(Albert, nov/des 2018)

Strikkhopping i Queenstown, New Zealand.

Det var mange grønne trær overalt. Tørr sand, men ikke så mange palmer. Jeg så master som strakte seg opp mot den klare, lyseblå himmelen ca. 100 meter borte. Vi seilte rolig, på et bølgefritt vann. Solen skinte høyt oppe på himmelen, og stekte oss nesten som bacon. Så det var sånn Bundaberg så ut, tenkte jeg. Nå var vi i selveste Australia! Tenk at vi hadde krysset verdens største hav, Stillehavet. Vi startet i Martinique, og var nå framme i Australia.

Etter alt vi har opplevd dette året, var det egentlig litt rart å tenke på at vi faktisk var framme. Ikke flere seilaser å se frem imot. Det var så rart å tenke på at akkurat nå, seilte vi inn i det siste stedet i dette eventyret. Jeg følte på en måte at jeg ikke helt var klar over at det ikke var flere steder vi skulle seile til.

Vi la oss i en marina kalt «Bundaberg Port Marina», som faktisk var ganske koselig. Goooode iser og en trivelig restaurant. Det hadde bare gått et par dager før vi så noe harelignende, stort og lysebrunt. KENGURUER var det. De var veldig søte. Morsomme også. Når de hoppet, dinglet en hale der bak. De yngste gikk over alt hvor mammaen gikk. Jeg ville absolutt IKKE gått for nære. Da kunne den tatt et eneste stort karatespark, og de ville spjæra opp magen min med de lange klørne sine. Og det ville jeg jo ikke, så jeg holdt meg på avstand.

 

Framme i Australia med blandede følelser. Vi hadde krysset verdens største hav, men med det nærmet turen seg slutten.

Kenguruer i Bundaberg.

Det var veldig vakkert inne i sentrum av Bundaberg. Masse planter og grønt, og hver eneste dag vi var i Bundaberg, hadde vi strålende varm sol. Og klar lyseblå himmel. Det var mange koselige gater, og det var masse å gjøre!  F.eks. besøkte vi Herbert Hinkler museet. Bert var født i Bundaberg i 1892. Han var flyger, og blant annet den første som fløy alene fra England til Australia. Det var faktisk det beste museet jeg har vært på. Det beste var at det ikke var et sånt gammalt «boring» museum. Det var et museum hvor vi kunne gjøre ting fysisk. Også var vi på mange koselige kafeer, kjøpesentre, strender og spiste masse gode iseeer! Vi fikk klipt oss alle sammen også, men ingen var spesielt fornøyde.

Her er vi på Herbert Hinckler museet. Albert og Herbert.

Etter hvert begynte det å gå opp for meg at vi faktisk VAR på det siste stedet. Vi begynte også å rydde ut av båten vår. Båten som hadde vært vårt hjem dette året. Tenk at det ikke har vært en eneste dag hvor vi fire ikke hadde sett hverandre. Vi har vært sammen hver eneste dag i et helt år. Jeg syntes båten så helt tom ut. Tegningene Ebba og jeg lagde hadde vi tatt ned, tingene var lagt ned i kasser. Nå skulle vi snart forlate «C’est Si Bon. Den båten har vært med oss mange steder. Dette året har vi gjort noe så heftig og spennende. Dette var et minne for livet. Nå forberedte vi oss på slutten av dette eventyret. Men eventyret om familien fortsetter videre.

Vi forlater båten, og går på land. Våre gode bryggenaboer kom innom, og tok farvel.

Nå som vi hadde forlatt båten, fortsatte vi videre med en bil. Vi tok båt til Fraser Island, hvor det var veldig vakkert. Hele øya var lagd av sand, og er faktisk verdens største sandøy. Den øya var det masse dingoer (en type villhund) på. De er veldig søte. MEN IKKE LA DEG LURE! Hvis du mater dem så kommer DU nok til å bli mat også. Vi så noen dingoer. De ser ut som en blanding av en rev og en hund. Vi besøkte også en fiiiin strand med hvit sand. Også fikk vi en flytur med et propellfly som tok av og landet på stranden. Utsikten der oppe var sinnssyk. Vi så den hvite stranden som en tynn lang strek. Ut fra stranden så vi alle grunnene, og havet ble mørkere og mørkere helt til horisonten vi så langt der borte. Vi fløy forbi en stor, blå innsjø formet som en sommerfugl. Sola skinte høyt og det var bra stemning inne i flyet. Også landet vi glatt og fint på den hvite stranden.

Dingo (villhund) på stranda på Fraser Island.

Vi fikk oss en flytur på stranda.

Gjengen på en strand på Fraser Island

Nå som det eneste vi hadde var klær, håndbagasje, godt humør og en bil, måtte vi fikse et sted og sove. Aller først overnattet vi på et motell.

Også kjørte vi en tur til Brisbane, hvor jeg møtte en Australiensk venn kalt Aiden (som dere kanskje husker hvem er) som jeg senest hadde sett på Vanuatu. Det var veldig koselig og se Aiden igjen.

I Brisbane leide vi et hus. Det føltes veldig rart å bo i et hus igjen. Egentlig var det også rart å våkne opp uten skvulpingen mot baugen borti forpiggen der Ebba og jeg pleide å sove. Det føltes veldig annerledes og være i en storby med trafikk og sånt.  Jeg savner virkelig å ligge på anker på de øde øyene i Fransk Polynesia, og bare chiller’n. Når vannet var helt stille, ikke no’ stress. Og ha en fantastisk øy med palmer, hvit sand og så mye kokos vi bare kunne ønske. Men det var også ganske kult med alle de skyskraperne i Brisbane.

Etter Brisbane kjørte vi til Gold Coast, og der gjorde vi mye gøy skal jeg si deg. Til og med før vi rakk å kjøre til huset vi skulle leie var vi innom Steve Irwins autralienske dyrepark.

Steve Irwin var en mann fra Australia kalt The crocodile hunter (Krokodillejegeren). Etter min mening var han en bra mann. Han var opptatt av å bevare dyrene. Han ville bli kjent med dem. Han tenkte at hvis vi bare ble kjent med dyra, ville vi ikke frykte dem. F.eks. krokodiller. Hvis vi mennesker ser en krokodille, friker vi helt ut. Hans jobb var og prøve å forstå dyra. Dere kan søke på Steve Irwin song på nettet. Den heter The wildest things in the world. Han har en gutt og jente kalt Robert og Bindi Irwin. Han er mest kjent for sine krokodiller som han likte best.  Dessverre døde han av et stingray stikk i 2006. Steve var bare 45 år da han døde.

Før han døde lagde han en dyrepark masse fine dyr som surikater (hysterisk morsomme), kenguruer, binturonger, koalaer, slanger, krokodiller, sjiraffer, wombat, og mange andre fine dyr. Vi matet faktisk binturongen som jeg tipper ingen av dere vet hva er (for jeg visste det ikke jeg heller). En binturong kjennes ut som hår som ikke har fått en dusj på lenge og lukter som popcorn. De bor i trær og bruker den stripete fluffy halen til å holde balansen oppe i trærne. Vi matet også kenguruer som er et av mine favorittdyr. Også fikk vi klappe koalaer som var det fluffyeste jeg noen gang hadde tatt på.  Surikatene som var så små men som prøvde å være så mandige. De stilte seg på vakt på høye steder, og hoppet opp på hodene til alle menneskene. Vi så også på masse slanger som klapperslange, konge kobra, kvelerslanger og en haug med andre slanger som fikk meg til å få gåsehud. Vi så mange andre dyr som jeg har lyst til å fortelle om, men også kan risikere at blogginnlegget blir 3 meter langt.

Her mater jeg en kenguru

 Og her koser Ebba med en kenguru.

Vi fikk kose med koalaen. De sov mesteparten av tiden. En koala sover 18-20 timer i døgnet.

Vi var også på et av verdens største bade land sammen med Aiden. Det var skikkelig heftig. Det var mange bra sklier. I noen av dem svingte man masse frem og tilbake. Andre gikk nesten rett ned. Noen skled man frem og tilbake på, som på en rampe. Det var en lukket sklie som til og med gikk i en loop. Den kunne ikke jeg ta, fordi jeg ikke veide nok. De fleste vannskliene kjørte vi i en tub. Det var i vært fall det heftigste badelandet jeg hadde vært på!

På veien til Sydney, kjørte vi igjennom Surfers Paradise. Og der så vi mange surfere gående forbi med surfebrettet i hånda på vei ned mot stranda.

Sydney, en veldig vakker by, masse fine parker og skulpturer. Fine strender også. Ganske kult med alle de skyskraperne i sentrum. Det var kjempefint der. Mange vakre fugler i parkene. Fine trær, planter og blomster. Solen skinte, klar blå himmel, hvite skyer og ingen tegn til regn.

Jeg vet ikke om noen av dere har hørt om en strand kalt «Bondi beach, men dit skulle i vært fall vi. Bondi var en lang hvit strand. Ikke mange folk der, i forhold til hvor mange det kunne vært der. Mange surfere på den. Vi tok oss et iskaldt bad. Da kjente jeg det rev i hjertet, assa. Kul strand, Bondi Beach.

Noen av dere som kanskje ikke har vært i Sydney, har kanskje operahuset som sin første tanke om byen. Operahuset er super kjent! Og når vi er i selveste Sydney, må vi jo sjekke opp det huset.

Det så egentlig mest ut som masse hvite seil som stakk opp. Arkitekten til operahuset var en danske og het Jørn Utzon. Bygningen var veldig vakker, og det var dødskult og se operahuset som jeg har hørt så mye om på nært hold.

Operahuset i Sydney.

Visste du at en ca. 4,6 millioner bor i Sydney som er nesten like mye som det bor i Norge. Og i hele Australia bor det ca. 25 millioner hvis man ikke teller med alle kenguruene😀.

Sydney er faktisk den største byen i Australia, men Canberra er hovedstaten. Visste dere også at australierne sier ikke «God day» men «G’dæy»🤣, akkurat som meg. Jeg snakker jo australiensk 😉

Vi var også på Madam Tusseauds voksmusem som var ganske sinnssykt. Det er HELT utrolig hvordan man kan få det til å se så ekte ut når man bare bruker voks. It’s AWESOME, sier bare jeg. Vi så blant annet Steve Irwin, Taylor Swift, Katy Perry, E.T., Barrack Obama, Justin Bieber, Michael Jackson, Leonardo Di Caprio, selveste Madam Tusseaud, Albert Einstein, Dronning Elisabeth, Mandela osv. Det er lidla fett med voksfigurer, assa.

På voksmuseet traff jeg en annen kar som også het Albert.

Mange fine fyrer på voksmuseet. Nederst til venstre ser dere Steve Irwin. De to andre kan dere kanskje gjette?

I Sydney tok vi også heis opp til toppen av et 300 meter høyt tårn. Utsikten var bare 100% WOOAAHH, og bygningene var bare 100% AAAAAAHHH. Mellom noen skyskrapere, litt lenger ned fra der vi sto så vi en stor bygning med merke BDO der pappa jobber.

Noen dager i Sydney var bare gåing. Gå, gå, gå gå og gå. Følelsen av å være i en storby, med skyskrapere over alt og massevis av trafikk, var ganske annerledes enn lille koselige Ula. Med måker som skriker, istedenfor biler som tuter. Jeg må si at jeg savner Ula, men alt det fantastiske vi opplever på denne turen, fra vakkert dyreliv til nydelige steder, er jeg så takknemlig.

Ja, Sydney var vel det siste stedet i Australia, da ble neste stop, New Zealand!!

Dit skulle vi fly, og det hadde ikke jeg gjort på et helt år.

Flyturen gikk glatt og fint. Vi fant oss bobilen vår. Og så startet eventyret i New Zealand. Men nå skulle vi bo i bobil, og ikke båt.

På stranda ved Kaikoura på New Zealand.

To forskjeller: Nr.1 er at den går på land, og ikke vann. Nr.2 er at det skrangler og ikke vugger.  Bobillivet var trangt og koselig. Vi gjorde masse moro. For det meste utforska vi. Men det absolutt beste – overlegent beste pluss det sinnssykeste jeg hadde gjort i hele mitt 10 års liv var … trommevirvell … strikkhopping!!!!!!! Jeg strikkhoppet virkelig! Jeg kan ikke tro det selv faktisk. Når jeg sto der oppe, 43 meter oppe på en bru over en elv, magen kriblet så mye at det føltes ut som om alle sommerfuglene der inne hadde fest. Begge beina bundet fast i en strikk og jeg tok små hopp for å komme frem til tuppen av plata. Jeg kjenner at det kiler skikkelig i magan til og med når jeg bare skriver om det. Solen glitret i vannet nedenfor meg.

Armene mine var strakt ut til sidene. Hver eneste muskel strammet seg. Pulsen min dunket fort. Plutselig begynte mannen bak meg å telle ned: 5, 4, 3, 2, 1 … han ga meg en sakte liten dytt. Jeg lente meg fremover. Jeg kom ganske langt ut. Plutselig var jeg opp ned. Jeg bet tennene sammen, imens jeg suste nedover, og kjente det rev skikkelig i hjertet.

Når jeg kjente strikken begynte og stramme seg, for jeg opp og ropte mamma mia! med italiensk uttale. Følelsen var helt utrolig. 10 år var det yngste man kunne være, så jeg hadde ganske flaks. Og jeg kom aldri til å glemme at den 28. November 2018, strikkhoppet jeg.

Her kan dere se en kort film fra strikkhoppet mitt.

Ebba i farta.

Mamma i farta.

Og til slutt pappa (Foto: Thor Kristian Korsvold)

Takk for at dere leste innlegget. Nå kommer vi snart hjem til jul!

(Ebba, Bundaberg/Australia, Oktober 2018)

Gymtime på Vanuatu.

Da vi kom til Ny Caledonia fikk jeg helt sjokk! Der var det fabrikker, bygninger, leiligheter og butikker. Firedelt vei, restauranter, cafeer og McDonalds! Mens på Vanuatu, som ligger bare 2 dager unna hadde de knapt lys i de små husene av strå og bølgeblikk. Tenk at det kan være to øyer som ligger så nær hverandre, men som likevel er to helt forskjellige verdener.

På Vanuatu fantes det kanskje 2-3 restauranter på øya. De menneskene som eide disse hadde denne virksomheten som levebrød, og ble fryktelig glade da vi kom og spiste hos dem. De kveldene det hadde seg slik at vi dro inn for å spise mat i land, ble vi for det meste servert grønnsaker og egg. Gresskar, søtpotet, potet, noe grønne greier som så ut som druer, men smakte spinat, og selvfølgelig egg, gjerne omelett, var noe av det vi fikk servert. Den første kvelden slaktet de en gris for oss. Grisen ble renset for grisebust, før den ble spiddet og lagt på et bål av blader og kvist. Noen ganger satt vi på gulvet og spiste, fordi det ikke var nok stoler til alle. Dagene på Vanuatu ble fylt av mange gåturer, vulkan opplevelsen så klart, og et besøk inn til landsbyen for å gå på markedet. Landsbyen lå to timer unna bukta hvor vi lå, og den besto av mange små hus, en liten cafe hvor man kunne kjøpe litt kaffe eller te, og massevis av smale veier og stier. Les gjerne mer om hva vi gjorde på Vanuatu på Albert sin blogg her: Vi besøker en aktiv vulkan på Vanuatu.

Da tiden var inne for å forlate Vanuatu, fikk vi to rolige dager ute på havet før Ny Caledonia lå åpent foran våre føtter. Her handlet vi inn mat og drikke på supermarkedet, før vi hadde en herlig lunsj på en café like i nærheten. To av dagene vi lå på bøye her på New Caledonia hadde vi en frokost i land, noe som innebærer at muligheten for å dra tilbake til båten uten å være fullstendig stappmett, er liten. Vi snek oss til en runde på McDonalds også, ettersom vi ikke har vært der på et år.

En deilig is på Ny Caledonia.

Tenk at livet kan endre seg slik på bare noen få dager! Dette året har jeg sett utrolig mye, opplevd mange forskjellige miljøer og kulturer, men en slik overgang som fra Vanuatu til Ny Caledonia tror jeg at jeg aldri har vært med på i hele mitt liv! På Vanuatu spurte mamma en mann på øya om han syntes det var fint å bo der. Kan dere gjette hva han svarte? Han sa: «Jeg vet ikke hva jeg synes, jeg har aldri vært noen andre steder». Og det er vel ikke rart at det var svaret hans. Han hadde ikke vært noen andre steder i hele sitt liv, og da er det jo ikke noe å sammenligne med. Du kan ikke vite om noe er vakkert hvis du ikke har sett noe du IKKE syns er vakkert før. Du kan ikke vite om du er ung eller gammel hvis alle er på din alder. Forstår dere hva jeg prøver å forklare? Det må finnes noe som er motsatt for at den ene tingen skal kunne eksistere! Jeg kunne jo si at Vanuatu var et vakkert sted, for jeg kan jo sammenligne med andre steder jeg har sett. Vel, jeg tror vi legger denne samtalen fra oss før den blir for komplisert 😉. Vi kan heller går over på det neste jeg har tenkt å skrive om i dette innlegget, og det er jo nemlig hvordan det føles å være på sin siste seilas.

Vi hadde noen fantastiske fine dager på vei fra Ny Caledonia til Australia. Det å våkne opp, og komme ut til et hav så stille og rolig at du kan forestille deg det som om det var et tykt ullteppe som er lagt over hele verden. Et teppe som demper alle skarpe lyder og store bølger. Det er helt fantastisk, som å være i en drøm.  Jeg legger også mer merke til den friske vinden som ikke virker så kald lenger, bare oppkvikkende. Men heldigvis er fortsatt Australia foran oss, og det er fortsatt mye igjen å se og å oppleve.

Flott solnedganger og soloppganger på vei fra Ny Caledonia til Australia.

Nå har vi opplevd så mye. Mer enn jeg har gjort på mange år til sammen! Vi har sett fattige steder, store byer, så mange forskjellige kulturer og miljøer. Vi har også kommet utrolig nært innpå mennesker og dyrelivet, både i havet og på land. Så mye kunnskap vi har samlet på dette året! Men alt det gode må jo ha en slutt. For noen dager siden reiste vi fra enda et nytt sted. Og på en eller annen merkelig måte føltes det så rart og spesielt å dra fra New Caledonia, selv om dette stedet ikke annerledes fra så mange andre steder vi har reist fra. Nå har vi altså kommet fram til Australia, stedet vi har snakket om i et helt år og som vi nå skal få oppleve. Om knapt to måneder har vi flybillett til Norge fra New Zeeland, og dette året blir plutselig bare minner. Det jeg lærte da jeg dro fra familie og venner for et år siden var at du ikke aner hvor mye du kommer til å savne dem før man er borte. Derfor snakker vi mye om dette nå. Trekker tilbake ting vi gjorde tidligere i år, skriver dagbok og prøver å holde bloggen mest mulig oppdatert. I mellomtiden nyter vi de siste ukene i båten for i år.

Framme i Australia. Et eventyr går mot slutten.

EBBA’S BOKTIPS NR.2

HARRY POTTER

Bok1- De vises stein

Bok2- Mysteriekammeret

Bok3- Fangen fra Azkaban

Bok4- Ildbegeret

Bok5- Fønixordenen

Bok6- Halvblodsprinsen

Bok7- Dødstalismanene

I bøkene om vår kjente Harry Potter møter vi han og vennegjengen hans, Hermine og Ronny som stadig må løse nye mysterier, og som stadig blir sendt ut på oppdrag i kampen mot verdens største, mest ondskapsfulle trollmann verden har sett!  Jeg kan røpe at i starten mister Harry sine kjære foreldre, og han blir overlatt til seg selv hos de eneste slektningene hans, som behandler han som et insekt. Vi følger han gjennom årene på Galtvort, en skole for hekseri og trolldom, hvor han lærer å kontrollere magien sin. Han blir et år eldre for hver bok og bøkene blir tykkere og mer spennende for hvert år som går av Harry Potters liv.

Spenning, vennskap, humor, romantikk, masse tårer og blod. Alt dette gjør slik at jeg så vidt klare å rive meg bort fra de fengslende sidene. Jeg er i slutten av siste bok nå, og kan anbefale denne bokserien sterkt!

Bøkene er ikke en jeg-fortelling. Altså står det skrevet slik: -, sa han. Og ikke slik: -, sa jeg. Dette gjør at det er mye enklere å lese det som står. Det blir liksom ikke for komplisert eller vanskelig å få alt med seg (føler jeg, da)

Du kan laste ned Den komplette samlingen, som er alle 7 bøkene i 1 bok, på e-bok.no, men hvis du ikke har noe å laste dem ned på, fins bøkene sikkert hver for seg i diverse bokbutikker 😊

Takk igjen for denne gang.

Klem Ebba

(This blog post is published in English as it is a part of our english lessons. Made by Ebba and Albert at Tanna/Vanutau, October 2018)

Albert, Ebba, Alyssa, Johanna, Tuva og Tiril.

On the island Tanna in the Vanuatu archipelago, we had some funny and memorable days. One day we met a couple of interesting girls up at the yacht club. It turned out that they were scientists from Australia. They told us briefly about their project, and we become very fascinated. We were eager to learn more and found that interviewing them could be great. Hence, Tiril, Tuva and we sat down and started preparing the interview. After many hours with preparation we found ourselves in the dinghy on our way onshore, all feeling a bit nervous. We had never held an interview in English. The adults joined us, but the interview in particular was to be held by the kids. When we walked up the path to the yacht club the nervousness was on full blast. However, it calmed down once we saw the scientists. We were thinking: They are only two normal human beings, don’t worry. We introduced ourselves by name and age and told them that we were out on a sailing journey. Finally we were ready to start the interview.

Johanna and Alyssa were very nice people. It was easy talking to them and no problem if we needed to ask some of the adults what some of the words were in English. It became a long interview, but we learned lots of interesting things.  We started with some easy questions.

Both girls had two important jobs in the project. Johanna was from Germany, that is not far from Norway. She had moved to Australia eight years ago. It seemed like she was very happy about her choices in life. She had already started on a PhD, and that was why she was taking part in the project on Vanuatu. To us it sounded like Johanna loved her job. In addition, she was working in a company called EarthCheck. EarthCheck certifies companies in the tourist industry when it comes to environmental impact.

Alyssa was working with something different from tourism. She grew up in Australia close to the beach and had always loved snorkelling. She was working as a marine biologist, and most of her work was taking place in the ocean among the fish and the corals.  She had also recently started on her PhD and was very happy to take part in this project. Moreover, Alyssa had a second job. She was taking care of foreign students guiding them around in different areas of the South Pacific.

As you need to talk to many different people, you can’t be shy when you are working with tourism. Johanna told us that meeting people and getting information from them, serves as the foundation when you are analysing how the tourist industry on an island is developing. Johanna was looking at how hotels and restaurants were dealing with climate changes. The frequency of storms and cyclones is increasing and causes problems for the local tourist industry.

When we were asking about potential challenges in the project Johanna mentioned the complexity. Clearly it was an advantage to be many people and fields of study. However, it could also be challenging to coordinate and communicate across different locations and offices. The project is huge with different branches, locations and subjects. We were surprised of how complex such a project can be. Maybe you are surprised to? Tourism, marine biology, coastline, economics and much more were included. And home in Australia several people received input to analyse information.

To Alyssa that mainly performs her studies in the ocean, weather could be a challenge. Needing to get out in waves, wind, rain and poor visibility can make her work harder. Her goal in the project was to help increasing the fish stocks at the reef. The fish stocks had decreased due to overfishing and coral bleaching. Now it was hardly eatable fish left. There were 20-30 species of fish left inside the reef on Tanna, whereas more healthy reefs usually have more than 100 species. Allyssa wanted to try to establish a preserved area around the reef. If the people in the villages quit fishing inside the reef for a period, the fish would probably return.

Allyssa was mainly working by analysing film and pictures she shot under water. She often used a GO-PRO camera, but she also had a larger camera that she sometimes uses. She had outlined areas on the reef and was studying the development through counting and mapping of fish and corals. Allyssa had done similar projects on Bahamas and in Thailand, Indonesia and Australia.

Johanna believed that some of the most interesting findings in the project was how people on the island had demonstrated courage to build up their houses and businesses after the cyclone. They had gotten aid from banks and charity organisations, but the most amazing was the people’s spirit to never give up! Imagine that you have a small house and a restaurant. You’ve got children to feed and just enough resources to take care of your family. Suddenly a cyclone comes and destroys everything you have, and you need to start from scratch. Then you need courage. The people on the islands have courage.

The girls were really enjoying their jobs. We couldn’t find anything they didn’t like with the project, except from leakage in their tents maybe 😊. Travel, meet people, teamwork and making new friendships were all positive aspects that the girls liked regarding their jobs.

The interview came to an ending and we all felt that we had learnt a lot. On our way back in the dinghy Ebba was talking about what she wanted to work with when she grew up and it was no surprise that becoming a marine biologist such as Alyssa was on the very top on Ebba’s list.

Please also find Tuva and Tiril’s versions of the interview on keablog.no.

All the best from

Albert & Ebba

First mates on C’est Si Bon

(Albert, Tanna-Vanuatu og New Caledonia, september 2018)

Vulkanutbrudd på Tanna (Vanuatu)

Nå sitter jeg på båten. Dagen går mot kveld, og vi skal snart spise «SuperPappas spesial pasta», det gleder jeg meg skikkelig til. Det har vært en veldig fin dag, fikk en en 130 cm lang Wahoo på kroken, den skal nok mamma lage supergod i morgen. Vinden er PERFEKT. Bølgene er ROLIGE. Hadde vi hatt litt mer vind ville bølgene blitt større, og hadde vi hatt litt mindre vind kunne vi ikke ha seilet. Nå går vi som smuth raka veien til New Caledonia. Bølgene bruser på siden og…Oops dette var litt for langt frem, vi spoler litt tilbake. Til Vanuatu.

Denne fete fisken fikk vi på vei til New Caledonia.

Ankeret på båten satt seg fast på den myke sandbunnen, og den brummende motoren var av. Jeg var på Vanuatu, to steder fra Australia. Spør du meg synes jeg dette har godt rimelig fort. Veldig trivelig sted å komme til. På veien inn hadde vi fjell lagd av sand rundt oss. De var en blanding av lyse oransje og lyse gul. Inngangen til Vanuatu var formet som en U. Palmer strakte seg opp rundt hele øya. Store trær var plassert overalt. Helt innerst lå en passe lang strand. En svart strand, med vulkansand. Det lo noen kajakker med utriggere på der. Det regnet. Men bare litt lett regn. Noen ganger kom regnet, også gikk det. Vi fikk en varm velkomst av «Tranquilo», det synes jeg var veldig koselig. Vi hadde jo tross alt fem grå døgn på havet bak oss. Tranquilo er noen hyggelige australienske venner. De har en gutt som heter Aden. Aden og jeg tok oss en jolle tur og cruiste litt rundt inni der, og utforska litt. Senere badet vi i varmtvannskilder, hot springs, sammen med Kea og Tranquilo. Vår første kveld kom. Vi spiste middag med Kea og Tranquilo inne i land. Vi barna satt på gulvet på et type teppe flettet av palmeblader. Vi spiste gris grillet på pinner over et bål med hodet og alt. (Vi spiste ikke hodet)Vi så når de tok av pelsen på grisen. De brukte varmtvannskildene, VELDIG kult og litt rart. Smakte nydelig. Det ble en veldig koselig kveld og en veldig fin solnedgang.

Fra kjøkkenet på restauranten.

Denne gjengen var med og fikset helgrillet gris. Han karen nede til høyre ligner forresten på min tremenning Kasper når han var yngre.

Vi var ute å jogga en dag. Det var kjempe hyggelig. Alle smilte til oss, de lo seg i hjel når de så oss. De synes tydeligvis at det var så ufattelig morsomt at vi hadde lyst hår. Jeg mååå bare si at alle er veldig hyggelige her. Det blir veldig gøy å jogge når alle heier på meg. Noen ganger får de så latterkrampe at det høres ut som vi er noen utenomjordiske vesener eller noe. Man får også ganske mye energi når de er rundt oss å sier hei og klapper, sprer energi liksom. Joggingen gikk super bra.

Disse heiet oss frem når vi løpet. Finn én feil.

Vi hadde regn i en ukes tid etter at vi kom til Vanuatu. Men sola måtte jo komme en eller annen gang, og det GJORDE DEN. Sola kom strålende opp. Goooood og varm. Da kunne jeg bare smile bredt opp på solen med øynene lukket, og kjenne en behagelig varme igjennom hele kroppen.

På kvelden spiste vi inne i land. Denne gangen satt alle på benken.

God mat og god stemning var det. Vi hadde noen BDO t-skjorter som vi fikk de små gutta til å ta på seg. De fikk t-skjortene. De fikk også et oppblåsbart mål av oss. Vi tok bilde med dem i målet. Det bilde skal vi sende til jobben til fattern. Jeg spilte litt soccer med de også. Det var veldig morsomt. De lo og jeg lo. Vi snakket sammen, og det virket som de forsto, men at det eneste engelske ordet de kunne var «Yes». Men alle smilte og vi hadde det kjempe morsomt.

Landsbyen fikk et oppblåsbart mål, og t-skjorter fra BDO der pappa jobber.

Forestill deg at du står på en plattform i et tre. Foran deg har du utsikt over veldig mye. Masse palmer. Og du kan se båten vår som lå og vugget litt frem og tilbake. Nedenfor til høyre litt bakover står de andre. Du er bundet til et tau som du skal svinge deg i. Akkurat det skjedde med meg. Jeg følte meg veldig spent. Jeg holdt meg fast i to pinner mens tauet strammet seg foran meg. Sola skinte oppe på himmelen. Planen var at jeg bare skulle slenge meg ut i løse luften. På hodet satt GO-PRO. Det kriblet i magen. Men likevel gledet jeg meg sykt. Foran meg hadde jeg faktisk utrolig god utsikt. Jeg kunne se hele U-formen på bukta der vi lå med båten. Fjellene på siden av inngangen kunne jeg også se. Jeg så en del av en glinsende innsjø. Jeg så masse ferske og fine trær. Palmer overalt, jeg hadde faktisk en palme ganske nær så jeg kunne se de grønne kokosnøttene. Det jeg gjorde nå var noe som de kalte «The sving» som betyr husken, men som ikke ser ut som en huske i det hel tatt. Jeg skulle slenge meg i tauet ut i lufta, og svinge frem og tilbake. (Og det var en VELDIG stor sving). Denne greia minnet meg veldig på når Olav og jeg var på «Høyt og lavt» og svingte oss i et tau i Tarzan løypa.

Det strammet veldig i tauet nå. Og så sa mannen: det er klart. Og ca 2 sekunder senere slapp jeg og falt ned. Jeg trodde jeg bare skulle fortsett å fallet da det strammet seg i tauet og jeg fikk en veldig buet vinkel, og svingte meg forover i en ganske stor fart. Jeg føk forbi alt, også var jeg så høyt jeg kunne komme. Det føltes som å fly. Og den utsikten. Det var ikke magesug i det hele tatt. Det føltes super bra. Jeg gliste og loog latet som jeg var Tarzan. Det var KJEMPE gøy!! Så bare fortsatte jeg og svinge frem og tilbake, mindre og mindre svinger for hver sving.

Jeg var høyt oppe når det var langt ned.

Trodde jeg var Tarzan et øyeblikk.

Denne gjengen testet også huska.

En annen dag satt jeg bak i en pickup, og så meg rundt. Vi kjørte på en humpete sti midt i en grønn jungel. Men vi hadde en lyseblå himmel rett over oss. Stien var veldig tørket. Den var tørket som en rosin. Stien var oransje og lysebrun etter all tørken. Det humpet veldig opp og ned. Så når jeg skulle si noe ble det mere som dette: E-e-e-er de-e-e-et le-e-e-enge i-i-i-igje-e-en? Men turen var ikke bare spørsmål om det var lenge igjen. Jeg kjedet meg egentlig ikke så mye. Det var ganske underholdende å se alt bare gli forbi. Den svarte vulkansanden fløy bakover. Mange steder inne i siden var det små rykende hull. Før vi hadde satt oss i denne pickupen hadde vi fått en veldig fin seremoni. Der satt vi i forskjellige avdelinger for der vi kom fra. Men vi satt oss i Sverige. Vi satt på små stubber på en på åpen plass med et lite hus med palmeblader som tak 11 meter foran oss. Så kom det noen lokale folk inn på den åpne plassen. De hadde på seg masse ting fra naturen. Jentene hadde strå som kjoler og maling i ansiktet. Mennene gikk i små kjørt lagd av strå. De gikk også med morsomme hatter. De danset kjempe kult. De sang lokale sanger og klappet og stampet og når alle mennene gjorde det samtidig ble det et et sykt trykk så de løftet taket. Damene holdt hverandre og danset rundt alle mennene som var i midten. Jeg var med en gang og det var altså bare sååå fett. Det var veldig enkelt. Bare og klappe og stampe. Ålreit, tilbake til at jeg sitter i pickupen. Vi kom oss til toppen og begynte og gå opp mot krateret av Yasur vulkan.

Bakpå pick-up’en

Vulkandansen.

Klokka var ca halv 5. Solen hadde begynt å gå ned bak vulkanen. Røyk steg opp av det enorme krateret. Jeg hadde vært på en vulkan før, det var på Galapagos. Den på Galapagos var den tredje største vulkanene i verden. Men aldri i hele mitt liv, alle de ti årene jeg har levd, så har jeg aldri vært på en aktiv vulkan før. Jeg hadde på en lyserød, svak blå og grå hettegenser. Den var tykk, men det hårene mine sto fortsatt rett opp. På Vanuatu var det mye kult, men en aktiv vulkan var helt klart høydepunktet. Det var stillhet rundt i folkemengden, men det var noe hvisking og tisking. En vidunderlig vakker solnedgang ble smørt på himmelen. Rosa, vakre skyer var det også. Lyserød, mørkerosa, lyserosa og gul. Det så ut som om alle skyene og fargene ble dratt mot sola. Jeg kunne fortsatt se en stor glødende kule bak vulkanen. Akkurat nå var det himmelen som var mest interessant, men vi hadde kommet for å se noe annet.

Det var veldig koselig å stå der oppe og vente. Noen ganger tok jeg meg en god energibar. Hetten min var over hodet. Men jeg frøs litt. Det var veldig stille imens vi ventet. Av og til snakket vi litt lavt. Solen gikk ned og det ble straks mørkt. Vakre stjerner som små prikker på himmelen var spredd rundt over alt der oppe. En veldig klar stjernehimmel fikk vi. Det kom små sprut opp av vulkanen av og til. Men ikke store. Men vi syntes det var helt fantastisk de små lava bitene der.

Når lavaen spruter opp når det er mørkt, ser det ut som lavaen er selvlysende. Den er helt knæsj oransje. Plutselig skvatt jeg av et digert BOOM! En diger røyksky føk opp av krateret. Senere kom det et til BOOM! Som jeg skvatt like mye av. Men denne gangen kom det lava opp! En hel VEGG av lava føk opp. Sprutet rett opp! Kjempe stor eksplosjon. Lava ble skytt opp av vulkanen som et opp ned lavafossefall. Lavaen delte seg opp i biter og spratt andre steder, til det rant lava ned kraterveggen. Alle så helt sjokka ut, hadde jeg sett meg selv tror jeg jeg ville sett helt lik ut. Vi begynte og smile. SHIT POMMFRITT, det der…det der var dødsfett. Ekte lava hadde sprutet rett opp i været i en kraft på…vet ikke akkurat hvilken kraft, men den der føk kanskje 400 meter opp i været fra bunnen i krateret. Helt utrolig så mange krefter det er i et sånt. Dette skjedde mange ganger. Bedre og bedre ble utbruddene. De ble større og større. Høyere og høyere. Mere og mere lava. BOOOM! LAVA, SPRUT, EKSPLOSJON- hele pakka. Lysende oransje lava føk opp. Så heftig. Hver gang etter et utbrudd, så jeg helt målløs ut. Som om jeg hadde fått et lite kick. Jeg følte meg så levende. Hver gang et så stort utbrudd kom, gjorde hjertet mitt en backflipp. Hjertet dunket hardere og fortere, nesten som jeg hadde fått et lite hjerteinfarkt. Men jeg sto og gliste, for dette… dette var jo helt fantastisk og råkult og superfint og ALT man kunne si om et vulkanutbrudd. Det kom til å være noe jeg ALDRI i hele mitt liv kom til å glemme.

Vulkanutbrudd er noe av det heftigste jeg har vært med på.

FAKTA OM YASUR VULKANEN

Yasur er en aktiv stratovulkan som ligger på Tanna i Vanuatu. Den er 361 meter høy, og befinner seg ved kysten nær Sulphurbukta. Den har en stor, fyroklastisk kjegle med et nesten sirkulert krater på 400 meter i diameter. Den har hatt utbrudd nesten konstant de siste 800 åra.

Det var det, noen ting vi gjorde på Vanuatu. VANUATU, for et fint sted. Ikke lenge igjen av turen nå. Kjipt at det snart ikke blir noe blogginnlegg etter Australia. MEN DET ER IKKE ENNÅ! Takk for at dere leste dette. Digger dere alle sammen. Nå har vi kommet oss til New Caledonia, og koser oss veldig her. Snart setter vi kurs mot Australia, “The end of the sailing journey”.

(Ebba, Fiji/Savusavu, september 2018)

Tuva, jeg og resten av gjengen koste oss i den lille fossen på Fiji.

Nå har vi nok en gang dratt fra en øy. Denne gangen var det Fiji. I skrivende stund er vi ute på havet på vei mot neste øy, Vanuatu. Hjemmet vårt ligger veldig på skrå for tida, noe som kan føre til både fordeler og ulemper. For det meste sitter vi bare og leser, eller gjør skole, så vi skal nok komme oss gjennom disse 5 dagene på havet😊. På Fiji gjorde vi mye gøy i vellykkede forsøk på å utforske øya. Dere skal få høre om alt vi gjorde, og fakta om både Fiji. Kjør i vei!

Da vi kom til Fiji fikk vi et veldig bra første inntrykk med tollerne som kom til oss med en gang, slik at vi kunne få sjekket inn i landet. Dermed hadde vi fri adgang til land. Senere på kvelden dro vi til en veldig liten, men veldig koselig restaurant. Maten der var så god at det endte opp med at vi gikk der fire kvelder den ene uka vi var på Fiji. Selve stedet hvor vi lå med båten kunne minne litt om Bora Bora med de trange gatene, og variasjonen mellom små, slitte bygninger og nye, moderne hus.

En dag bestemte vi oss bare for å ta oss en skikkelig kreativ, morsom og spennende dag. Vi leide oss en mini buss med plass til 9 i (vanligvis ville vi vært 8, men en andre båten, KEA, hadde besøk av en veldig trivelig kar som het Bjørn). Vi måtte også «leie en mann» til å kjøre bilen for oss hele dagen. Her sitter de nemlig på høyre side når de kjører, altså ble alt stikk motsatt. Når man ikke har noe trening i dette kan det fort bli veldig forvirrende, så vi kom fram til at det var enklere om en lokal kjørte. 🚌

Først kjørte vi til en KOPRA fabrikk, hvor vi lærte hele prosessen om hvordan kokosnøtter blir til brukbar olje. Dessverre var ingen av maskinene i bruk for tiden, men vi lærte en hel del. Visste du for eksempel at en palme kan lage 60-80 kokosnøtter på et år, noe som kommer an på hvor stor palmen er. På denne fabrikken høstet de inn 5.000 nøtter per dag. Det er veldig mange nøtter, men for disse 5.000 nøttene får du kun 200 liter olje. Hver liter trenger nemlig 15-20 nøtter. KOPRA er det tørkede kjøttet fra kokosnøtt. Da vi kom inn i den største bygningen, så vi haug på haug på haug med massevis av tørket kokoskjøtt. Noen av haugene var nesten 5 meter høye (etter hva jeg kan huske). Dette kokoskjøttet er en veldig viktig ingrediens i produksjonen av margarin, kokosolje, såpe, sjampo og diverse salver og kremer. Kanskje du en dag smører deg med en krem i ansiktet etter å ha vasket håret, og uten å vite det er den viktigste ingrediensen i dette sendt hele veien fra Fiji 😉. Mye av denne KOPRAEN vi så inne i bygget hadde fått skader etter insekter, og måtte derfor gjennom en mye lenger rengjøringsprosess. For selvsagt er alle produktene de selger fullstendig rene og hygieniske.

Kopramannen, jeg, Albert og Janne synes kopra er spennende.

Etter en stund fortsatte vi på turen mot en liten landsby. Da vi kom ble vi møtt av en rund, kjærlig dame som tok imot oss og viste oss landsbyen sin. Det første vi måtte gjøre var å gå til høvdingen. Det var første gangen vi måtte gjøre noe sånt, og med en gang man kom inn i huset der han satt følte jeg en enorm ærefrykt for han. Mannen var svært gammel, tannløs og med store buskete bryn. Likevel virket det som at han var som en slags konge for de som bodde der. Vi måtte av med sko, og sette oss rolig ned foran han. Jeg ble veldig lettet over at vi hadde med en gave i form av en busk med røtter til han, for han virket litt betenkt, og jeg forsto godt hvorfor. Her kommer det 9 fremmede mennesker i en liten buss, og tramper inn i landsbyen hans. Uansett. Gaven som nå lå i armene på Albert var en slags merkelig rot-frukt som blir kalt KAVA. Kava er visst en gammel kulturplante, og kan brukes i en drikk som utvinnes av røttene dens. Den er i slekt med svart pepperen, begge har hjerteformede blader, og også KAVA har smak av pepper. KAVA inneholder ikke alkohol, men har en beroligende og bedøvende effekt. Den kan også brukes i seremonielle anledninger, for det meste holdt av menn. Den som har høyest rang i selskapet får smake først.

En litt moderne høvding.

Vi forsto ingenting av hva han sa, men etter hver setning skulle vi klappe. Det ble en litt merkelig stemning, men hele tiden hadde jeg en tanke gjemt langt bak, og det var jo at dette er jo utrolig spesielt. Heldigvis fikk vi «tillatelse» av den tannløse høvdingen, så vi begynte på en spasertur rundt i landsbyen. Landsbyen besto av små falleferdige hus, og da vi gikk forbi disse bygningen fikk jeg en tanke om at «hvis vi hadde sett de husene i Norge ville vi aldri trodd det var noen som bodde i dem». Men som jeg fra før allerede visste, så er det annerledes her. Hele tiden mens vi gikk på den smale grus-stien, hadde vi en hel flokk av glade små barn som brukte hver minste lille sjanse de fikk til å stirre opp på oss med nysgjerrige små blikk. Alle barna var under 6 år, for alle over var på skolen den dagen. Slik jeg så på det hadde alle som bodde her et veldig godt liv. De hadde en strand like i nærheten, en elv like ved, og fine forhold til å gro ting. Alle vi så på veien virket glade og fornøyde, og det skal jeg si dere, det varmer et hjerte😊. Etter at vi hadde sett kirken gikk vi dit hvor damene satt og gjorde håndarbeid. Ettersom de ikke hadde så mye å lage ting av, syntes jeg de gjorde en utrolig bra jobb. Alle smilte og strålte ut en slik takknemlighet du aldri vil kunne se hvis du kjøper klær på H&M eller CUBUS 😉.

Videre hadde vi en fantastisk dag. Vi gikk tur i regnskogen og tok et deilig, avkjølende bad i et fossefall på veien tilbake til båthavna.

Fiji har et innbyggertall på 886 450 mennesker– En oppdagelsesreisende som het Abel Tasman oppdaget øyene til 43, men de første innbyggerne kom fra Sør-Asia lenge før den oppdagelsen.

På Fiji fins det 855 øyer, 110 av de er bebodde– Omtrent 70 prosent av befolkningen bor på Viti Levu. 37,5 prosent er etterkommere av indere. Engelsk, Fijiansk, og Hindu er offisielle språk.

Nasjonaldagen er 10.oktober– Nasjonalsangen heter: «God Bless Fiji» som på norsk er «Gud Velsigne Fiji»

Der fikk du litt fakta om selve Fiji også.

Håper alle fortatt har det bra og koser seg. Klem Ebba.

Foto: Kea

(Albert, Tonga, september 2018)

Som vanlig lå Ebba og jeg foran i forpiggen. Vi befant oss i en hvit og mørkeblå seilbåt på Tonga. Jeg husker ikke riktig hvordan jeg våknet, men sola skinte mellom skyene og inn i vinduet vårt. Jeg hørte fuglene som pep, palmebladene som raslet. Det salte vannet som bruste i rytme oppover steinene. Morgenstillheten var herlig. Jeg visste at ute i cockpiten satt pappa og tok sin morgenkaffe. Jeg synes at morningene her er så fine. Jeg våkner opp og tenker: Dette blir en super dag. Ute er den friske morgenduften jeg liker så godt. Klokken var bare seks. Men den tiden kunne jeg bruke til å tenke på hvor kult og spennende det skulle bli å snorkle med knølhval, jepp, du hørte riktig. Vi skulle snorkle med knølhval. Det kan vi takke mamma for, jeg er så glad for at vi fikk gjort det før vi dro fra Tonga. Damen på seilbåten Blue zulu sa at de hadde vært en meter fra hvalene. Jeg håpet at vi skulle få oppleve det samme. Jeg gledet meg.

Foto: Kea

Vi måtte være der ganske tidlig for å få mest mulig tid til å lete etter hvalene. Jeg dro på meg shortsen min og t-skjorta mi. Jeg tok på meg genseren også, det er sikkert litt kjølig på morningen. Når vi til slutt hadde pakket til turen, og spist en god frokost, kom vi oss oppi jolla. Mens vi kjørte stille inn til brygga, møtte vi TK, Janne, Tuva, Tiril og hyggelige Bjørn som vi ble kjent med. Bjørn er en god venn av TK som de hadde fått besøk av. Vi gikk inn i et hus og fant oss våtdrakter og svømmeføtter vi kunne låne. Masker hadde vi med selv. Jeg fant en våtdrakt til meg som passet perfekt. Unntatt at den var ganske stor under armehulene mine. Så når jeg tok armene opp og ned, føltes det ut som om det kunne komme en fjert der i fra når som helst. Plutselig satt vi i motorbåten på vei ut for å svømme med hvaler.

Foto: Kea

Vi hadde speidet i flere timer.

DER! Bjørn så noe. Og helt riktig, en hval to meter fra båten. Vi var klare med svømmeføtter og våtdrakt og dykkermaska. Alt skjedde veldig fort. Mannen som kjørte ropte at vi skulle hoppe ut i vannet. Ai, ai captain. Vi hoppa ut i vannet etter mannen. Nesten med en gang kunne jeg høre syngingen til knølhvalen. Så vakker den var. Det høres nesten ut som at den lider. Den vakre sangen trengte inn i ørene mine. Det hørtes ut som at man kunne høre sangen i hele Stillehavet og over vann. Men over vann hørte jeg ingenting. Det var som å ha på seg headset. Og der, langt der nede så jeg en STOR skikkelse. Jeg så omrisset av den. Den sto rett opp, med finnene rett ut. Det minnet meg egentlig ganske mye om Jesus statuen i Rio. En annen skikkelse svømte rundt den, den var helt lik, bare mindre. Det var knølhvaler. Så oppdaget jeg at hvalene kom nærmere. Rundt meg hadde jeg Guiden, Ebba og mamma og pappa. Vi holdt hånd i hånd. Jeg er sikker på at jeg hadde vært svett i hendene over vann. Jeg kjente spenningen fra topp til tå. Nå hadde babyknølhvalen nådd oss. Og den danset og lekte i vannet, den var ca. 3 ganger så stor som pappa. Jeg visste at den ikke var i nærheten så stor som muttern hans. Spenningen boblet i meg nå. Alle musklene strammet seg. En HALV METER fra meg var en voksen knølhval på 15 meter. Det er 3 meter lengre en vår 41 fots seilbåt! Den var så stor, men også så vennlig. Den svømte rett ved siden av oss, og viste frem siden på seg. Den smilte, og plutselig var jeg roligere. Jeg bare lå der og fløt mens en knølhval hadde en liten spasertur foran oss. Også gled mamma og baby knølhvalen lengre unna, til vi bare så to haler gå opp og ned i takt. Til slutt hadde de svømt til vi ikke så dem lenger og ut i det blå.

Vi hadde snorklet en halv meter fra en mamma og baby knølhval.

Dette er noe jeg kommer til å huske hele livet.

Så fantastisk og vakkert.

WOW!

Siden Tonga, hvor vi snorklet med hvaler har vi vært på Fiji og er på Vanuatu nå. Her kan man se en levende vulkan med sprutende lava. Fortsett å les bloggen vår, hvis du vil høre om det. CIAO!

Foto: Kea

(Ebba, Vava’u – Tonga, aug/sep 2018)

Bursdagsfeiring og morratryne.

Etter 10 dager ute på havet kom vi endelig fram til Tonga, og vi la oss på en bøye på et sted som heter Vava’u. Vi kom heldigvis ikke fram på bursdagen min, men noen dager før. Derfor kom det jo egentlig bare til min fordel at vi måtte stille klokken 23 timer frem. Istedenfor 3 dager til bursdagen trengte jeg bare å vente to dager etter vi kom fram. Det var virkelig verdens beste bursdag! En dag jeg aldri vil glemme, og det er ikke noe jeg bare sier. Her skal dere få høre hvordan en bursdag skal se ut.

Som alltid på bursdagen min startet det med at jeg ventet. Ventet og ventet, og stirret og stirret på den døren som snart skulle åpnes, og de 3 mest fantastiske menneskene i verden skulle komme inn. Jeg tok ikke blikket fra den tynne døren. Jeg telte sekunder inni meg, og lyttet. Døren førte rett ut til kjøkkenet, og den var så tynn at jeg til og med kunne høre pusten de pumpet inn i ballongene, knirkingen i gulvet og selv den minste bevegelse når de åpnet og lukket skuffer.

Endelig hører jeg en svak hvisking: en, to, tre, hurra for deg … så var de innenfor døren med … som fyller ditt år ja deg vil vi gratulere! Det spredte seg et smil over hele ansiktet så jeg kjente det knaket i kjeven. Jeg luktet duften fra kaken på det store, hvite fatet, lukten fra lysene og jeg så munner som sang av glede. Da den norske og svenske bursdags-sangen var ferdig, gikk vi ut i stua/kjøkkenet hvor det var litt større plass, for lugaren til Albert og jeg er ikke lagd for fire. I dette rommet vi nå befant oss i hadde de pyntet med ballonger, vimpler og masse annet i regnbuens farger. På bordet var det noen pakker, og jeg kunne ikke la være å tenke: Alt dette har de gjort for meg, stått opp tidlig og pyntet for meg. Gaver, gratulasjoner og sanger bare til meg! Dette er jo min dag, jo. Noe så fantastisk!

Jeg åpnet de få pakkene som lå på bordet, men som betydde så mye, og spiste kaken vi hadde jobbet så hardt for å få tak i dagen før. Du skjønner det sikkert ikke kjære leser, for det gjorde ikke jeg, men dette er en øy av høner, men som ikke har egg i butikkene etter lunsjtid! Vi undersøkte hver eneste butikk på hele øya (føltes det som), gikk innom hvert marked og dagligvarebutikk uten å finne noen egg. Alle sa vi kunne komme igjen i morgen, men da var det jo for sent. Heldigvis fant pappa ut at det var et lite bakeri litt oppe i gata, så vi gikk dit. Her hadde de ikke egg og ingen kaker (de bare bakte kaker, og sa at vi kunne bestille og komme igjen i morgen), men damen i kassa tipset oss om en cafe som solgte kaker man kunne ta med seg. Så jakten på egg fortsatte til denne cafeen, og det var det som reddet morgenen.

Tvilling båten vår KEA var fortsatt ute på havet da, endelig på vei bort fra Tahiti. Hver gang noen har hatt bursdag om bord i C`est si bon har de kommet med sine fantastiske talenter, og skrevet en sang du bare måper, og ler av. Pappa, mamma og Albert fikk en, og heldigvis var jeg så heldig at de sendte teksten på en bursdagssang til meg også. De er bare helt supre. Jeg måtte bare le, for de får virkelig fram hele personligheten din, og alt det gode i deg med en helt suveren sang.

Våre kjære venner på Kea rakk ikke frem til bursdagen min, men jeg fikk verdens beste sang av dem. Når de kom til Tonga tok vi dem mot med ballonger og fanfarer.

Etter en rolig morgen i båten dro vi inn og spiste frokost på restauranten like ved brygga. Det var en kjempegod frokost med egg, bacon, frukt og appelsinjus. NAM! Etter den kjempegode frokosten gikk vi mette og gode mot jollebrygga. Plutselig kommer det en annen kjent jolle kjørende inn. En som vet at jeg har bursdag, en jolle hvor det sitter to ganske kjente personer, to personer vi faktisk bare hadde møtt to dager i forveien. De kommer klatrende opp på brygga med en gave pakket inn i papir-det der sånn det er her, når man ikke har pakkepapir pakker man det inn i aluminiumsfolie, tørkepapir eller sider man har revet ut av magasiner. Uansett, den ene av de to menneskene som satt om bord var en norsk jente/dame som var kjempehyggelig. Hun het Tina, og jeg håper veldig på at vi møter henne på Fiji som er stedet vi skal til etter Tonga. Det som var i denne gaven som var inntullet i papir, var en kjempefin, hjemmelaget skål. Den var laget av kokosnøtt, og hun hadde heklet en hyssing rundt som et fiskegarn slik at jeg kunne henge den opp. Jeg har hengt den opp over senga, og bruker den til å ha smykker i. Tenk det da, få gave på bursdagen av noen du møtte for to dager siden. Det skjer vel aldri hjemme? Her er det vel egentlig sånn. Blir venner etter en eneste samtale. Er det ikke herlig?!

Jeg fikk bursdagssang og gave av trivelige Tina & Co som vi traff i Neiafu, Tonga.

Da vi var tilbake i båten skiftet vi til badetøy, og dro ut for å gjøre det jeg elsker mest i hele verden, nemlig å snorkle. Vi dro rundt til andre siden av øya hvor vi fikk en helt øde plass for oss selv. Vannet var fremdeles helt turkist, men litt mer oppkvikkende og forfriskende siden vannet er litt kaldere her (etter vår mening da 😊). Vi snorklet en god stund, og så masse rart og fint. På noen av korallhodene svermet det av masse, små, blå fisk. Andre steder var det litt større fisker som vimset litt rundt for seg selv uten mål og mening.

Bursdagsbad og snorkling.

Tilbake til båten (igjen). Vi slappet av litt, varmet oss litt, og hadde noe vi på svensk kaller «fika». Det er noe litt godt å drikke og spise. Etter nok en gang med en runde lesing og stillhet i båten, dro vi inn i land. Mamma og Albert dro på markedet imens jeg ble med å fylte gass med pappa. Jeg tenkte at det enten var å se på Albert imens han valgte om han skulle ha blåe og røde perler, eller røde og blåe på armbåndet han skulle kjøpe, eller å være med pappa og se litt mer av Tonga. Valget var åpenbart. Vi slo av en prat med båten Tranquilo på veien tilbake (Tranquilo var de vi klatret opp fjellet med på Bora Bora), noen andre jeg ikke helt kjente, og enda en barnebåt vi hadde møtt en gang før. De var veldig hyggelige, og av en eller annen grunn hadde de funnet ut at jeg hadde bursdag.

Cafeen Tropicana i Neiafu er møtestedet for langturseilerne på øya. Den drives av Lisa og mannen Greg. Lisa er en supertrivelig dame som tar seg av alle dyrene på øya. Jeg fikk være med på oppdrag, for å redde disse søte kyllingene som hadde forvillet seg ut i biltrafikken.

Gjengen på vei til bursdagsbad.

Dagen gikk videre mot kvelden. Flere overraskelser oppstod, og vi tok et langt og deilig bursdagsbad. Endelig kom kvelden. Alle satt ferdig påkledd i jolla. Vi skulle endelig inn til restauranten, og jeg visste dette kom til å bli en helt fantastisk slutt på dagen. Vi ble litt flere en planlagt, men jo flere jo bedre. Det var oss fire, Tranquilo som jeg forklarte hvem var noen setninger over, og Rubicon, noen kjempe hyggelige personer som faktisk er svenske. Vi satt altså 9 mennesker rundt et bord og snakket 3 forskjellige språk. Norsk, Svensk og Engelsk. Kvelden var helt super! Jeg bestilte en kjempe deilig hummerhale! Her nede kalles forresten hummer for lobster. Vi pratet og spiste, og bare godta oss hele kvelden. Jeg fikk enda en overraskelse av Rubicon (som er båtnavnet forresten) som var enda en skål, med denne gangen fylt med SMÅGODT!!!!!! Åååååå som jeg skal kose meg når jeg kommer til båten, tenkte jeg da. Vi pratet litt igjen, spiste litt mer, og da maten var spist opp reiste plutselig Albert seg opp sammen med gutten fra Tranquilo, og begynte helt ut av det blå å synge HAPPY BIRTHDAY! Egentlig, sånn oss imellom, hadde jeg sett at de to drev på med å hviske, og snu seg bort, kjekke at jeg ikke følger med, og hviske litt til. Det var teknisk sett ganske lett å forstå at noe var på gang, men jeg gjorde som alle andre og latet som jeg ikke forsto noen ting. Jeg visste jo selvfølgelig ikke hva de planla, og ble super overrasket! Så hang resten av gjengen seg på, og før jeg visste ordet av det sto alle og sang, de sang bare for meg. Jeg hadde ikke ord og kunne ikke gjøre annet en å smile det største gliset jeg fikk til. Da sangen var over følte jeg meg helt varm i ansiktet, og jeg visste at jeg hadde rødmet under hele sangen. Jeg så sikkert ut som en tomat. Ikke nok med bursdags sang fra hele bordet, men plutselig kom servitørene inn med kake og sa at vi måtte synge sangen en gang til. Så det gjorde vi, eller alle bortsett fra meg så klart. Jeg ga den fremste servitøren en stor klem og takket og takket, flere ganger. Kaken jeg spiste var en banankake og den var fortsatt varm, sikkert rett fra ovnen, det fulgte med vanilje iskrem på siden og det var den beste desserten jeg hadde spist på lenge.

Supertrivelig bursdagsmiddag med (fra venstre) El og Aden fra Tranquilo, Albert, jeg og mamma, Fil fra Tranquilo og Johan og Lisa fra Rubicon.

Plutselig begynner pappa å fikle i lommen. «Vi har faktisk en liten gave til», sa han. «En veldig liten en, faktisk». Han fisket en bitteliten, lilla pose opp av lommen. Jeg var så spent da jeg tok imot gaven, åpnet den lille snoren som holdt den sammen, og så den lille ringen som lå oppi. Jeg tok den opp og plasserte den på fingeren, fortsatt uten ord, for hvilke ord finnes det som kan beskrive noe så vakkert? Den var av sølv med en liten tvist der den minste perlen jeg noen gang hadde sett var plassert. Jeg har aldri eid noe så dyrebart og vakkert. Jeg var nesten på gråten, og måtte bare smile og takke. De eneste ringene jeg har hatt er sånne plastikk greier man får i blader og magasiner, og som bare støver ned på hylla, og senere forsvinner. Men denne ville jeg ta vare på resten av livet. Den passet perfekt på ringfingeren, akkurat som om den var helt spesielt laget til meg, og det tror jeg faktisk at den var også. Takket, smilte, klemte, takket igjen, tårer i øynene, takke igjen. Har dere noen gang hatt den følelsen jeg nå prøver beskrive. Følelsen du får når du får noe kjempe fint eller, dyrebart eller viktig, men føler at du ikke får sagt takk nok ganger eller at personen/personene du fikk det/den av ikke helt forstår hvor glad du er.

Etter at alle de andre rundt bordet hadde bestilt og spist sin dessert, betalte vi og ruslet tilbake mot jolla vår, som så lenge har ligget stille og bare ventet på at noen skulle kjøre av gårde med den. Det gjorde vi nå. Den korte turen tilbake til hjemmet vårt som vugget sakte frem og tilbake, kjørte vi med jolla. Det gikk ikke fort, men det gikk ikke sakte heller, det gikk akkurat passe fort slik at vi faktisk hadde litt tid til å tenke over hvor fin kvelden faktisk var. Tenke over den gode maten som nå ligger i magen, tenke over praten vi akkurat hadde, og over alt annet fantastisk som skjedde denne ene kvelden. Da vi kom til båten sovnet jeg med en eneste gang, og da jeg våknet neste morgen hadde jeg sovet så godt at jeg lurte på hvor natten ble av. Den dagen var jeg offisielt 12 år.

Tre dager senere kom vår gode venner glidende inn i Tonga. Endelig frie fra Tahiti. Så godt det var å se dem igjen! Endelig skal vi snakke, bade og le sammen. Den første timen snakket vi så mye som jeg aldri noen gang har snakket før, jeg ble helt tørr i halsen. Vi hadde så mye å fortelle at ord på ord, setning på setning, historie på historie tøt ut av munnen på oss. Etter en stund var det som om de egentlig alltid hadde vært her. Som om de ukene og dagene vi hadde vært fra hverandre bare forsvant. Når sånne ting skjer har man virkelig funnet seg gode venner.

Endelig forent igjen. Her er det livefremføring av den flotte sangen jeg fikk.

Mange klemmer fra Ebba

(Albert, Tonga, aug/sep 2018)

Her er jeg med en kokosnøttpalmespire på en øy i Tonga.

Jeg kom på at jeg ville skrive om hval fordi en dag snakket jeg og pappa om at tippoldefaren min jobba med hvalfangst. Også tenkte vi det kunne være kult med et eget blogginnlegg om hvaler, når mesteparten av familien vår bor i Sandefjord, sånn som farmor og farfar og Beste og Andreas med familie og resten av HEEEELE slekten. I Sandefjord heter nesten alt noe som har med hval å gjøre.

Her er bilde av en knølhval. Bildet har jeg rappet fra en nettside, men forhåpentligvis kommer vi like tett på hvalene når vi skal ut på hvalsafari.

Når jeg tenker på Sandefjord er hval faktisk det første jeg tenker på. I Sandefjord finner du f.eks: Hval sjokolade, Blåhvalane, (supporter klubben til SF) Hvaltorvet, Hvalfangst museet, hvalfangstmonumentet og kokeriet(restaurant). Jeg syns også hvaler er noen helt fantastiske dyr. De kan synge, og de er STORE. Det finnes KJEMPE mange hvalarter. Delfiner er hvaler. Vi er på Tonga nå. Her skal vi kanskje snorkle med Knølhvaler. Jeg gleder meg. Tenk så fantastisk det blir og snorkle med ville Knølhvaler. Det er mest sannsynlig at vi ser dem fordi de svømmer til Tonga i Juni, og drar i Oktober. HVORFOR KOMMER DE? Godt spørsmål. De kommer dit for å føde unger. Neste spørsmål. HVORFOR KOMMER DE TIL AKKURAT TONGA?? Knølhvalene elsker varmt vann, så de føder kidza sine i grunt varmt vann. Jeg liker også varmt vann. Men det er ikke sånn at jeg ikke liker kaldt vann. Jeg hoppet tross alt fra brygga hjemme i DESEMBER. Neste spørsmål. Å! Å! JEG HAR ET. Ja, den kjekke karen bakerst der. HVORFOR HETER DEN KNØLHVAL??? Det norske navnet «Knølhval» kommer av at de store vortelignende knølene som finnes spredt omkring på hodet og underkjeven.

Her er en hval jeg har tegnet selv på Ipaden.

Nå har jeg faktisk vært en god del på forskjellige steder på Tonga. Her er det super duper fint. En av de fineste stedene ass. På veien inn til Tonga så vi en stor mørk, mørk, mørk, mørk, mørkeblå rygg. En STOOOOooooOOOr rygg. Halen gikk OPP og plasket NED, sprutet vann OPP og vannet falt NED. Helt fantastisk! Du bør IKKE yppe med en hval. Men de fleste hvaler spiser plankton. Eller gjør de det…..😂🤣. Tro meg, de bryr seg ikke om mennesker.Vi så faktisk Knølhval en gang tidligere. Det var på vei til Raiatea. Den var 100 meter unna båten. Den hoppet med hele sin tunge kroppsvekt og svære kropp, hele kroppen, fra hode til hale. Den hoppet, den FØK opp i luften. Og i det den landet, ga den fra seg et kjempe digert mageplask som kunne se ut som en eksplosjon i vannet. Enda bedre: vi fikk det på video. Så vakker den var!

FAKTA

Knølhvalen er et pattedyr. Det fins to forskjellige hvaltyper: Tannhval og bardehval. På engelsk heter knølhvalen humback whale. Knølhvalen er en del av bardehvalene og enda nærmere, er den en del av finnhvalfamilien. En voksen knølhval kan veie 40 000 kg!!!!!! Vi snakker 40 tonn. Når den blir FØDT veier den 700 kg. Den blir opp til 45-50 år. Knølhvalen er kjent for sin fine sang. Siden hvaler ikke har noen stemmebånd synger hvalene ved å presse luft gjennom sine enorme neseganger. En hunnknølhval som er voksen blir 15-16 m. Knølhvalen fins i hele verden. I dag er det ikke lov til å drive med hvalfangst. Den regelen ble opprettet i 1986. Noen land BRYTER denne regelen. Inkludert Norge🙀. Norge mener det er lov til liten grad for eget bruk(det syns ikke jeg). Artene blir UTRYDDET! Sier Albert Ludvig Mauland😉.

HVAL OG PLASTIKK OG HAV

Dette har jeg funnet på nettet om hval og plastikk. En grindhval døde i Thailand i juni 2018. Når de åpnet magen fant de 80 plastposer😱. Thailand er faktisk de største forbrukerne av plast. I Thailand er det også 300 marinedyr som dør hvert år. HVIS VI IKKE GJØR NOE, OG DET FORT. SÅ ER DET MERE PLAST ENN FISK I VERDENSHAVET I 2050!!! Det er bare å starte med å bruke så lite plast så mulig. Hvert eneste minutt dumpes det plast tilsvarende en fullastet søppelbil rett i havet. Det blir åtte millioner tonn i året. På stranden hekter dyr seg fast i tau og garnrester. Når jeg ser alt det der…. Dyr som dør……AV PLAST, blir jeg lei meg. Og hvem lager plast? jo det er mennesker. Det er ikke noe koselig at så mange dyr dør av plast. Man føler seg så skyldig. Selvom jeg vet at jeg i det minste kaster søppel i søppelkassa. Men det er EN ting jeg kaster i vannet. Det er bananskall😁😂. Men hva skal man gjøre? JO, det skal jeg si deg. Først og fremst. Sortere plast og Ikke bruke så mye plast. F.eks kan du bruke handlenett i stedet for plastposer. Jeg er ganske sikker på at vi ikke har brukt en eneste plastpose dette året når vi har vært i butikken å handlet mat. Hva skal seilere med plastposer. Nesten alle seilere har masse handlenett som vi kan bruke om og om igjen. Når vi kommer hjem skal vi bare bruke handlenett. Det er 99,9,9 % sikkert👍. Vi skal gå å handle mat med handlenett fra Fransk Polynesia. Jeg har også sett på Internett at noen bruker tøybleier på babyene sine. Det er mer jobb, men verdt det når man tar ett skritt nærmere en PLASTFRI VERDEN. Redd hvalene og de andre dyra.

Sugerør er også dårlig for naturen…..HVIS du ikke bruker metallsugerør, sånn som på Galapagos. Men da kan du ikke bite på sugerørene sånn som jeg gjør. Det var skikkelig rart når jeg prøvde metallsugerør. Bra jeg ikke bet alt for hardt da. Men prøv det hvis du ser det i butikken. Jeg tror ikke den ufattelige geniale ideen har kommet til Norge… Eller så kan du bare si du ikke vil ha sugerør på restaurant. Plast bestikk, NEI. plastflasker, NEI, mye smartere å bare ha en vanlig flaske du kan ha med over alt. Hvis kråkene leker med konteinerne din utenfor er det ikke din feil, det er kråkenes. Men pass på å ikke ha en overfylt konteiner. Tenk så mye plastikk vi bruker på hverdagen. Tenk om alle mennesker på jorden kunne slutte med plast. Det er vel for godt til å være sant det. Det meste plastikken havner i havet. Jeg håper ikke dette vil fortsette for jeg vil fortsette og se på dyreliv når vi snorkler, og se på alle de uskyldige fiskene. Tenk at hvalen vi så på veien til Raiatea kanskje skal dø fordi vi bruker så mye plast. Svarte padde, råtten truse, det skal i puddingens navn ikke skje. Men det skjer. Folk kaster plast. Og det meste havner i havet.Kjøp mindre plast neste gang du går i butikken. Hvorfor ikke.Ha en fiiiiiiiin plastfri dag😀👍.

Ha det bra. Hilsen Albert.

BILDER AV LITT AV HVERT

Noen ganger kan jolleturene bli lange. Men vi koser oss likevel.

Fant et fint skjell på denne øya på Tonga.

Jeg trener på fotografismilet.

Deilig sted å bade.

Enda en fin øy på Tonga.

….. og enda en fin øy. Denne gangen med hus på 😉

 

(Ebba, på vei fra Bora Bora til Tonga, august 2018)På vei mot Tonga!

Når jeg skriver dette har vi startet på seilasen mot Tonga. Vi har forlatt Bora Bora, og enda verre, vi har forlatt hele Fransk Polynesia. Tenk så mye fint vi har sett og opplevd der. Minner vi vil ha med i tankene lenge.  Vel, når jeg sitter her tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om Bora Bora, hva vi gjorde der og litt fakta får vi vel slenge inn. Jeg tenkte også at dette innlegget skal handle litt om hvordan det er til sjøs, for det er ikke bare bare å komme ut på åpent hav i 10 dager etter 3 måneder med bare kortere seilaser. Så hvis du leser litt til, så kan du få finne ut mer om dette.

Bora Bora er en veldig kjent øy. Alle har vel hørt om den? Det var mye å finne på der. Det som overrasket meg var at Bora Bora er en ganske liten øy. Det var bare 3-4 mil rundt hele øya. Vi leide scootere, for vi var veldig fornøyde med opplevelsene vi fikk forrige gang på Huahine. Jeg blir virkelig aldri lei av å sitte bak på mens vi kjører. Man føler seg så kul liksom, når du kommer med hjelmen under armen, og du vet at du skal sette deg på en av de to scooterne som står på baksiden av restauranten. Altså, fins det en bedre måte å se en øy på. Du får liksom sett alt på en annen måte enn du gjør med bil. Vind i håret, krampe i beina etter å ha sittet så lenge på, de smilende menneskene du kjører forbi. Wow!

Vi klatret også opp det høyeste fjellet på den lille øya. Fjellet heter Otemanu og er 727 meter høyt. Vi klatret helt til toppen. Vi var sammen med en Australsk familie som var veldig hyggelig. De hadde en sønn som var på Albert sin alder. Han fortalte oss masse om Australia hele veien opp. Det verste med fjellet var at det var ikke bare høyt, men også kjempe bratt. Noen steder var det så bratt at vi måtte bruke tau. Når vi endelig kom til toppen var vi inni en sky. Så høyt oppe var vi! På veien opp hadde vi 4 (Albert, mamma, pappa og jeg) Drukket 4 liter vann. Du kan tro vi var slitne, men det var også veldig gøy. Jeg fikk liksom en følelse av å være midt i ett eventyr.  Man har jo alltid en godfølelse av å mestre noe når man kommer til toppen på et så høyt fjell. Vi ga hverandre ganske mange «High Five», tok litt å drikke og spise, og startet på den lange turen ned igjen. Det var egentlig vanskeligere å gå ned enn opp, for man måtte passe seg så man ikke skled. To ganger hørte jeg Albert langt der oppe som ropte: STEIN! Jeg hørte lyden av steinen som hoppet seg nedover. Jeg snudde meg og rakk akkurat å ta opp en arm, og beskytte ansiktet mot steinen. Steinen var omtrent 7 cm i diameter, og traff som et støt. Jeg fikk et stort skrubbsår på armen, men ikke noe mer. Vi fortsatte nedover. Så hørte jeg den samme skumle lyden av en stein som triller.  Den samme stemmen som roper og jeg får en refleks av å huke meg ned og dekke for hodet. Steinen traff på siden av hofta. Det ble rødt, men ikke noe mer enn det😊. Resten av veien kastet jeg alle store steiner ut til side, for man vet jo aldri. Neste morgen var jeg så støl i ryggen, akillesen (etter å ha bremset nedover), leggene, lårene, nakken, over og underarmen, tærne, rumpa, ja egentlig alt mulig. Jeg kunne nesten ikke gå! Det var et stygt blåmerke der steinen traff andre gang, men jeg mener egentlig at det bare er litt kult og ha noen småsår her og der. Det viser jo bare at du er aktiv😂.Vi kom oss til toppen på Bora Bora. Men skyene kom, og dekket for den fine utsikten til det berømte korallrevet.Når vi er ute og går ser vi ofte disse fine blomstene. De heter Tiare.

Som sagt så er vi ute på havet nå. Det har gått 4 dager siden vi dro, og så langt går det ganske greit. Da jeg fikk vite at vi skulle seile i 10 dager ble jeg litt sånn: IIIIIIIIiiiiiiiiiii. Endelig komme oss ut på en skikkelig langtur igjen! JIPPI! Så tenkte jeg at alt er vel egentlig enklere når man står stille. Skole, oppvask og alt det der, men så kom jeg tilbake til: JIPPI! For det er jo der ute jeg hører hjemme. Ute på havet med bølgene og horisonten. Og det var helt rett å tenke sånn, for det å se landskap forsvinne bak deg til det blir en liten prikk, og etter hvert vite at du er helt alene, er en helt fantastisk følelse. Solnedgangene her slår alt, selv de fine solnedgangene som er ute på Kværnstua (det er der farmor har campingplassen sin, og hvor vi tilbringer mye av somrene). Når solen går ned fyller den havet i gull, himmelen i rosa og skyene i neon oransje. Det er som å være midt i et maleri. Solnedgang langt ute på havet med en enslig båt som vugger i takt med bølgene. Kan dere se det for dere?Vi ser mange fine solnedganger på havet.Skyer er flotte, men også litt skremmende. Man vet aldri hvor mye vind som kommer når man møter på en squall som dette.Man får mye tid til å tenke når vi er til havs. Her er det litt “vær” på vei også.Deilig med en kopp kakao på havet.

Hvis vi skal dusje når vi er ute på et så langt strekk, må vi bruke bøtta. Da er det så enkelt som at pappa kaster ut en bøtte, som er lenket til ett tau så klart, så drar vi den opp igjen, og da er den fylt med vann, akkurat som en brønn. Så kaster han det over oss. I starten er det veldig kaldt, men så venner du deg til det og tenker isteden: Dette er da en veldig eksotisk måte å dusje på😊En vanlig dag i båten ute på havet er ganske forskjellig ifra den vi har når vi ligger i havna. Vi har jo bare tingene i båten å ta oss til. Tegning og lesing er det jeg gjør mest på fritiden når skolen er over. Klyper på bøkene er kjekt når vi har skole.

Jeg har fått et helt spesielt forhold til lesing. Hjemme leste jeg kanskje 12-16 bøker i året, for jeg har jo ikke tid til mere, med skole, lekser og på fritiden har jeg håndball og dans. Men dette året leser jeg så mange bøker at den andre måneden dette året satt jeg opp en liste hvor jeg skrev ned alle bøkene jeg leste. På disse 8 månedene har jeg lest 42 bøker! Det er ikke tull engang, det er helt sant. Her er det jo så mye tid til overs at jeg leser hele tiden, og med det har jeg blitt en bedre leser. Jeg merker det på Albert også. Han leser de samme bøkene som meg, han. Selv om han så klart bruker lenger tid. Alle i familien har virkelig blitt boknerder, og det er bare kjempegøy!

Ebbas bokanbefalinger:

• Spirit Animals, i den bokserien er det 7 bøker med ca.150-200 sider, altså ikke lettleste.
• • BOK1: DE UTVALGTE
• • BOK2: JAGET
• • BOK3: BLODSBÅND
• • BOK4: FLAMMER OG IS
• • BOK5: MOT STRØMMEN
• • BOK6: SEIER OG NEDERLAG
• • BOK7: EVIGTREETDenne anbefaler Albert også.

VI KÅRER DENNE BOKSERIEN TIL DEN BESTE

• Så er det en bokserie jeg ikke helt vet hva heter, men det er 4 bøker i den som er ganske tykke, men som det er litt bilder i, blanding mellom lettlest og vanskelig
• • BOK1: HEI, DET ER MEG
• • BOK2: ABSOLUTT USKYSSA
• • BOK3: SUPER SOMMER
• • BOK4: HAPPY ENDING

Disse handler om en jente som skriver dagbok om livet hennes (alt er funnet på altså, det er ikke en EKTE jente som skriver en EKTE dagbok)

• Statsminister Teddy Fhar og sønn. Det er 3 bøker, de henger ikke sammen, men er en egen historie i hver bok
• • BOK1: BARNA SOM FORSVANT
• • BOK2: EGOLAND
• • BOK3: SOLKONGEN

Disse bøkene er ikke lettlest

Denne bokserien holder jeg faktisk på med nå. Det er 3 bøker, jeg har kommet til den tredje, men ble oppslukt av serien allerede i første. Serien heter Den Mørke Materien.

• BOK1: DET GYLNE KOMPASSET
• BOK2: DEN SKARPESTE KNIVEN
• BOK3: EN KIKKERT AV RAV

Disse bøkene er tykke og har et ganske gammelt ordforråd. Forfatteren bruker for eksempel De til deg og Dem til du, innimellom bruker han ganske vanskelige ord, men som oftest finner du ut hva det betyr lenger foran i boka, hvis ikke er det bare å spørre en voksen.

Jeg tegner mye også. Det er også noe jeg er veldig glad i som jeg får mer tid til her. Jeg gleder meg veldig til å komme fram til Tonga. Jeg har hørt masse bra om det stedet. Jeg ser det for meg slik: Store fjell i bakgrunnen som er dynket i grønt, en liten landsby langs med vannet som inneholder noen små butikker og restauranter. En stor jollebrygge foran marinaen som følger hele veien inn til land. Dette er bare hvordan jeg ser det foran meg. Det kan jo være helt annerledes. Når vi kommer fram skal vi stille klokka 23 timer fremover! Det vil si at idet vi kommer innenfor Tongas grenser forsvinner en dag. Vi går fra å være 12 timer bak Norge til å være 11 timer foran dere! Vi hopper på en måte over en dag. Derfor håper jeg ikke at vi kommer fram 24.august (bursdagen min), for da vil jo dagen bare forsvinne!

Egentlig er det litt rart å tenke på en båt som et hjem. Når jeg spør om vi snart skal dra hjem så mener jeg jo båten, ikke hjemme i Norge. Det er jo liksom litt som å flytte. Så når vi drar hjem igjen pakker vi jo alle sakene våre, og kommer tilbake til huset vi ikke har vært i på et år. Etter 8 måneder har jeg vent meg til alle rutinene. Om vi plutselig en dag slapp å ta oppvasken etter middag så hadde det vært like rart som om dere ikke skulle kunne ha en oppvaskmaskin. Om vi bare kunne vaske klærne våre uten å gå ut av båten (slapp å dra til vaskeriet i byen) så hadde det vært like rart som om dere måtte vente, stå i kø og betale for å få rene klær. Jeg tenker mer og mer på hvor luksus man har det i husene i Norge. Jeg setter liksom mer pris på alt. Tenk så rart det blir å komme hjem igjen da, etter et sånt eventyr. Etter hvert vil jo denne turen bare bli bilder. Jeg merker at jeg skriver dette i hvert eneste blogginnlegg så jeg slutter nå.Nå har vel skolen startet for de fleste der hjemme. Ønsker dere et flott år.

Klem Ebba.Jeg havnet midt i et danseshow på Bora Bora.

(Albert, Raiatea – Selskapsøyene – Fransk Polynesia, juli 2018)

Raiatea, for et fint sted👍. Det er en stund siden vi har skrevet. Og i tillegg så er vi på Bora Bora nå. Raiatea er bare en øy siden da, bittelitt på etterskudd. Fjelltur. Det er faktisk det jeg skal skrive om NÅ, her og NÅ. Her kommer fjellturen:

Vi sto overfor en lang bakke. Jeg kunne skimte en sving der oppe. Fjellet er 450 meter. Ved siden av meg har jeg Hans! Den super kjente Hans! Han må igjennom to voldelige fosser på vei fra jobb. På fritiden driver han med rafting. Jeg vil si han er en tøff type. Han har padlet i en foss hvor noen hadde dødd!! En veldig tøff mann skal jeg si deg, det var en ære å bli kjent med Hans. Ann Kristin og Atle fra Jovial var også med på turen.

På veien opp møtte vi på kuer og hester. (Foto: Jovial)

Flere kuer (Foto: Jovial)

Jeg drar opp buksa litt, gjør meg klar til å gå en lang vei. Klar ferdig gå, vi var begynt å snakke, prate og le. Jeg visste at bak i sekken til pappa ventet en god sjokolade på meg. Jeg kan si to ting, jeg tror ikke du får kjøpt den i noe annet land enn Norge, og den er KJEMPE god🍫🍫🍫🍫tygg litt på den du😹😂 tok du den😂😂. Ja, rundt meg kunne jeg se et tre, mange trær. Stien var tørr og sandete. Solen sto rett over oss og stekte på de varme, svette ryggene. Jeg kunne se at stien var lagd. Ingen trær som kunne skygge for tørken. På sidene var det ferskt og grønt gress, og trær som så ut som gress lenger oppe. Senere ble stien litt tynnere og trærne ga oss skygge. Vi passerte kuer og kalver som drakk melk fra moren sin. De fleste satt og koste seg med mat som de hadde over alt rundt seg, grønt og deilig grass. Det var ikke spesielt bratt, mere slitsomt. Jeg bar på den blåe sekken min. Oppi der hadde jeg det jeg trengte og litt mer enn det.

Plutselig sto det en mann foran oss, han så ut som han var 18- 20 år. Han gikk i baris og hadde Jesus-hår. Rundt Jesus-håret hadde han et bånd flettet av palmeblader. Han var blek, og det tydet på at han ikke bodde her eller var lokal. Kanskje han var turist. I hånden hadde han en pinne som ca. gikk opp til navlen. Pinnen ble til en y på toppen. Jeg tenkte at den pinnen der hadde vært perfekt å grille pølser på👌🔥🌭. Det er sikkert sånn man blir hvis man er her for lenge. Mannen sa på fransk: dere får ikke passere før dere har sagt navnet på hvem som har lagd stien. Han avsluttet med: snakker dere fransk? Vi ristet på hodet alle mann. Vi fikk passere😅. Nå var jeg glad jeg ikke kunne fransk. Vi visste det var tull.

Jeg KOOOOOOSTE meg på veien opp. De fleste gangene vi måtte gå litt bratt, kjente jeg musklene pumpe i beina. Nesten så de tvinger seg ut. Det var et sånt tilfelle før toppen. Hjernen bare: viiii ser TOPPEN!! Kom igjen alle sammen! Jobb hardere!!! Beina gikk fortere, full speed. Musklene inne i beina bare: æææææææiiiææææiiiiiææææ I’ll always love youuuUUU!! og lungene pustet tyngre og tyngre. For hvert sekund, for hvert steg kom vi nærmere toppen, og nærmere FREIA melkesjokolade! Når jeg nådde toppen satt jeg med ned og virkelig kjente hvor sliten jeg var. Jeg kunne kjenne at hodet ble varmere og rødere. Jeg kjente de minste detaljene. En svettedråpe rant ned på kinnet mitt. Den rant nedover og nedover. Den rant ned til haken, og måtte slippe tak. Det føltes ut som jeg ikke kunne reise meg igjen. Bak meg kom pappa, han så også ganske sliten ut. Jeg skimtet noen svetteperler i pannen hans. Pappa og jeg satt oss ut på kanten. Det var ikke sånn RETT ned heller. Men jeg tror jeg hadde RULLET en stund hvis vi falt ned. Og DEN utsikten. Såååå fint og vakkert det var. Jeg kunne se alt! Jeg var så høyt oppe at vi kunne se streken hvor turkist vann ble til blått. Jeg så bølgene som slo imot revet rundt øya. Bølgene så ut som en hvit strek når saltet bruste opp. Jeg så vannlinjen langt der borte. Seilbåter som var på vei hit.

Herlig utsikt. (Foto: Jovial)

Da de andre kom var det første jeg tenkte: bra jobba ass! Og det andre jeg tenkte var: FREIA TID!!🍫 Den søte gode Freiaen. FREIAen var myk😢. Men ikke smelta, bare myk. Myk FREIA eller hard FREIA smaker n e s t e n det samme😀. Den var så god, jeg har ikke ord men dette var det som kom ut: ååååå ÅÅÅ å fy søren ååå ÅÅÅ ååå. Vi matet en søt stor hane med sjokolade, den fikk sjokolade rundt nebbet. JEG ELSKER FREIA! HANEN ELSKER FREIA! ELSKER DU FREIA??? Det er alltid deilig med en liten topptur⛰

Gjengen på toppen. (Foto: Jovial)

Hanen var nesten like glad i sjokolade som jeg. (Foto: Jovial)

Jeg avslutter med en vits: Har du hørt om mannen som bestilte fem🤟 øl til gutta på sagbruket🍻🍺. Men som bare holdt opp tre fingre🤟😑🙂😃😁😆😂🤣😹Nyt resten av  sommerferien🚣‍♂️🏄‍♂️🏊‍♂️🏖🏝⛱⛰⛺️☀️🌞🍦🥓🍳🥚✍️🖍🌻⚽️🍓🎣🦀🦐❤️⛵️ Koooooos dere!!