5 døgns seilas

(Ebba, Curacao/Aruba/Panama, februar 2018)

I går (13. feb) seilte vi fra Santa Cruz til Aruba. Vi startet klokka 06.00 og ble vekket av ankeret. Tro meg, en alarm som går på det høyeste er ti ganger bedre enn dette ankeret. Man liksom bråvåkner og tror det er noe som skjer. Det er ikke akkurat sånn at det går over med en gang heller, neida det varer en ganske god periode og når du først våkner får du ikke sove igjen. Jada, vi er klare for en ny dag :-I.  Vi seila i ti timer med 3 meters høye bølger. Alle ble ganske kvalme, heldigvis spydde ingen. Da vi kom fram til Aruba slappet vi litt av etter den lange turen. Vi møtte den andre familien (keablog.no) igjen etter to uker. Det var så fint å snakke og bade med de igjen. De hadde vært på land og hente PIZZA! Det var kjempe godt. De hadde gjort det veldig koselig i båten dems og alle bare pratet og pratet. Vi har jo nesten blitt litt som en stor familie, tenker jeg. Vi gjør alt sammen og snakker om alt sammen. Derfor er det jo litt dumt at vi  må være borte fra hverandre av og til. Forhåpentligvis blir det ikke så mye mer av det lenger. Egentlig dro vi til Aruba for en liten pause slik at vi slapp og dra hele veien til Panama i ett strekk.

DAG 1: Etter frokost i dag startet vi reisen til det fjerne Panama. Vi skal seile i fem døgn og  frem til nå har det gått veldig bra. Ingen er sjøsjuk eller kvalme og vi har lest og hatt litt quiz. Høydepunktet i dag var nok lunsjen. Mamma hadde bakt to brød som smakte helt fantastisk godt. Jeg spiste fem brødskiver og var på vei til og spise seks, så godt var det. Se for dere ett rykende ferskt brød som kommer rett fra ovnen og som har en krisp skorpe. Det er store bølger og man må venne seg til at det går litt opp og ned. Vi ramler rundt og klumser oss ut og inn i båten. Vi kan ikke se land. Bare vann i alle retninger. Det kan være litt skremmende innimellom. Vi må stole fullt på GPS som viser hvor vi er. Man må alltid være litt ekstra forsiktig og man må dobbeltsjekke at alt er på plass før man legger ut på en lang seiltur.

DAG 2: Det har vært en rolig natt. Vi har skrevet blogg og hatt mattetime. Vi klarte til og med og lure inn en liten gitartime også. Det var gøy. Jeg har blitt bedre på både A7 og D. Neste gang vil jeg lære meg G. Da kan jeg mange sanger. Alt har gått veldig opp og ned ( som vanlig ), men vi klarte og lage tre gode måltider.  Alt smaker så godt ute på havet og man setter så stor pris på maten. Sekundene ble til minutter, minuttene ble til timer og da vi endelig skulle legge oss ble jeg liggende og lytte. Bølgene som bruste og slo mot båten, tauene som gnisset og knirket imot hverandre, seilet som slo som torden og den susete vinden. Alle disse lydene har jeg vennet meg til. Først var det bare irriterende lyder som holdt meg våken, men nå er det behagelige lyder. Som om havet hvisker god natt. Vi sov godt den natten og mamma og pappa hadde fine nattvakter.

DAG 3: I dag har vi ikke gjort mye annet en og sitte og stirre utover horisonten. Ute var vi og ute skulle vi bli. Bølgene var minst 3 meter høye. Innimellom så det ut som at bølgene skulle bli skyldt over båten, og noen ganger gjorde de det også, men ellers gikk det ganske greit. Egentlig er alt ganske fantastisk. Sitte ute i stillheten med en svak vind i ansiktet. Bare deg og tankene. Det lukter salt og luften er ren. Ingen biler, ingen fabrikker, ingen gigantiske oljefabrikker. Bare hav så langt øye kan se. Sånne stunder er fine. Sånne stunder skal man ta vare på.

DAG 4: Etter noen rolige døgn utenfor Colombias kyst møtte vi en stiv kuling-liten storm. Bølgene var kjempe store! Nesten 6 meter høye! Litt skremmende var det jo og kvalme ble alle sammen, selv etter så mange dager på sjøen. Det er ikke så mye som skjer på slike dager. Etter en lang dag skulle vi gå og legge oss. Man må støtte seg til alt som går an og støtte seg til. Som en gammel kjerring . I seg selv blir man litt mer usikker på ting. Hver gang en stor bølge kommer, kikker man inn og sjekker at ingen ting har rast ned eller knust . Bare for og dobbelsjekke liksom. Denne natten var det ingen som sov særlig godt. Jeg våknet tusen ganger. Innimellom av at Albert rullet over meg fordi båten kom så på skrå. Andre ganger av at seilet slo i vinden. I en båt blir man enda mer sammenknyttet som familie en før. Jeg våkner og det første jeg ser er lillebroren min som sover. Skal jeg pusse tenner og åpner døra er det kanskje noen som sitter der og gjør sitt. Det blir masse kos og det er ikke så mange sider av seg man kan skjule. Det kan jo være litt slitsomt innimellom. Men det er jo også litt av grunnen til hvorfor vi gjør det. Ikke sant.

DAG 5: Wow for en fin supermamma vi har! Kommer rett fra nattvakt og så går hun inn for å lage pannekaker til frokost. Det var verdt det da. For det smakte himmelsk. Det er flere måneder siden jeg smakte det sist gang. Istedenfor og putte sukker i pannekakene tok vi heller på nutella. Det var deilig. Seriøst dere burde prøve det. Etter det gikk mamma inn for å sove litt. Men hun fikk ikke vilt så lenge akkurat. Etter noen timer bare så nappet det i snora ( igjen). Bare at denne gangen var det en mye større fisk. Pappa hadde vanskeligheter med å få stoppet snøre. Det var jo en nedtur for fisken dro med seg hele snøret ut før den stoppet. Hele stangen var bøyd og hadde ikke pappa holdt igjen så hadde den nok forsvunnet ut i havet. Det var kjempe tungt og vi måtte hente mamma for å hjelpe til for å dra inn. « OK! Du tar rattet mens jeg drar.  Etterpå får vi bytte» Nesten skrek pappa da mamma kom ut. Det var så hektisk. Etter ca. en halvtime med slitne hender og spenning etter hva som gjemte seg på kroken var fisken bare en til to meter fra båten. Det var da vi kunne se hva det var. « SVERDFISK» VI HAR FÅTT SVERDFISK!!!» Jublet Albert. Vi kunne se det store sverdet den hadde foran og lengden på den var bare litt mindre enn meg. Og jeg er 1. 48 cm. Vi knekket ut en plan for å få den store fisken oppi båten. Vi rakk ikke å se hvordan sverdfisk det var fordi, en meter fra båten gjorde fisken ett lite hopp og så var den av. Hele greien var borte. Kroken og snøre var der fortsatt, det var bare fisken vi manglet. Pappa var deppa resten av dagen og ingen sa så mye før vi kom fram. Det var faktisk ikke noe gøy. Men hvis vi tenker på den gode siden så fikk jeg alt på film. Det er helt komisk og se på. Pappa står der med hendene fulle. Mamma med sovebind på hodet og i bare trusa ved rattet. Jeg med filmkamera i hånda og Albert som står der og ikke vet hvor han skal gjøre av seg. En rar familie er ett ord på det for å si det sånn :-). Vel hvis vi var så nære nå så klarer vi det sikkert neste gang.

Endelig framme. Bare en liten stund senere var vi i gang med å finne ett sted og ankre opp. Vannet var turkis som diamanter, sanden var hvit som snø, sola sto rett opp og det var ikke en bølge eller en sky og se. Etter fem dager i bølger og kaos var det så deilig og stå på fast jord igjen. Det var deilig og bade også. Jeg kan ikke vente med og utforske det palmerike San Blas. Tanken på at jeg for fem minutter siden krysset mitt første hav er helt utrolig. Da føler jeg meg veldig heldig som får oppleve sånt som dette

Vel nå er det vel neste eventyr som venter. Snakkes.

PS: Unnskyld for at dette innlegget ble lagt ut så sent. Grunnen er mangel på internett og at i går så mistet jeg de to siste dagene så jeg måtte skrive dem på nytt ;-).

IMG_1753

Herlig fiskemiddag!

IMG_1879

Fint å øve på gitar til sjøs.

IMG_1848

Fine palmer.

IMG_1872

San Blas var flott.

9 thoughts on “5 døgns seilas

  1. Kjære, gode, fine jenta mi❤️Så glad jeg ble for en fantastisk hilsen igjen😊Så gøy å følge med😊 Ønsker dere alt godt videre—-og gleder meg til jul👍😊Klemmer til dere alle❤️Take care👍😊

    Like

  2. Hei kjære Ebba og Albert. Så morro å følge med på den fantastisk reisen deres. Dere er så flinke til å skrive om opplevelsene deres,så jeg tror nesten jeg har vært sammen med dere. Savner dere og gleder meg til jul. Mange fine bilder også. Hils mamma og pappa. Ønsker dere en fortsatt fin seilas. Masse klemmer tante Liv.:-)

    Like

    1. Hei tante Liv. Hyggelig og høre fra deg. Vi har det veldig fin og gleder oss til vi også, men fram til da skal vi ta vare på hver eneste dag. Det må dere også gjøre😁hilsen Ebba

      Like

  3. Flott skrevet Ebba! Godt å få slike levende beskrivelser fra havet og varmen når vi nesten drukner i snøen her hjemme. Kjenner igjen følelsen av bevegelser og lyder i båten som først er skumle og holder deg våken, så blir de beste lyder å sovne til! Kos deg videre på tur, hils Albert, mor, far og Kea-gjengen!

    Like

    1. Hei Jørgen, så hyggelig og høre at du kjenner deg igjen på det. Jeg prøver jo litt på og skrive slik at dere kan forstå men også tenke på de følelsene vi har her ute på havet. Jeg skal hilse til alle her👍 Hilsen Ebba

      Like

  4. Hei Ebba håper du har det bra, savner deg så mye ♥️. Jeg tenker på deg hver dag Ebba savner Maria også og Albert og fatern♥️. Du må nyte den turen det skjer bare en gang i livet Ebba ! Hilsen Pia ( eller som du kaller meg Ebba ) koala bjørnen din ❤️🍉

    Like

  5. Hei ebba❤️ Det er så gøy å korselig å høre om alt dere gjør på reisen❤️ Savner deg veldig å gleder meg til du kommer hjem igjen❤️ Hilsen Camilla

    Like

    1. Hei Camilla. Savner deg veldig mye. Teller ned dagene til juleferien, samtidig som at jeg tar vare på vær eneste dag. Hvordan har skolen vært etter ferien? Hadde du en fin påske?🐣Masse klemmer fra Ebba

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s