MAT TIL SJØS I GAMLEDAGER (ca. år 1700):

James Cook var en kjent sjøfarer og oppdaget mange stillehavsøyer bl.a. Australia. Han endret kostholdet til sjøs fordi mange om bord ble syke og fikk skjørbuk, som kommer av mangel på C- vitamin. Han begynte og servere grønsaker og fisk. Det var ikke særlig populært blant mannskapet, så de nektet, rett og slett, og spise det. Mr. Cook var egentlig kjent som en veldig vennlig kaptein, og da han startet og piske dem for at de skulle spise, ble det dårlig stemning om bord kan jeg tenke meg.

Dette forteller litt om hvor hardt livet var ute på havet den gang, og jeg er ikke bare litt glad for at verden har forandret seg siden da😊

En annen sjøfarere var Kristoffer Columbus. Han dro over ett så stort hav får og prøv og komme til India, istedenfor oppdaget han Amerika 1492. På den tida trodde de fortsatt at jorda var flat. Fra Amerika tok han med seg masse guld og andre kostbarheter. Først og fremst tok han med seg frukt, grønnsaker og krydder. Uten han hadde vi kanskje ikke fått den maten på bordet som vi har i dag. Halvparten av frukt og grønt du finner i butikken i dag fantes ikke før han gjorde sine oppdagelser. UTROLIG!

Maten har vært med oss og lagd historie og minner så lenge vi mennesker har levd. Tenk litt på hvilken historie de grønnsakene som ligger på tallerken din har. Jeg ønsker alle en fin onsdags kveld. BON APPETITT. Masse klemmer fra Ebba

img_2447

Mamma fylte 40 år midt på havet, og ble feiret etter lokale tradisjoner.

img_3384

Nybakte rundstykker.

img_3360

Disse tre likte rullekaken jeg lagde veldig godt.

 

Sjøløver og turer på Galapagos

(Albert, 13 april, Galapagos)

STRANDTUR

 

På søndag dro vi på en strand som blir kalt Tortuga strand. Vi har vært der en gang før, og det var veldig fint der så vi dro dit en gang til. Det var en lang, fin strand med masse svarte iguaner over alt, også var det ikke så mange folk der. Det var rødt flagg der, og det betyr at du må være forsiktig, alltid ha med en voksen da, eller vær en voksen😊. Sanden var myk og sandete, det blir utrolig fint når sanden legger seg i sånne sandbølger, det er utrolig hva vinden får til.

Vi jogget til stranden alle sammen, det var faktisk ganske slitsomt, men jeg ga ikke opp. Det er lenge siden jeg har løpt, og selv om det er veldig varmt var det veldig koselig. Det er godt å kjenne at det river litt i hjertet. Det er veldig fin natur på Galapagos. Jeg kan høre finker som kvitrer, jeg kan se masse fine blader og store kaktuser, jeg kan føle gleden av å leve. Jeg fikk brukt det nye svettebåndet mitt som jeg kjøpte i Panama da.

Det var veldig gøy å svømme med de store bølgene inn mot stranden, og prøve og slenge seg over dem. Det var så kult å se de flinke surferne surfe på de store bølgene. Ebba, Tuva og Tiril skulle lage en sandlandsby. I et lite hull i sanden så jeg en stor DØD flyve bille. Den kalte jeg for Billy, Billy flyve bille. Jeg gravde et ganske dypt hull med hendende mine og la Billy flyve bille oppi. Så dekte jeg til hullet med kvister sånn at det ble helt tett som et slags tak. Jeg skrev BILLY i kvister under graven, og over graven lagde jeg et kors av kvister. Tidligere hadde jeg funnet en fin, lang og stabil pinne som jeg plantet i sanden foran graven sånn at pinnen sto rett opp. Jeg tok av meg trusa og hang den på pinnen sånn at det ble et flagg. Det flagret veldig bra faktisk.

IMG_2350

Gravstedet til Billy Flyve Bille.

SJØLØVE

En kveld dro pappa for å si hadet til noen norske voksne vi møtte. En av dem var fadderen til pappa når han jobbet i pwc. Det var veldig koselig å være sammen med dem en kveld. Vi var i båten i mens pappa og TK var inne i havna for å si hadet. Da plutselig hører jeg noen som puster skikkelig høyt også tenkte jeg: «ah, det er sikkert ikke noe». Men så hører jeg det en gang til, og mye høyere. Da kikker jeg ut det lille vinduet, og der står det en stor, feit, mørk skygge. Den ser på meg, og da ser jeg det, det er en sjøløve som har kommet helt opp i cockpiten. Dam, dam, daaaaaaam!

IMG_2396

Disse traff vi på på brygga. Jeg er rimelig sikker på at det er han rakkeren til høyre som var i cockpiten vår.

GALAPAGOS

Galapagos ligger i landet Ecuador.

Galapagos har både en koselig landsby, og fin natur.

Galapagos er et vakkert dyrerike med masse planter og vulkaner.

Galapagos er et kjempebra snorklested, og hvis du er heldig ser du hammerhai.

Galapagos er et sted med masse god mat og fisk, jeg spiste faktisk sverdfisk her om dagen.

Galapagos er mange vulkanøyer, og øyene ble lagd av lava. Det vokser masse planter og trær der.

IMG_2394

Galapagos er kjent for sine iguaner. Denne fyren traff vi på stranda.

VULKANTUR

Som jeg sa er Galapagos en vulkanøy med mange vulkaner. Vi tok en kul bil opp til en av vulkanene. Av guiden fikk vi fersken-jus, to bananer og noen brød med syltetøy, og ost og salte kjeks som smaker som RITZ. På veien så vi masse store, flekkete kuer med store jur. Vi kjørte lenge oppover. Når vi var fremme var vi på et sted med mye grus, som en parkeringsplass egentlig. Der var det mye lavasteiner, så jeg tok en rund en og la den i puma-vesken min😉. Det var lang vei å gå. Men som oldefaren min sa: man må aldri gi opp. På en T-skjorte jeg har står det: NEVER STOP og på en annen står det: everything is possible. På veien opp plukket jeg en til lavastein sånn at jeg kan se forskjellen mellom nede, midten og toppen. På toppen kunne vi se et STORT hull med over 10 tusen lava steiner ca. Vulkanen var stor, men jeg visste ikke at den var nest størst i HELE verden, 10 kilometer i diameter faktisk, det er mye det (1 mil). Jeg var ganske sliten etter å ha gått opp vulkanen, så det var veldig deilig å sette seg ned litt, og spise det vi fikk av guiden. I mens guiden vår snakka litt fakta (masse fakta faktisk) lette jeg etter en lava stein for å ha husker du. Alt dette gjorde vi på en øy som heter Isabella som ligger bare 2 timer med motorbåt fra Santa Cruz, begge ligger i Galapagos. På veien til å bake til Santa Cruz viste jeg steinene jeg hadde funnet til de andre.

IMG_2391

Gjengen på tur! Ebba, jeg, Tuva og Tiril.

IMG_2377

Mamma og jeg på toppen av vulkanen.

IMG_2401

Jeg sikret meg noen fine lavasteiner.

IMG_2393

Mamma slapper av blant iguaner og sjøløver.

Det var litt om sjøløver og turer på Galapagos😊.

På søndag setter vi kursen mot Fatu Hiva (Marquesas). Jeg gleder meg til 3 uker på havet!