Dager på Galapagos

(Ebba, Santa Cruz, Galapagos, April 2018)

Endelig er vi her. Vi har kommet fram til det lille dyreriket Galapagos. Overalt hvor man ser er det dyr. I luften finnes det pelikaner, og andre små fugler, på land er det iguaner, og sist men ikke minst, i vannet er det sjøløver. Egentlig så ser jeg dem oftere på land enn i vann. Vi tar ikke ut jolla, og vi er ikke de eneste som ikke gjør det. Det blir ikke anbefalt fordi de store, feite, søte sjøløvene elsker å ligge oppi der, og sole seg, og bæsje, og alt av sånne ekle ting. Det som er dumt er jo at de flytter seg ikke på en stund heller. Vennene våre fikk en som la seg på badeplattformen, og da de skulle prøve å dytte den ut bare freste den, og flyttet seg ikke en centimeter. Istedenfor finnes det båt taxi. Det er som en taxi, bare at det er en båt, og kjører på vann. Den plukker deg opp, og slipper deg av der du skal. Det er selvsagt mer praktisk med jolle, men båt taxiene er ikke så verst de heller. Hvis du skal inn til byen slipper de deg av på en brygge. Der pleier det alltid å ligge 1-3 sjøløver på benkene. De første gangene tok jeg masse bilder. Nå synes jeg fortsatt det er litt rart, men ikke like rart som første gangen.

Albert på stranda, Tortuga Bay

Vi skal være her i 10 dager. Vi har vært her i en uke, og har gjort så mye gøy. Det er så mye å se og gjøre her at det går ikke en dag uten et høydepunkt. Vi har bl.a. vært en tur på stranda og badet i kjempestore bølger. Vi har også vært på Darwin museum og lært om en veldig gammel skilpadde som heter George. Han var den siste skilpadden i hans art. Han ble kalt Lonely George. Nå er han død, så det finnes ikke flere i hans art lenger. Vi lærte også om Harriet. Hun var den eldste skilpadden som har levd. Hun ble 176 år. Det er rekord. Hun er også død. Tenk om det kommer noen som blir eldre enn henne.

Stoooor og gaaaammel skilpadde.

Charles Darwin gjorde Galapagos kjent da han kom dit for å forske, og undersøke på naturen der. Han så planter og dyr han aldri hadde sett før. Målet hans var og bli prest og han studerte teologi for å bli det. Samtidig som at han var veldig interessert i dyr og planter. Charles Darwin var bare 22 år da han dro ut på sin første reise i 1831 med båten HMS Beagle. Han ble veldig sjøsjuk, og begynte å lure på om det var dette han ville. Da han kom fram glemte han fort hvor syk han hadde vært. Han så ting han ikke hadde sett eller hørt noe om før. Fra Peru fortsatte HMS Beagle til Galapagosøyene. Han så kjempestore skilpadder og mange forskjellige øgler. Han så skarver som ikke kunne fly, men det rareste var disse finkene som var så ulike men likevel så like. Han fortsatte å undersøke, og så at etter at mennesker kom og tok med seg alt mulig av mat og ting finkene kunne spise, trengte de ikke å være så ulike lenger. Etter hvert som årene gikk vokste de seg mer like. Finkene ble oppkalt etter Darwin, de ble kalt Darwins Finker på norsk, og på engelsk: Darwins Finches. Darwin var en klok mann, og han pleide og si: Det er ikke det sterkeste eller det mest intelligente dyret som overlever, men det som best klarer og forandre seg. «EVERYTHING CHANGES!»

Galapagos er det stedet i verden med flest forskjellige haiarter.

Det beste var snorkling og sykkeltur synes jeg. Først var det sykkelturen. Vi leide sykler og hjelmer og slang de bak på en taxi ( en vanlig taxi ikke båt ). Så dro vi høyt opp på fjellet og gikk en tur. Vi så gigantiske skilpadder. De beveget seg som kjemper, og vi hadde ikke hast med å finne fram telefonen for å ta bilde. De gikk så seint at jeg begynte å lure på hva som hadde skjedd hvis de skulle rekke en bursdag eller jobben. Hvis det hadde vært sånn da. Det var veldig varmt, og jeg gledet meg til å sykle ned fra fjellet igjen. Til min store overraskelse var vi ikke på toppen. Vi måtte sykle opp mange bratte bakker i stekende varme. Da var klokka 16:00. Svetten rant av meg, og jeg kunne ikke stå og sykle for da spant hjulene i grusen. I en bakke tenkte jeg på de proffe syklistene som sykler flere km i timen. Det må nok være gøy, men samtidig skummelt og sykle så fort. For oss derimot gikk det veldig sent oppover, og da vi endelig var på toppen tok vi en hvil. Vi kjøpte noen flasker vann. Tenk at kroppen trenger så mye vann Så fortsatte vi NEDOVER!!! Vi fikk god fart, og den farten hjalp oss en god del i de små oppover bakkene som var. Jeg følte meg helt annerledes enn det jeg gjorde for liksom 10 minutter siden. Jeg sov veldig tungt den natten, og det trengte jeg.

Mamma og sjøløvene.

2 dager senere (altså i går ) dro vi ut for å snorkle med haier. Da pakket vi snorkler og svømmeføtter, og hoppet om bord i en liten båt klokka 08: 00. I den båten skulle vi være helt til klokka fire. Så det var bare å sette seg til rette. Det var alle oss åtte og ett kjærestepar fra Argentina. De var veldig hyggelige og vi snakket masse. Sammen med oss ti var det en guide, kapteinen og kokken. Guiden vår var veldig flink, og det virket som at han hadde peiling. Han anbefalte å ta med seg en våtdrakt om bord. Så vi leide noen før vi dro av gårde. Jeg synes våtdrakter lukter så godt. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg tror det kommer av at det minner meg om sommer. Jeg husker så godt om sommeren i fjor da vi dro på oss trange våtdrakter, og dro ut på vannet i Ula med båten for å stå på vannski og kjøre tube. Og da vi var kalde dro vi inn igjen, og tok en is. Jeg husker følelsen av salte lepper mot en kjempegod is i sola. Jeg har det som et veldig godt minne, og jeg savner det veldig. Selv om vi har sommer året rundt her er det ingenting som kan erstattes med den norske sommeren i Ula.

Her er jeg på snorkletur.

Vi stoppet tre ganger. Første stedet var veldig grunt, og vi fikk klar beskjed om å ikke sette beina på bunnen. Der så vi White tip reefshark. Den er ikke farlig, og er en av de få haiene som kan ligge stille på bunnen. Vi så også mange slags typer papegøyefisk, og alle slags andre små korallfisk. Det var skilpadder der også. De kom veldig nærme og ble tydeligvis ikke redd da elleve personer kom oppi ansiktet på den. Den svømte så majestetisk, og tok livet helt med ro. Det var noe annet enn den første gangen jeg snorklet med skilpadder. Det var veldig kaldt i vannet, og det var godt vi hadde på oss våtdrakter. Vi lå uti i ca. 1 t til sammen, og da skjønner du vel at jeg ble kald. Da vi kom opp i båten vrengte jeg av meg våtdrakten til hoftene, så kom kokken med kakao og ett tørt rent håndkle.  Jeg fikk fort varmen tilbake. Man kan jo si at vi fikk en varm velkomst.  Så kjørte vi en stund. Vi fisket etter tunfisk på veien, og merkelig nok fikk vi napp etter 5 minutter. På kroken hang det en kjempe stor tunfisk. Jeg fikk en litt ekkel følelse akkurat da. Tenk om vi skulle fått en jern krok i munnen og blitt mat. Sånne tanker er forferdelig å tenke på.

Havskilpadder så vi mange av på snorkletur.

Vi tenke på at det var litt rart at vi har prøvd å fiske tunfisk i tre måneder uten noe hell, og de fikk det etter 5 minutter!

Jeg syns det andre dykket var best. På dette dykker stedet var det mye mer å se, og ikke like kaldt i vannet. Vi svømte gjennom en stor stein med ett ganske stort hull i, med guiden foran oss. På andre siden av den var det sjøløver, og ikke bare det, men baby sjøløver. Hvis du ikke vet hva en sjøløve er så er det som en slags stor sel. De var så søte, og svømte rundt oss. Noen ganger så den på meg, og jeg så på den. Hele verden ble borte rundt oss, og det var bare den og meg i non få sekunder før den svømte videre. Noen ganger stelte de seg på steinen, og hoppet ned. De oppfører seg akkurat som oss bare at de lever og leker i vann, mens vi holder oss på land mesteparten av tid. Etter denne turen var det lunsj i båten. Kokken hadde laget file av fisken vi fisket. Det var faktisk overraskelse godt og jeg spiste alt sammen. Den siste turen var ikke så imponerende bra… Det var ganske grumsete vann. Vi så noen sjøløver og en hvite tip reefshark, men ikke så mye mer. Det var like greit. Vi kjørte tilbake. Det var deilig å hvile beina etter å ha hatt stramme svømmeføtter på . Hele dagen var en opplevelse for livet. Nå er det bare to dager til vi skal starte på vårt lengste strekk hittil. Nemlig til Marquesas. Det vil ta 3 uker. Fy! som tiden går fort. Jeg savner alle dere hjemme og har dere i tankene. Jeg savner brunost også, for det går ikke an å få tak i noen steder her. Kos dere, og grip dagen så får dere glede dere til neste blogginnlegg😉.

Sjøløver liker også å sole seg.