Bursdag på Tonga

(Ebba, Vava’u – Tonga, aug/sep 2018)

img_3857

Bursdagsfeiring og morratryne.

Etter 10 dager ute på havet kom vi endelig fram til Tonga, og vi la oss på en bøye på et sted som heter Vava’u. Vi kom heldigvis ikke fram på bursdagen min, men noen dager før. Derfor kom det jo egentlig bare til min fordel at vi måtte stille klokken 23 timer frem. Istedenfor 3 dager til bursdagen trengte jeg bare å vente to dager etter vi kom fram. Det var virkelig verdens beste bursdag! En dag jeg aldri vil glemme, og det er ikke noe jeg bare sier. Her skal dere få høre hvordan en bursdag skal se ut.

Som alltid på bursdagen min startet det med at jeg ventet. Ventet og ventet, og stirret og stirret på den døren som snart skulle åpnes, og de 3 mest fantastiske menneskene i verden skulle komme inn. Jeg tok ikke blikket fra den tynne døren. Jeg telte sekunder inni meg, og lyttet. Døren førte rett ut til kjøkkenet, og den var så tynn at jeg til og med kunne høre pusten de pumpet inn i ballongene, knirkingen i gulvet og selv den minste bevegelse når de åpnet og lukket skuffer.

Endelig hører jeg en svak hvisking: en, to, tre, hurra for deg … så var de innenfor døren med … som fyller ditt år ja deg vil vi gratulere! Det spredte seg et smil over hele ansiktet så jeg kjente det knaket i kjeven. Jeg luktet duften fra kaken på det store, hvite fatet, lukten fra lysene og jeg så munner som sang av glede. Da den norske og svenske bursdags-sangen var ferdig, gikk vi ut i stua/kjøkkenet hvor det var litt større plass, for lugaren til Albert og jeg er ikke lagd for fire. I dette rommet vi nå befant oss i hadde de pyntet med ballonger, vimpler og masse annet i regnbuens farger. På bordet var det noen pakker, og jeg kunne ikke la være å tenke: Alt dette har de gjort for meg, stått opp tidlig og pyntet for meg. Gaver, gratulasjoner og sanger bare til meg! Dette er jo min dag, jo. Noe så fantastisk!

Jeg åpnet de få pakkene som lå på bordet, men som betydde så mye, og spiste kaken vi hadde jobbet så hardt for å få tak i dagen før. Du skjønner det sikkert ikke kjære leser, for det gjorde ikke jeg, men dette er en øy av høner, men som ikke har egg i butikkene etter lunsjtid! Vi undersøkte hver eneste butikk på hele øya (føltes det som), gikk innom hvert marked og dagligvarebutikk uten å finne noen egg. Alle sa vi kunne komme igjen i morgen, men da var det jo for sent. Heldigvis fant pappa ut at det var et lite bakeri litt oppe i gata, så vi gikk dit. Her hadde de ikke egg og ingen kaker (de bare bakte kaker, og sa at vi kunne bestille og komme igjen i morgen), men damen i kassa tipset oss om en cafe som solgte kaker man kunne ta med seg. Så jakten på egg fortsatte til denne cafeen, og det var det som reddet morgenen.

Tvilling båten vår KEA var fortsatt ute på havet da, endelig på vei bort fra Tahiti. Hver gang noen har hatt bursdag om bord i C`est si bon har de kommet med sine fantastiske talenter, og skrevet en sang du bare måper, og ler av. Pappa, mamma og Albert fikk en, og heldigvis var jeg så heldig at de sendte teksten på en bursdagssang til meg også. De er bare helt supre. Jeg måtte bare le, for de får virkelig fram hele personligheten din, og alt det gode i deg med en helt suveren sang.

img_3982

Våre kjære venner på Kea rakk ikke frem til bursdagen min, men jeg fikk verdens beste sang av dem. Når de kom til Tonga tok vi dem mot med ballonger og fanfarer.

Etter en rolig morgen i båten dro vi inn og spiste frokost på restauranten like ved brygga. Det var en kjempegod frokost med egg, bacon, frukt og appelsinjus. NAM! Etter den kjempegode frokosten gikk vi mette og gode mot jollebrygga. Plutselig kommer det en annen kjent jolle kjørende inn. En som vet at jeg har bursdag, en jolle hvor det sitter to ganske kjente personer, to personer vi faktisk bare hadde møtt to dager i forveien. De kommer klatrende opp på brygga med en gave pakket inn i papir-det der sånn det er her, når man ikke har pakkepapir pakker man det inn i aluminiumsfolie, tørkepapir eller sider man har revet ut av magasiner. Uansett, den ene av de to menneskene som satt om bord var en norsk jente/dame som var kjempehyggelig. Hun het Tina, og jeg håper veldig på at vi møter henne på Fiji som er stedet vi skal til etter Tonga. Det som var i denne gaven som var inntullet i papir, var en kjempefin, hjemmelaget skål. Den var laget av kokosnøtt, og hun hadde heklet en hyssing rundt som et fiskegarn slik at jeg kunne henge den opp. Jeg har hengt den opp over senga, og bruker den til å ha smykker i. Tenk det da, få gave på bursdagen av noen du møtte for to dager siden. Det skjer vel aldri hjemme? Her er det vel egentlig sånn. Blir venner etter en eneste samtale. Er det ikke herlig?!

img_3867

Jeg fikk bursdagssang og gave av trivelige Tina & Co som vi traff i Neiafu, Tonga.

Da vi var tilbake i båten skiftet vi til badetøy, og dro ut for å gjøre det jeg elsker mest i hele verden, nemlig å snorkle. Vi dro rundt til andre siden av øya hvor vi fikk en helt øde plass for oss selv. Vannet var fremdeles helt turkist, men litt mer oppkvikkende og forfriskende siden vannet er litt kaldere her (etter vår mening da 😊). Vi snorklet en god stund, og så masse rart og fint. På noen av korallhodene svermet det av masse, små, blå fisk. Andre steder var det litt større fisker som vimset litt rundt for seg selv uten mål og mening.

img_3955

Bursdagsbad og snorkling.

Tilbake til båten (igjen). Vi slappet av litt, varmet oss litt, og hadde noe vi på svensk kaller «fika». Det er noe litt godt å drikke og spise. Etter nok en gang med en runde lesing og stillhet i båten, dro vi inn i land. Mamma og Albert dro på markedet imens jeg ble med å fylte gass med pappa. Jeg tenkte at det enten var å se på Albert imens han valgte om han skulle ha blåe og røde perler, eller røde og blåe på armbåndet han skulle kjøpe, eller å være med pappa og se litt mer av Tonga. Valget var åpenbart. Vi slo av en prat med båten Tranquilo på veien tilbake (Tranquilo var de vi klatret opp fjellet med på Bora Bora), noen andre jeg ikke helt kjente, og enda en barnebåt vi hadde møtt en gang før. De var veldig hyggelige, og av en eller annen grunn hadde de funnet ut at jeg hadde bursdag.

img_3850

Cafeen Tropicana i Neiafu er møtestedet for langturseilerne på øya. Den drives av Lisa og mannen Greg. Lisa er en supertrivelig dame som tar seg av alle dyrene på øya. Jeg fikk være med på oppdrag, for å redde disse søte kyllingene som hadde forvillet seg ut i biltrafikken.

img_4059

Gjengen på vei til bursdagsbad.

Dagen gikk videre mot kvelden. Flere overraskelser oppstod, og vi tok et langt og deilig bursdagsbad. Endelig kom kvelden. Alle satt ferdig påkledd i jolla. Vi skulle endelig inn til restauranten, og jeg visste dette kom til å bli en helt fantastisk slutt på dagen. Vi ble litt flere en planlagt, men jo flere jo bedre. Det var oss fire, Tranquilo som jeg forklarte hvem var noen setninger over, og Rubicon, noen kjempe hyggelige personer som faktisk er svenske. Vi satt altså 9 mennesker rundt et bord og snakket 3 forskjellige språk. Norsk, Svensk og Engelsk. Kvelden var helt super! Jeg bestilte en kjempe deilig hummerhale! Her nede kalles forresten hummer for lobster. Vi pratet og spiste, og bare godta oss hele kvelden. Jeg fikk enda en overraskelse av Rubicon (som er båtnavnet forresten) som var enda en skål, med denne gangen fylt med SMÅGODT!!!!!! Åååååå som jeg skal kose meg når jeg kommer til båten, tenkte jeg da. Vi pratet litt igjen, spiste litt mer, og da maten var spist opp reiste plutselig Albert seg opp sammen med gutten fra Tranquilo, og begynte helt ut av det blå å synge HAPPY BIRTHDAY! Egentlig, sånn oss imellom, hadde jeg sett at de to drev på med å hviske, og snu seg bort, kjekke at jeg ikke følger med, og hviske litt til. Det var teknisk sett ganske lett å forstå at noe var på gang, men jeg gjorde som alle andre og latet som jeg ikke forsto noen ting. Jeg visste jo selvfølgelig ikke hva de planla, og ble super overrasket! Så hang resten av gjengen seg på, og før jeg visste ordet av det sto alle og sang, de sang bare for meg. Jeg hadde ikke ord og kunne ikke gjøre annet en å smile det største gliset jeg fikk til. Da sangen var over følte jeg meg helt varm i ansiktet, og jeg visste at jeg hadde rødmet under hele sangen. Jeg så sikkert ut som en tomat. Ikke nok med bursdags sang fra hele bordet, men plutselig kom servitørene inn med kake og sa at vi måtte synge sangen en gang til. Så det gjorde vi, eller alle bortsett fra meg så klart. Jeg ga den fremste servitøren en stor klem og takket og takket, flere ganger. Kaken jeg spiste var en banankake og den var fortsatt varm, sikkert rett fra ovnen, det fulgte med vanilje iskrem på siden og det var den beste desserten jeg hadde spist på lenge.

img_3892

Supertrivelig bursdagsmiddag med (fra venstre) El og Aden fra Tranquilo, Albert, jeg og mamma, Fil fra Tranquilo og Johan og Lisa fra Rubicon.

Plutselig begynner pappa å fikle i lommen. «Vi har faktisk en liten gave til», sa han. «En veldig liten en, faktisk». Han fisket en bitteliten, lilla pose opp av lommen. Jeg var så spent da jeg tok imot gaven, åpnet den lille snoren som holdt den sammen, og så den lille ringen som lå oppi. Jeg tok den opp og plasserte den på fingeren, fortsatt uten ord, for hvilke ord finnes det som kan beskrive noe så vakkert? Den var av sølv med en liten tvist der den minste perlen jeg noen gang hadde sett var plassert. Jeg har aldri eid noe så dyrebart og vakkert. Jeg var nesten på gråten, og måtte bare smile og takke. De eneste ringene jeg har hatt er sånne plastikk greier man får i blader og magasiner, og som bare støver ned på hylla, og senere forsvinner. Men denne ville jeg ta vare på resten av livet. Den passet perfekt på ringfingeren, akkurat som om den var helt spesielt laget til meg, og det tror jeg faktisk at den var også. Takket, smilte, klemte, takket igjen, tårer i øynene, takke igjen. Har dere noen gang hatt den følelsen jeg nå prøver beskrive. Følelsen du får når du får noe kjempe fint eller, dyrebart eller viktig, men føler at du ikke får sagt takk nok ganger eller at personen/personene du fikk det/den av ikke helt forstår hvor glad du er.

Etter at alle de andre rundt bordet hadde bestilt og spist sin dessert, betalte vi og ruslet tilbake mot jolla vår, som så lenge har ligget stille og bare ventet på at noen skulle kjøre av gårde med den. Det gjorde vi nå. Den korte turen tilbake til hjemmet vårt som vugget sakte frem og tilbake, kjørte vi med jolla. Det gikk ikke fort, men det gikk ikke sakte heller, det gikk akkurat passe fort slik at vi faktisk hadde litt tid til å tenke over hvor fin kvelden faktisk var. Tenke over den gode maten som nå ligger i magen, tenke over praten vi akkurat hadde, og over alt annet fantastisk som skjedde denne ene kvelden. Da vi kom til båten sovnet jeg med en eneste gang, og da jeg våknet neste morgen hadde jeg sovet så godt at jeg lurte på hvor natten ble av. Den dagen var jeg offisielt 12 år.

Tre dager senere kom vår gode venner glidende inn i Tonga. Endelig frie fra Tahiti. Så godt det var å se dem igjen! Endelig skal vi snakke, bade og le sammen. Den første timen snakket vi så mye som jeg aldri noen gang har snakket før, jeg ble helt tørr i halsen. Vi hadde så mye å fortelle at ord på ord, setning på setning, historie på historie tøt ut av munnen på oss. Etter en stund var det som om de egentlig alltid hadde vært her. Som om de ukene og dagene vi hadde vært fra hverandre bare forsvant. Når sånne ting skjer har man virkelig funnet seg gode venner.

img_3987

Endelig forent igjen. Her er det livefremføring av den flotte sangen jeg fikk.

Mange klemmer fra Ebba

Vi har sett hval!

(Albert, Tonga, aug/sep 2018)

img_4065

Her er jeg med en kokosnøttpalmespire på en øy i Tonga.

Jeg kom på at jeg ville skrive om hval fordi en dag snakket jeg og pappa om at tippoldefaren min jobba med hvalfangst. Også tenkte vi det kunne være kult med et eget blogginnlegg om hvaler, når mesteparten av familien vår bor i Sandefjord, sånn som farmor og farfar og Beste og Andreas med familie og resten av HEEEELE slekten. I Sandefjord heter nesten alt noe som har med hval å gjøre.

Humpback whale in Kerala

Her er bilde av en knølhval. Bildet har jeg rappet fra en nettside, men forhåpentligvis kommer vi like tett på hvalene når vi skal ut på hvalsafari.

Når jeg tenker på Sandefjord er hval faktisk det første jeg tenker på. I Sandefjord finner du f.eks: Hval sjokolade, Blåhvalane, (supporter klubben til SF) Hvaltorvet, Hvalfangst museet, hvalfangstmonumentet og kokeriet(restaurant). Jeg syns også hvaler er noen helt fantastiske dyr. De kan synge, og de er STORE. Det finnes KJEMPE mange hvalarter. Delfiner er hvaler. Vi er på Tonga nå. Her skal vi kanskje snorkle med Knølhvaler. Jeg gleder meg. Tenk så fantastisk det blir og snorkle med ville Knølhvaler. Det er mest sannsynlig at vi ser dem fordi de svømmer til Tonga i Juni, og drar i Oktober. HVORFOR KOMMER DE? Godt spørsmål. De kommer dit for å føde unger. Neste spørsmål. HVORFOR KOMMER DE TIL AKKURAT TONGA?? Knølhvalene elsker varmt vann, så de føder kidza sine i grunt varmt vann. Jeg liker også varmt vann. Men det er ikke sånn at jeg ikke liker kaldt vann. Jeg hoppet tross alt fra brygga hjemme i DESEMBER. Neste spørsmål. Å! Å! JEG HAR ET. Ja, den kjekke karen bakerst der. HVORFOR HETER DEN KNØLHVAL??? Det norske navnet «Knølhval» kommer av at de store vortelignende knølene som finnes spredt omkring på hodet og underkjeven.

image-1

Her er en hval jeg har tegnet selv på Ipaden.

Nå har jeg faktisk vært en god del på forskjellige steder på Tonga. Her er det super duper fint. En av de fineste stedene ass. På veien inn til Tonga så vi en stor mørk, mørk, mørk, mørk, mørkeblå rygg. En STOOOOooooOOOr rygg. Halen gikk OPP og plasket NED, sprutet vann OPP og vannet falt NED. Helt fantastisk! Du bør IKKE yppe med en hval. Men de fleste hvaler spiser plankton. Eller gjør de det…..😂🤣. Tro meg, de bryr seg ikke om mennesker.Vi så faktisk Knølhval en gang tidligere. Det var på vei til Raiatea. Den var 100 meter unna båten. Den hoppet med hele sin tunge kroppsvekt og svære kropp, hele kroppen, fra hode til hale. Den hoppet, den FØK opp i luften. Og i det den landet, ga den fra seg et kjempe digert mageplask som kunne se ut som en eksplosjon i vannet. Enda bedre: vi fikk det på video. Så vakker den var!

FAKTA

Knølhvalen er et pattedyr. Det fins to forskjellige hvaltyper: Tannhval og bardehval. På engelsk heter knølhvalen humback whale. Knølhvalen er en del av bardehvalene og enda nærmere, er den en del av finnhvalfamilien. En voksen knølhval kan veie 40 000 kg!!!!!! Vi snakker 40 tonn. Når den blir FØDT veier den 700 kg. Den blir opp til 45-50 år. Knølhvalen er kjent for sin fine sang. Siden hvaler ikke har noen stemmebånd synger hvalene ved å presse luft gjennom sine enorme neseganger. En hunnknølhval som er voksen blir 15-16 m. Knølhvalen fins i hele verden. I dag er det ikke lov til å drive med hvalfangst. Den regelen ble opprettet i 1986. Noen land BRYTER denne regelen. Inkludert Norge🙀. Norge mener det er lov til liten grad for eget bruk(det syns ikke jeg). Artene blir UTRYDDET! Sier Albert Ludvig Mauland😉.

HVAL OG PLASTIKK OG HAV

Dette har jeg funnet på nettet om hval og plastikk. En grindhval døde i Thailand i juni 2018. Når de åpnet magen fant de 80 plastposer😱. Thailand er faktisk de største forbrukerne av plast. I Thailand er det også 300 marinedyr som dør hvert år. HVIS VI IKKE GJØR NOE, OG DET FORT. SÅ ER DET MERE PLAST ENN FISK I VERDENSHAVET I 2050!!! Det er bare å starte med å bruke så lite plast så mulig. Hvert eneste minutt dumpes det plast tilsvarende en fullastet søppelbil rett i havet. Det blir åtte millioner tonn i året. På stranden hekter dyr seg fast i tau og garnrester. Når jeg ser alt det der…. Dyr som dør……AV PLAST, blir jeg lei meg. Og hvem lager plast? jo det er mennesker. Det er ikke noe koselig at så mange dyr dør av plast. Man føler seg så skyldig. Selvom jeg vet at jeg i det minste kaster søppel i søppelkassa. Men det er EN ting jeg kaster i vannet. Det er bananskall😁😂. Men hva skal man gjøre? JO, det skal jeg si deg. Først og fremst. Sortere plast og Ikke bruke så mye plast. F.eks kan du bruke handlenett i stedet for plastposer. Jeg er ganske sikker på at vi ikke har brukt en eneste plastpose dette året når vi har vært i butikken å handlet mat. Hva skal seilere med plastposer. Nesten alle seilere har masse handlenett som vi kan bruke om og om igjen. Når vi kommer hjem skal vi bare bruke handlenett. Det er 99,9,9 % sikkert👍. Vi skal gå å handle mat med handlenett fra Fransk Polynesia. Jeg har også sett på Internett at noen bruker tøybleier på babyene sine. Det er mer jobb, men verdt det når man tar ett skritt nærmere en PLASTFRI VERDEN. Redd hvalene og de andre dyra.

Sugerør er også dårlig for naturen…..HVIS du ikke bruker metallsugerør, sånn som på Galapagos. Men da kan du ikke bite på sugerørene sånn som jeg gjør. Det var skikkelig rart når jeg prøvde metallsugerør. Bra jeg ikke bet alt for hardt da. Men prøv det hvis du ser det i butikken. Jeg tror ikke den ufattelige geniale ideen har kommet til Norge… Eller så kan du bare si du ikke vil ha sugerør på restaurant. Plast bestikk, NEI. plastflasker, NEI, mye smartere å bare ha en vanlig flaske du kan ha med over alt. Hvis kråkene leker med konteinerne din utenfor er det ikke din feil, det er kråkenes. Men pass på å ikke ha en overfylt konteiner. Tenk så mye plastikk vi bruker på hverdagen. Tenk om alle mennesker på jorden kunne slutte med plast. Det er vel for godt til å være sant det. Det meste plastikken havner i havet. Jeg håper ikke dette vil fortsette for jeg vil fortsette og se på dyreliv når vi snorkler, og se på alle de uskyldige fiskene. Tenk at hvalen vi så på veien til Raiatea kanskje skal dø fordi vi bruker så mye plast. Svarte padde, råtten truse, det skal i puddingens navn ikke skje. Men det skjer. Folk kaster plast. Og det meste havner i havet.Kjøp mindre plast neste gang du går i butikken. Hvorfor ikke.Ha en fiiiiiiiin plastfri dag😀👍.

Ha det bra. Hilsen Albert.

BILDER AV LITT AV HVERT

img_3985

Noen ganger kan jolleturene bli lange. Men vi koser oss likevel.

img_4072

Fant et fint skjell på denne øya på Tonga.

img_4048

Jeg trener på fotografismilet.

img_4080

Deilig sted å bade.

img_4089

Enda en fin øy på Tonga.

img_3909

….. og enda en fin øy. Denne gangen med hus på 😉

 

Farvel til Fransk Polynesia

(Ebba, på vei fra Bora Bora til Tonga, august 2018)På vei mot Tonga!

Når jeg skriver dette har vi startet på seilasen mot Tonga. Vi har forlatt Bora Bora, og enda verre, vi har forlatt hele Fransk Polynesia. Tenk så mye fint vi har sett og opplevd der. Minner vi vil ha med i tankene lenge.  Vel, når jeg sitter her tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om Bora Bora, hva vi gjorde der og litt fakta får vi vel slenge inn. Jeg tenkte også at dette innlegget skal handle litt om hvordan det er til sjøs, for det er ikke bare bare å komme ut på åpent hav i 10 dager etter 3 måneder med bare kortere seilaser. Så hvis du leser litt til, så kan du få finne ut mer om dette.

Bora Bora er en veldig kjent øy. Alle har vel hørt om den? Det var mye å finne på der. Det som overrasket meg var at Bora Bora er en ganske liten øy. Det var bare 3-4 mil rundt hele øya. Vi leide scootere, for vi var veldig fornøyde med opplevelsene vi fikk forrige gang på Huahine. Jeg blir virkelig aldri lei av å sitte bak på mens vi kjører. Man føler seg så kul liksom, når du kommer med hjelmen under armen, og du vet at du skal sette deg på en av de to scooterne som står på baksiden av restauranten. Altså, fins det en bedre måte å se en øy på. Du får liksom sett alt på en annen måte enn du gjør med bil. Vind i håret, krampe i beina etter å ha sittet så lenge på, de smilende menneskene du kjører forbi. Wow!

Vi klatret også opp det høyeste fjellet på den lille øya. Fjellet heter Otemanu og er 727 meter høyt. Vi klatret helt til toppen. Vi var sammen med en Australsk familie som var veldig hyggelig. De hadde en sønn som var på Albert sin alder. Han fortalte oss masse om Australia hele veien opp. Det verste med fjellet var at det var ikke bare høyt, men også kjempe bratt. Noen steder var det så bratt at vi måtte bruke tau. Når vi endelig kom til toppen var vi inni en sky. Så høyt oppe var vi! På veien opp hadde vi 4 (Albert, mamma, pappa og jeg) Drukket 4 liter vann. Du kan tro vi var slitne, men det var også veldig gøy. Jeg fikk liksom en følelse av å være midt i ett eventyr.  Man har jo alltid en godfølelse av å mestre noe når man kommer til toppen på et så høyt fjell. Vi ga hverandre ganske mange «High Five», tok litt å drikke og spise, og startet på den lange turen ned igjen. Det var egentlig vanskeligere å gå ned enn opp, for man måtte passe seg så man ikke skled. To ganger hørte jeg Albert langt der oppe som ropte: STEIN! Jeg hørte lyden av steinen som hoppet seg nedover. Jeg snudde meg og rakk akkurat å ta opp en arm, og beskytte ansiktet mot steinen. Steinen var omtrent 7 cm i diameter, og traff som et støt. Jeg fikk et stort skrubbsår på armen, men ikke noe mer. Vi fortsatte nedover. Så hørte jeg den samme skumle lyden av en stein som triller.  Den samme stemmen som roper og jeg får en refleks av å huke meg ned og dekke for hodet. Steinen traff på siden av hofta. Det ble rødt, men ikke noe mer enn det😊. Resten av veien kastet jeg alle store steiner ut til side, for man vet jo aldri. Neste morgen var jeg så støl i ryggen, akillesen (etter å ha bremset nedover), leggene, lårene, nakken, over og underarmen, tærne, rumpa, ja egentlig alt mulig. Jeg kunne nesten ikke gå! Det var et stygt blåmerke der steinen traff andre gang, men jeg mener egentlig at det bare er litt kult og ha noen småsår her og der. Det viser jo bare at du er aktiv😂.Vi kom oss til toppen på Bora Bora. Men skyene kom, og dekket for den fine utsikten til det berømte korallrevet.Når vi er ute og går ser vi ofte disse fine blomstene. De heter Tiare.

Som sagt så er vi ute på havet nå. Det har gått 4 dager siden vi dro, og så langt går det ganske greit. Da jeg fikk vite at vi skulle seile i 10 dager ble jeg litt sånn: IIIIIIIIiiiiiiiiiii. Endelig komme oss ut på en skikkelig langtur igjen! JIPPI! Så tenkte jeg at alt er vel egentlig enklere når man står stille. Skole, oppvask og alt det der, men så kom jeg tilbake til: JIPPI! For det er jo der ute jeg hører hjemme. Ute på havet med bølgene og horisonten. Og det var helt rett å tenke sånn, for det å se landskap forsvinne bak deg til det blir en liten prikk, og etter hvert vite at du er helt alene, er en helt fantastisk følelse. Solnedgangene her slår alt, selv de fine solnedgangene som er ute på Kværnstua (det er der farmor har campingplassen sin, og hvor vi tilbringer mye av somrene). Når solen går ned fyller den havet i gull, himmelen i rosa og skyene i neon oransje. Det er som å være midt i et maleri. Solnedgang langt ute på havet med en enslig båt som vugger i takt med bølgene. Kan dere se det for dere?Vi ser mange fine solnedganger på havet.Skyer er flotte, men også litt skremmende. Man vet aldri hvor mye vind som kommer når man møter på en squall som dette.Man får mye tid til å tenke når vi er til havs. Her er det litt “vær” på vei også.Deilig med en kopp kakao på havet.

Hvis vi skal dusje når vi er ute på et så langt strekk, må vi bruke bøtta. Da er det så enkelt som at pappa kaster ut en bøtte, som er lenket til ett tau så klart, så drar vi den opp igjen, og da er den fylt med vann, akkurat som en brønn. Så kaster han det over oss. I starten er det veldig kaldt, men så venner du deg til det og tenker isteden: Dette er da en veldig eksotisk måte å dusje på😊En vanlig dag i båten ute på havet er ganske forskjellig ifra den vi har når vi ligger i havna. Vi har jo bare tingene i båten å ta oss til. Tegning og lesing er det jeg gjør mest på fritiden når skolen er over. Klyper på bøkene er kjekt når vi har skole.

Jeg har fått et helt spesielt forhold til lesing. Hjemme leste jeg kanskje 12-16 bøker i året, for jeg har jo ikke tid til mere, med skole, lekser og på fritiden har jeg håndball og dans. Men dette året leser jeg så mange bøker at den andre måneden dette året satt jeg opp en liste hvor jeg skrev ned alle bøkene jeg leste. På disse 8 månedene har jeg lest 42 bøker! Det er ikke tull engang, det er helt sant. Her er det jo så mye tid til overs at jeg leser hele tiden, og med det har jeg blitt en bedre leser. Jeg merker det på Albert også. Han leser de samme bøkene som meg, han. Selv om han så klart bruker lenger tid. Alle i familien har virkelig blitt boknerder, og det er bare kjempegøy!

Ebbas bokanbefalinger:

  • Spirit Animals, i den bokserien er det 7 bøker med ca.150-200 sider, altså ikke lettleste.
    • BOK1: DE UTVALGTE
    • BOK2: JAGET
    • BOK3: BLODSBÅND
    • BOK4: FLAMMER OG IS
    • BOK5: MOT STRØMMEN
    • BOK6: SEIER OG NEDERLAG
    • BOK7: EVIGTREETDenne anbefaler Albert også.

VI KÅRER DENNE BOKSERIEN TIL DEN BESTE

  • Så er det en bokserie jeg ikke helt vet hva heter, men det er 4 bøker i den som er ganske tykke, men som det er litt bilder i, blanding mellom lettlest og vanskelig
    • BOK1: HEI, DET ER MEG
    • BOK2: ABSOLUTT USKYSSA
    • BOK3: SUPER SOMMER
    • BOK4: HAPPY ENDING

Disse handler om en jente som skriver dagbok om livet hennes (alt er funnet på altså, det er ikke en EKTE jente som skriver en EKTE dagbok)

  • Statsminister Teddy Fhar og sønn. Det er 3 bøker, de henger ikke sammen, men er en egen historie i hver bok
    • BOK1: BARNA SOM FORSVANT
    • BOK2: EGOLAND
    • BOK3: SOLKONGEN

Disse bøkene er ikke lettlest

Denne bokserien holder jeg faktisk på med nå. Det er 3 bøker, jeg har kommet til den tredje, men ble oppslukt av serien allerede i første. Serien heter Den Mørke Materien.

  • BOK1: DET GYLNE KOMPASSET
  • BOK2: DEN SKARPESTE KNIVEN
  • BOK3: EN KIKKERT AV RAV

Disse bøkene er tykke og har et ganske gammelt ordforråd. Forfatteren bruker for eksempel De til deg og Dem til du, innimellom bruker han ganske vanskelige ord, men som oftest finner du ut hva det betyr lenger foran i boka, hvis ikke er det bare å spørre en voksen.

Jeg tegner mye også. Det er også noe jeg er veldig glad i som jeg får mer tid til her. Jeg gleder meg veldig til å komme fram til Tonga. Jeg har hørt masse bra om det stedet. Jeg ser det for meg slik: Store fjell i bakgrunnen som er dynket i grønt, en liten landsby langs med vannet som inneholder noen små butikker og restauranter. En stor jollebrygge foran marinaen som følger hele veien inn til land. Dette er bare hvordan jeg ser det foran meg. Det kan jo være helt annerledes. Når vi kommer fram skal vi stille klokka 23 timer fremover! Det vil si at idet vi kommer innenfor Tongas grenser forsvinner en dag. Vi går fra å være 12 timer bak Norge til å være 11 timer foran dere! Vi hopper på en måte over en dag. Derfor håper jeg ikke at vi kommer fram 24.august (bursdagen min), for da vil jo dagen bare forsvinne!

Egentlig er det litt rart å tenke på en båt som et hjem. Når jeg spør om vi snart skal dra hjem så mener jeg jo båten, ikke hjemme i Norge. Det er jo liksom litt som å flytte. Så når vi drar hjem igjen pakker vi jo alle sakene våre, og kommer tilbake til huset vi ikke har vært i på et år. Etter 8 måneder har jeg vent meg til alle rutinene. Om vi plutselig en dag slapp å ta oppvasken etter middag så hadde det vært like rart som om dere ikke skulle kunne ha en oppvaskmaskin. Om vi bare kunne vaske klærne våre uten å gå ut av båten (slapp å dra til vaskeriet i byen) så hadde det vært like rart som om dere måtte vente, stå i kø og betale for å få rene klær. Jeg tenker mer og mer på hvor luksus man har det i husene i Norge. Jeg setter liksom mer pris på alt. Tenk så rart det blir å komme hjem igjen da, etter et sånt eventyr. Etter hvert vil jo denne turen bare bli bilder. Jeg merker at jeg skriver dette i hvert eneste blogginnlegg så jeg slutter nå.Nå har vel skolen startet for de fleste der hjemme. Ønsker dere et flott år.

Klem Ebba.Jeg havnet midt i et danseshow på Bora Bora.

Kooooooser oss på Raiatea

(Albert, Raiatea – Selskapsøyene – Fransk Polynesia, juli 2018)

Raiatea, for et fint sted👍. Det er en stund siden vi har skrevet. Og i tillegg så er vi på Bora Bora nå. Raiatea er bare en øy siden da, bittelitt på etterskudd. Fjelltur. Det er faktisk det jeg skal skrive om NÅ, her og NÅ. Her kommer fjellturen:

Vi sto overfor en lang bakke. Jeg kunne skimte en sving der oppe. Fjellet er 450 meter. Ved siden av meg har jeg Hans! Den super kjente Hans! Han må igjennom to voldelige fosser på vei fra jobb. På fritiden driver han med rafting. Jeg vil si han er en tøff type. Han har padlet i en foss hvor noen hadde dødd!! En veldig tøff mann skal jeg si deg, det var en ære å bli kjent med Hans. Ann Kristin og Atle fra Jovial var også med på turen.

dsc04698

På veien opp møtte vi på kuer og hester. (Foto: Jovial)

dsc04710

Flere kuer (Foto: Jovial)

Jeg drar opp buksa litt, gjør meg klar til å gå en lang vei. Klar ferdig gå, vi var begynt å snakke, prate og le. Jeg visste at bak i sekken til pappa ventet en god sjokolade på meg. Jeg kan si to ting, jeg tror ikke du får kjøpt den i noe annet land enn Norge, og den er KJEMPE god🍫🍫🍫🍫tygg litt på den du😹😂 tok du den😂😂. Ja, rundt meg kunne jeg se et tre, mange trær. Stien var tørr og sandete. Solen sto rett over oss og stekte på de varme, svette ryggene. Jeg kunne se at stien var lagd. Ingen trær som kunne skygge for tørken. På sidene var det ferskt og grønt gress, og trær som så ut som gress lenger oppe. Senere ble stien litt tynnere og trærne ga oss skygge. Vi passerte kuer og kalver som drakk melk fra moren sin. De fleste satt og koste seg med mat som de hadde over alt rundt seg, grønt og deilig grass. Det var ikke spesielt bratt, mere slitsomt. Jeg bar på den blåe sekken min. Oppi der hadde jeg det jeg trengte og litt mer enn det.

dsc04714

Plutselig sto det en mann foran oss, han så ut som han var 18- 20 år. Han gikk i baris og hadde Jesus-hår. Rundt Jesus-håret hadde han et bånd flettet av palmeblader. Han var blek, og det tydet på at han ikke bodde her eller var lokal. Kanskje han var turist. I hånden hadde han en pinne som ca. gikk opp til navlen. Pinnen ble til en y på toppen. Jeg tenkte at den pinnen der hadde vært perfekt å grille pølser på👌🔥🌭. Det er sikkert sånn man blir hvis man er her for lenge. Mannen sa på fransk: dere får ikke passere før dere har sagt navnet på hvem som har lagd stien. Han avsluttet med: snakker dere fransk? Vi ristet på hodet alle mann. Vi fikk passere😅. Nå var jeg glad jeg ikke kunne fransk. Vi visste det var tull.

Jeg KOOOOOOSTE meg på veien opp. De fleste gangene vi måtte gå litt bratt, kjente jeg musklene pumpe i beina. Nesten så de tvinger seg ut. Det var et sånt tilfelle før toppen. Hjernen bare: viiii ser TOPPEN!! Kom igjen alle sammen! Jobb hardere!!! Beina gikk fortere, full speed. Musklene inne i beina bare: æææææææiiiææææiiiiiææææ I’ll always love youuuUUU!! og lungene pustet tyngre og tyngre. For hvert sekund, for hvert steg kom vi nærmere toppen, og nærmere FREIA melkesjokolade! Når jeg nådde toppen satt jeg med ned og virkelig kjente hvor sliten jeg var. Jeg kunne kjenne at hodet ble varmere og rødere. Jeg kjente de minste detaljene. En svettedråpe rant ned på kinnet mitt. Den rant nedover og nedover. Den rant ned til haken, og måtte slippe tak. Det føltes ut som jeg ikke kunne reise meg igjen. Bak meg kom pappa, han så også ganske sliten ut. Jeg skimtet noen svetteperler i pannen hans. Pappa og jeg satt oss ut på kanten. Det var ikke sånn RETT ned heller. Men jeg tror jeg hadde RULLET en stund hvis vi falt ned. Og DEN utsikten. Såååå fint og vakkert det var. Jeg kunne se alt! Jeg var så høyt oppe at vi kunne se streken hvor turkist vann ble til blått. Jeg så bølgene som slo imot revet rundt øya. Bølgene så ut som en hvit strek når saltet bruste opp. Jeg så vannlinjen langt der borte. Seilbåter som var på vei hit.

dsc04734

Herlig utsikt. (Foto: Jovial)

Da de andre kom var det første jeg tenkte: bra jobba ass! Og det andre jeg tenkte var: FREIA TID!!🍫 Den søte gode Freiaen. FREIAen var myk😢. Men ikke smelta, bare myk. Myk FREIA eller hard FREIA smaker n e s t e n det samme😀. Den var så god, jeg har ikke ord men dette var det som kom ut: ååååå ÅÅÅ å fy søren ååå ÅÅÅ ååå. Vi matet en søt stor hane med sjokolade, den fikk sjokolade rundt nebbet. JEG ELSKER FREIA! HANEN ELSKER FREIA! ELSKER DU FREIA??? Det er alltid deilig med en liten topptur⛰

dsc04746

Gjengen på toppen. (Foto: Jovial)

dsc04783

Hanen var nesten like glad i sjokolade som jeg. (Foto: Jovial)

dsc04807

Jeg avslutter med en vits: Har du hørt om mannen som bestilte fem🤟 øl til gutta på sagbruket🍻🍺. Men som bare holdt opp tre fingre🤟😑🙂😃😁😆😂🤣😹Nyt resten av  sommerferien🚣‍♂️🏄‍♂️🏊‍♂️🏖🏝⛱⛰⛺️☀️🌞🍦🥓🍳🥚✍️🖍🌻⚽️🍓🎣🦀🦐❤️⛵️ Koooooos dere!!

Lenge siden sist

(Ebba, juli/august 2018, Bora Bora, Fransk Polynesia)Nå er det lenge siden vi skrev, og på den tiden har vi vært innom mange steder hvor vi har gjort mye rart. Derfor tenkte jeg å ta en liten oppsummering 😊.img_3535Vi hadde en kjempefin tur med Jovialgjengen opp til toppen av fjellet på Raiatea. Der hadde vi super utsikt til revet som ligger rundt øya. (Foto: Jovial)

På Tahiti fikk vi besøk av onkelen og kusina vår. Det var veldig hyggelig. Her var vi på den berømte HEIVA FESTIVALEN! Det var bare helt fantastisk. Alle de millioner av kostymene var kun laget av materialer fra naturen. Noen ganger, hvis det var store kostymer, kunne de ligne litt på høyballer med armer, bein og ansikt😀. Og bare så det er sagt, ingen kan shake på stjerten som disse damene!img_3531Heivafestivalen på Tahiti. (Foto: Jovial)

img_3316Vi fikk kjærkomment besøk av kusine Emma og onkel Ståle. De ble tatt i mot med blomsterkranser kl 05 om morgenen.

Vi hadde besøk i 2 uker. Vi var innom Moorea og Huahine også. På Huahine kjørte vi bl.a.. scooter. Vi leide 3 stykker, og kjørte rundt to øyer på bare en dag. Hjelmer fulgte med. Det fantes ingen barnehjelmer, så vi tre barna ble sittende med klinkekuler på hodet som beveget på seg da vi snudde på hodet. Det var så gøy å kjøre, spesielt når pappa gasset på. På slutten av dagen kjørte vi ut vi til en liten vei hvor det ikke var noen biler. Her fikk Albert, Emma (kusina mi) og jeg lov til å prøve. Først med pappa bakpå, så alene. Jeg suste av gårde og følte bare at jeg hadde full kontroll! Jeg kjørte ikke opp i mer enn 20-25 så klart. Det var bare gassen og bremsen man måtte holde styr på, resten gikk av seg selv.

img_3389img_3396img_3400

Vi leide scootere på Huahine, og så mange spennende steder.

Overalt her i Fransk Polynesia finnes det perlegårder. På noen av gårdene går det an å kjøpe perler, men på noen får man bare en forklaring på hvordan man lager perlene. Noe som faktisk er veldig interessant. Da putter de mini små frø inn i tangremser laget av svart plast og henger dem under vann. Etter en stund blir disse mini frøene til muslinger. Før i tiden, lagde muslingen perlene på egen hånd rundt sandkorn. Dette tok mange år, så jeg forstår godt at de har endret metodene sine i dag. I dag er det veldig enkelt å få kjøpt hvite, uferdige perler. Som oftest transporterer de mange sånne fra U.S.A, og istedenfor å legge sand inn i denne perlen, legger de denne hvite perlen inn i den ferdige muslingen. Langs kanten inni muslingen er det noe som kalles perlemor. Dette kan ligne på skimmer eller sølv og er bare helt nydelig! Etter18 måneder, altså ett og ett halvt år, har perlemoren lagt seg rundt den hvite perlen. De vanligste perlene har som oftest svart eller grå farge. Nå er perlen klar til å komme ut i butikkene.img_3529På scooterturen var vi innom en perlefarm. Slik ser en perlemusling ut (Foto: Jovial)

gptempdownload-2Vi stoppet også og hilste på de blåøyde, hellige ålene. De var nesten to meter lange, og 15 cm tykke. Pappa skvatt litt når denne karen smakte på fingeren hans under fotoseansen.

img_3416Hele fine gjengen var ute og koste seg på Huahine. Fra venstre (i stripete genser) onkel Ståle, Hans (på besøk hos Jovial), Atle (Jovial), mamma, Albert, Ann Kristin (Jovial), meg og kusine Emma.

img_3533Vi fant en fin palme når vi utforsket elven på Raiatea sammen med Jovial. (Foto: Jovial)

For litt siden sa vi ha det til Tuva og Tiril for en kort periode, fordi de og vi skulle ha forskjellige besøk. Nå er det ikke lenge til vi skal møte dem igjen, og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig. Det er merkelig å plutselig være borte fra de menneskene du er sammen med hver eneste dag.  Det blir fint å endelig se dem igjen. Nå må vi også snart si ha de til JOVIAL også. De som vi har vært sammen med så lenge. Det er så merkelig egentlig. For hjemme sier vi ha det til vennene våre hver helg og hver ferie. Her sier vi kun ha det en gang, men like vel føles det verre å si ha det en gang her, enn tjue ganger hjemme☹🙂. Tenk litt på den.Her nede blir man liksom venner så fort. Ser vi en norsk båt vi ikke har møtt før er det bare en selvfølge at man tar kontakt med dem. Nå har jeg venner i alle aldere. Tiril og Albert som er mindre, Tuva som er på samme alder, og så Ann Kristin og Atle om bord på Jovial som er eldre. De hadde forresten også besøk av en som het Hans. Han var kjempehyggelig og morsom, så det tok bare noen dager før vi var gode venner og snakket sammen som om vi alltid hadde vært det 😊.I mellom tiden fortsetter vi mot Tonga, stedet hvor jeg mest sannsynlig skal ha bursdag. Gleder meg!img_3517Hans var en veldig trivelig fyr.

img_3521Det var skikkelig trist å si ha det til gjengen på Jovial. Gleder meg til vi ses igjen!

Hilsen Ebba😁

Kauehi

(Ebba, juni 2018, Kauehi, Tuamotuatollene, Fransk Polynesia)

img_3184

På brygga på Kauehi

Noen ganger ligger vi på øde strender, andre ganger utenfor landsbyen. Dette var en sånn gang hvor vi lå innenfor atollene på en bøye. Vi trengte bare å kjøre jolle i noen få minutter før vi kunne gå i land på en steinbrygge. Disse landsbyene eier ikke mer enn noen få mennesker og hus, noen få butikker og bare noen få muligheter til å ha kontakt med omverdenen. Da vi kom inn på dagen ble de så glade for å se oss. Ikke sånn glede man viser av å få presanger eller nye ting, men en glede man viser når man blir glad over å se andre mennesker. For dem var vi helt fremmede og omvendt, men allikevel fikk vi store smil overalt hvor vi gikk. Her var det ikke akkurat flaut eller pinlig å ta kontakt, for det skjedde så sjeldent. Bare to ganger i måneden kom det en stor båt med mat. Se for dere alle de glade menneskene stå spent på brygga for å få det de har bestilt. Da kan jeg tenke meg at det blir fest😊. Noen steder så jeg gammeldagse telefonkiosker. Sånne man brukte før telefonene vi har i dag var oppfunnet.  Postkontoret var det eneste stedet med internett på hele øya, så der sto alle og hengte 1 time eller to i døgnet.

Neste dag fant vi noen små butikker. Etter mange uker uten grønnsaker fant vi ENDELIG et sted med tomater, noe som lignet på en gigantisk agurk og som vi ikke ante hva var, løk og litt andre forskjellige salater. Det ble en kjempe deilig lunsj med eggerøre og en deilig salat. I en annen liten «kiosk» fylte vi på med litt cornflakes og andre saker. Dama bak kassa var et hyggelig menneske og snakket masse med oss. Pappa fikk ett råd om ett koselig lite sted noen kilometer oppover på fjellet. Alle vet vel at det er VM i fotball, så vi ble kjent med de som bodde der oppe og ble enige om å se fotballkampen der, Sverige mot Tyskland. Nå er ikke jeg så veldig interessert i fotball, men Albert, mamma og pappa kan man mildt si er avhengige! Vi sto opp tidlig og dro inn uten frokost, det skulle vi nemlig få der oppe. I landsbyen var det helt stille. Bare palmene som blåste i morgenvinden var det eneste som gikk an å høre. Vi gikk på de smale gatene forbi kirken, kiosken og alle de små husene før vi møtte bilen som skulle hente oss. Det var rart å sitte i en bil å se landskapet passere fort forbi. Allikevel var ikke dette en vanlig bil, men en bitte liten en med ett stort bagasjebrett bakpå. Jeg blir aldri lei av å sitte på en sånn. Etter noen minutter gikk vi av bilen med såre rumper. Vi ble fulgt gjennom klynger av blomster, hus og en feit gris som sto bundet fast i ett tre. Det var ganske merkelig å komme hjem til noen andres hus, men det virket ikke som om de brydde seg om å ha fremmede i huset. Syntes vel antagelig det bare var koselig med besøk. Vi fikk utsikt utover hele revet imens vi spiste. Vi forsynte oss med den deiligste frokost før vi gikk inn og satte oss godt til rette. Dette var noe vi ikke hadde gjort på ett halvår, så bare det å se på tv var noe helt spesielt i seg selv. Da Sverige scoret mål spratt mamma og pappa rett opp av sofaen. Jeg skvatt så jeg holdt på å gjøre på meg! Jeg må huske å ta med ørepropper neste gang🙉.

img_3129

På vei til perlefarmen der vi både spiste godt, og så fotballkamp. Fra venstre Janne, jeg, mamma, Tuva, Ann Kristin, Thor Kristian, Tiril, Albert og Atle.

Etter to omganger med fotball og mange turer ut for å hente mer mat, tapte Sverige med ett mål. Alle de skuffene blikkene fra jentene med blomsterkrans på tribunen, alle triste blikk fra de svenske spillerne som hadde gitt så mye og jobbet så hardt. Det var ikke akkurat noe gladstemning, også skjedde jo dette på MIDTDSOMMAR og greier! Heldigvis er de ikke ute av VM enda så det finnes håp, vi må bare prøve å finne ett sted å se neste kamp da.  Vi takket masse for oss og startet på den humpende turen tilbake til brygga.

Når jeg skriver dette er vi på vei fra Kauehi. Vi er rett og slett på vei bort fra hele Tuamotu. Her har vi tilbrakt mange fine dager i paradis, så det blir nok rart å komme til Tahiti, ett helt annet sted. Tahiti er en større by og kan minne veldig om Curacao. Når vi kommer frem er det mye vi har lengtet etter å gjøre som vi skal få gjort her. Her kommer gladnyheten! Vi har fått rom på ett Hotel som vi skal bo på i to dager imens vi ser fotball kampen mot England, som selvfølgelig går 4.00 på morgningen! Det blir koselig! Mamma har lagt opp ett «program», fra 4.00 til 6.00 (så lenge kampen varer, 2 timer) er det kjeks og annet godt som kan mette litt, så er det frokost mellom 6.30 til 8.00 før det er kamp oppe på rommet igjen🤩

Nå vi kommer tilbake til båten fra hotellet er det bare 4 dager til vi skal få besøk av kusinen og onkelen vår, og da går det fort frem. Vi skal handle (for vi har bare syltetøy og ost igjen av pålegg) levere inn vask og rydde båten klar til å få to matroser til om bord. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ! SOM JEG GLEDER MEG!!! Vi skal også se Tuva og Tiril igjen, for de dro to dager før oss fordi båten deres skulle på land. Tro det eller ei, men det har bare gått 4 dager siden jeg så dem sist og jeg savner dem veldig. Tenk at det går an å få så gode venner. Det jeg er mest gira for på Tahiti er å få besøk, men også å smake kule-is igjen, for det har jeg ikke smakt siden Galapagos! SPRØTT, eller hva? Så mye å se fram imot, men fortsatt en hel dag igjen til jeg kan få oppleve det.

Håper dere fortsatt koser dere i sommerferien. Nyt hver dag for den varer ikke evig. Dra ut sykkelen og ta med deg noen venner for å plukke blomster eller dra på stranda. Bad som du aldri har gjort før, gjerne 5 ganger hver dag, og husk å sette av litt tid i solnedgangen med familien uansett hvor du er. Om du er hjemme og ser solen gå ned bak husene🏠, om du er på hytta og ser den gå ned bak fjellene eller trærne🌄, om du er på ferie i huttaheiti og ser den gå ned bak horisonten🌅, så er det veldig viktig at det blir gjort. Det har jeg lært dette året.

Klem fra meg😊

img_3125

Gode venner! Tuva og jeg.

img_3049

En liten gjeng på en liten flyplass.

img_3247

Her sover jeg.

img_3308

Denne brennmaneten på 1,5 m kom på besøk rundt båten.

 

Bilder og opplevelser

Hei igjen!Nå har vi kommet frem til Tahiti, og her er nettet så bra at vi kan laste opp bilder. Det blir en blanding av nytt og gammelt, for det er en stund siden vi har hatt skikkelig nettilgang.Klemmer fra Albert og EbbaRaroia var et paradis. Her hadde vi en hel korallatoll nesten for oss selv.Det var mye spennende å se når vi snorklet på Raroia. Over ser dere en Manta Ray med nesten 4 meter vingespenn. Haien over tok en Squirrel Fish som vi hadde lagt ut til den. På det meste hadde vi over 20 haier svømmende rundt oss når vi jaktet Papegøyefisk og Grouper med harpun.Håndballtrening på Raroia. Varme tanker til våre kjære medspillere på Tjølling (Ebba) og Halsen (Albert)Vi feiret 10 årsdagen til Albert 12 juni etter lokale tradisjoner.Stille morgen på Raroia.En herlig gjeng i regnvær på Raroia.Padletur om morgenen. Bak ser dere øya der Kon Tiki strandet i 1947.Vi utforsker strendene på Raroia.Deilige dager på Kauehi.Fint å lese bok oppe i seilbagen.Albert har skutt sin første fisk med harpun.Vi fant et sted der vi kunne se Sverige – Tyskland.På denne flotte stranden på Makemo hadde vi aktivitetsdag med slåball og kanonball. I friminuttene badet vi.På bar sammen med våre store forbilder (Ann Kristin og Atle) som seiler på Jovial. De har en egen Facebook side på jovialsailing.