Kooooooser oss på Raiatea

(Albert, Raiatea – Selskapsøyene – Fransk Polynesia, juli 2018)

Raiatea, for et fint sted👍. Det er en stund siden vi har skrevet. Og i tillegg så er vi på Bora Bora nå. Raiatea er bare en øy siden da, bittelitt på etterskudd. Fjelltur. Det er faktisk det jeg skal skrive om NÅ, her og NÅ. Her kommer fjellturen:

Vi sto overfor en lang bakke. Jeg kunne skimte en sving der oppe. Fjellet er 450 meter. Ved siden av meg har jeg Hans! Den super kjente Hans! Han må igjennom to voldelige fosser på vei fra jobb. På fritiden driver han med rafting. Jeg vil si han er en tøff type. Han har padlet i en foss hvor noen hadde dødd!! En veldig tøff mann skal jeg si deg, det var en ære å bli kjent med Hans. Ann Kristin og Atle fra Jovial var også med på turen.

dsc04698

På veien opp møtte vi på kuer og hester. (Foto: Jovial)

dsc04710

Flere kuer (Foto: Jovial)

Jeg drar opp buksa litt, gjør meg klar til å gå en lang vei. Klar ferdig gå, vi var begynt å snakke, prate og le. Jeg visste at bak i sekken til pappa ventet en god sjokolade på meg. Jeg kan si to ting, jeg tror ikke du får kjøpt den i noe annet land enn Norge, og den er KJEMPE god🍫🍫🍫🍫tygg litt på den du😹😂 tok du den😂😂. Ja, rundt meg kunne jeg se et tre, mange trær. Stien var tørr og sandete. Solen sto rett over oss og stekte på de varme, svette ryggene. Jeg kunne se at stien var lagd. Ingen trær som kunne skygge for tørken. På sidene var det ferskt og grønt gress, og trær som så ut som gress lenger oppe. Senere ble stien litt tynnere og trærne ga oss skygge. Vi passerte kuer og kalver som drakk melk fra moren sin. De fleste satt og koste seg med mat som de hadde over alt rundt seg, grønt og deilig grass. Det var ikke spesielt bratt, mere slitsomt. Jeg bar på den blåe sekken min. Oppi der hadde jeg det jeg trengte og litt mer enn det.

dsc04714

Plutselig sto det en mann foran oss, han så ut som han var 18- 20 år. Han gikk i baris og hadde Jesus-hår. Rundt Jesus-håret hadde han et bånd flettet av palmeblader. Han var blek, og det tydet på at han ikke bodde her eller var lokal. Kanskje han var turist. I hånden hadde han en pinne som ca. gikk opp til navlen. Pinnen ble til en y på toppen. Jeg tenkte at den pinnen der hadde vært perfekt å grille pølser på👌🔥🌭. Det er sikkert sånn man blir hvis man er her for lenge. Mannen sa på fransk: dere får ikke passere før dere har sagt navnet på hvem som har lagd stien. Han avsluttet med: snakker dere fransk? Vi ristet på hodet alle mann. Vi fikk passere😅. Nå var jeg glad jeg ikke kunne fransk. Vi visste det var tull.

Jeg KOOOOOOSTE meg på veien opp. De fleste gangene vi måtte gå litt bratt, kjente jeg musklene pumpe i beina. Nesten så de tvinger seg ut. Det var et sånt tilfelle før toppen. Hjernen bare: viiii ser TOPPEN!! Kom igjen alle sammen! Jobb hardere!!! Beina gikk fortere, full speed. Musklene inne i beina bare: æææææææiiiææææiiiiiææææ I’ll always love youuuUUU!! og lungene pustet tyngre og tyngre. For hvert sekund, for hvert steg kom vi nærmere toppen, og nærmere FREIA melkesjokolade! Når jeg nådde toppen satt jeg med ned og virkelig kjente hvor sliten jeg var. Jeg kunne kjenne at hodet ble varmere og rødere. Jeg kjente de minste detaljene. En svettedråpe rant ned på kinnet mitt. Den rant nedover og nedover. Den rant ned til haken, og måtte slippe tak. Det føltes ut som jeg ikke kunne reise meg igjen. Bak meg kom pappa, han så også ganske sliten ut. Jeg skimtet noen svetteperler i pannen hans. Pappa og jeg satt oss ut på kanten. Det var ikke sånn RETT ned heller. Men jeg tror jeg hadde RULLET en stund hvis vi falt ned. Og DEN utsikten. Såååå fint og vakkert det var. Jeg kunne se alt! Jeg var så høyt oppe at vi kunne se streken hvor turkist vann ble til blått. Jeg så bølgene som slo imot revet rundt øya. Bølgene så ut som en hvit strek når saltet bruste opp. Jeg så vannlinjen langt der borte. Seilbåter som var på vei hit.

dsc04734

Herlig utsikt. (Foto: Jovial)

Da de andre kom var det første jeg tenkte: bra jobba ass! Og det andre jeg tenkte var: FREIA TID!!🍫 Den søte gode Freiaen. FREIAen var myk😢. Men ikke smelta, bare myk. Myk FREIA eller hard FREIA smaker n e s t e n det samme😀. Den var så god, jeg har ikke ord men dette var det som kom ut: ååååå ÅÅÅ å fy søren ååå ÅÅÅ ååå. Vi matet en søt stor hane med sjokolade, den fikk sjokolade rundt nebbet. JEG ELSKER FREIA! HANEN ELSKER FREIA! ELSKER DU FREIA??? Det er alltid deilig med en liten topptur⛰

dsc04746

Gjengen på toppen. (Foto: Jovial)

dsc04783

Hanen var nesten like glad i sjokolade som jeg. (Foto: Jovial)

dsc04807

Jeg avslutter med en vits: Har du hørt om mannen som bestilte fem🤟 øl til gutta på sagbruket🍻🍺. Men som bare holdt opp tre fingre🤟😑🙂😃😁😆😂🤣😹Nyt resten av  sommerferien🚣‍♂️🏄‍♂️🏊‍♂️🏖🏝⛱⛰⛺️☀️🌞🍦🥓🍳🥚✍️🖍🌻⚽️🍓🎣🦀🦐❤️⛵️ Koooooos dere!!

Lenge siden sist

(Ebba, juli/august 2018, Bora Bora, Fransk Polynesia)Nå er det lenge siden vi skrev, og på den tiden har vi vært innom mange steder hvor vi har gjort mye rart. Derfor tenkte jeg å ta en liten oppsummering 😊.img_3535Vi hadde en kjempefin tur med Jovialgjengen opp til toppen av fjellet på Raiatea. Der hadde vi super utsikt til revet som ligger rundt øya. (Foto: Jovial)

På Tahiti fikk vi besøk av onkelen og kusina vår. Det var veldig hyggelig. Her var vi på den berømte HEIVA FESTIVALEN! Det var bare helt fantastisk. Alle de millioner av kostymene var kun laget av materialer fra naturen. Noen ganger, hvis det var store kostymer, kunne de ligne litt på høyballer med armer, bein og ansikt😀. Og bare så det er sagt, ingen kan shake på stjerten som disse damene!img_3531Heivafestivalen på Tahiti. (Foto: Jovial)

img_3316Vi fikk kjærkomment besøk av kusine Emma og onkel Ståle. De ble tatt i mot med blomsterkranser kl 05 om morgenen.

Vi hadde besøk i 2 uker. Vi var innom Moorea og Huahine også. På Huahine kjørte vi bl.a.. scooter. Vi leide 3 stykker, og kjørte rundt to øyer på bare en dag. Hjelmer fulgte med. Det fantes ingen barnehjelmer, så vi tre barna ble sittende med klinkekuler på hodet som beveget på seg da vi snudde på hodet. Det var så gøy å kjøre, spesielt når pappa gasset på. På slutten av dagen kjørte vi ut vi til en liten vei hvor det ikke var noen biler. Her fikk Albert, Emma (kusina mi) og jeg lov til å prøve. Først med pappa bakpå, så alene. Jeg suste av gårde og følte bare at jeg hadde full kontroll! Jeg kjørte ikke opp i mer enn 20-25 så klart. Det var bare gassen og bremsen man måtte holde styr på, resten gikk av seg selv.

img_3389img_3396img_3400

Vi leide scootere på Huahine, og så mange spennende steder.

Overalt her i Fransk Polynesia finnes det perlegårder. På noen av gårdene går det an å kjøpe perler, men på noen får man bare en forklaring på hvordan man lager perlene. Noe som faktisk er veldig interessant. Da putter de mini små frø inn i tangremser laget av svart plast og henger dem under vann. Etter en stund blir disse mini frøene til muslinger. Før i tiden, lagde muslingen perlene på egen hånd rundt sandkorn. Dette tok mange år, så jeg forstår godt at de har endret metodene sine i dag. I dag er det veldig enkelt å få kjøpt hvite, uferdige perler. Som oftest transporterer de mange sånne fra U.S.A, og istedenfor å legge sand inn i denne perlen, legger de denne hvite perlen inn i den ferdige muslingen. Langs kanten inni muslingen er det noe som kalles perlemor. Dette kan ligne på skimmer eller sølv og er bare helt nydelig! Etter18 måneder, altså ett og ett halvt år, har perlemoren lagt seg rundt den hvite perlen. De vanligste perlene har som oftest svart eller grå farge. Nå er perlen klar til å komme ut i butikkene.img_3529På scooterturen var vi innom en perlefarm. Slik ser en perlemusling ut (Foto: Jovial)

gptempdownload-2Vi stoppet også og hilste på de blåøyde, hellige ålene. De var nesten to meter lange, og 15 cm tykke. Pappa skvatt litt når denne karen smakte på fingeren hans under fotoseansen.

img_3416Hele fine gjengen var ute og koste seg på Huahine. Fra venstre (i stripete genser) onkel Ståle, Hans (på besøk hos Jovial), Atle (Jovial), mamma, Albert, Ann Kristin (Jovial), meg og kusine Emma.

img_3533Vi fant en fin palme når vi utforsket elven på Raiatea sammen med Jovial. (Foto: Jovial)

For litt siden sa vi ha det til Tuva og Tiril for en kort periode, fordi de og vi skulle ha forskjellige besøk. Nå er det ikke lenge til vi skal møte dem igjen, og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig. Det er merkelig å plutselig være borte fra de menneskene du er sammen med hver eneste dag.  Det blir fint å endelig se dem igjen. Nå må vi også snart si ha de til JOVIAL også. De som vi har vært sammen med så lenge. Det er så merkelig egentlig. For hjemme sier vi ha det til vennene våre hver helg og hver ferie. Her sier vi kun ha det en gang, men like vel føles det verre å si ha det en gang her, enn tjue ganger hjemme☹🙂. Tenk litt på den.Her nede blir man liksom venner så fort. Ser vi en norsk båt vi ikke har møtt før er det bare en selvfølge at man tar kontakt med dem. Nå har jeg venner i alle aldere. Tiril og Albert som er mindre, Tuva som er på samme alder, og så Ann Kristin og Atle om bord på Jovial som er eldre. De hadde forresten også besøk av en som het Hans. Han var kjempehyggelig og morsom, så det tok bare noen dager før vi var gode venner og snakket sammen som om vi alltid hadde vært det 😊.I mellom tiden fortsetter vi mot Tonga, stedet hvor jeg mest sannsynlig skal ha bursdag. Gleder meg!img_3517Hans var en veldig trivelig fyr.

img_3521Det var skikkelig trist å si ha det til gjengen på Jovial. Gleder meg til vi ses igjen!

Hilsen Ebba😁

Kauehi

(Ebba, juni 2018, Kauehi, Tuamotuatollene, Fransk Polynesia)

img_3184

På brygga på Kauehi

Noen ganger ligger vi på øde strender, andre ganger utenfor landsbyen. Dette var en sånn gang hvor vi lå innenfor atollene på en bøye. Vi trengte bare å kjøre jolle i noen få minutter før vi kunne gå i land på en steinbrygge. Disse landsbyene eier ikke mer enn noen få mennesker og hus, noen få butikker og bare noen få muligheter til å ha kontakt med omverdenen. Da vi kom inn på dagen ble de så glade for å se oss. Ikke sånn glede man viser av å få presanger eller nye ting, men en glede man viser når man blir glad over å se andre mennesker. For dem var vi helt fremmede og omvendt, men allikevel fikk vi store smil overalt hvor vi gikk. Her var det ikke akkurat flaut eller pinlig å ta kontakt, for det skjedde så sjeldent. Bare to ganger i måneden kom det en stor båt med mat. Se for dere alle de glade menneskene stå spent på brygga for å få det de har bestilt. Da kan jeg tenke meg at det blir fest😊. Noen steder så jeg gammeldagse telefonkiosker. Sånne man brukte før telefonene vi har i dag var oppfunnet.  Postkontoret var det eneste stedet med internett på hele øya, så der sto alle og hengte 1 time eller to i døgnet.

Neste dag fant vi noen små butikker. Etter mange uker uten grønnsaker fant vi ENDELIG et sted med tomater, noe som lignet på en gigantisk agurk og som vi ikke ante hva var, løk og litt andre forskjellige salater. Det ble en kjempe deilig lunsj med eggerøre og en deilig salat. I en annen liten «kiosk» fylte vi på med litt cornflakes og andre saker. Dama bak kassa var et hyggelig menneske og snakket masse med oss. Pappa fikk ett råd om ett koselig lite sted noen kilometer oppover på fjellet. Alle vet vel at det er VM i fotball, så vi ble kjent med de som bodde der oppe og ble enige om å se fotballkampen der, Sverige mot Tyskland. Nå er ikke jeg så veldig interessert i fotball, men Albert, mamma og pappa kan man mildt si er avhengige! Vi sto opp tidlig og dro inn uten frokost, det skulle vi nemlig få der oppe. I landsbyen var det helt stille. Bare palmene som blåste i morgenvinden var det eneste som gikk an å høre. Vi gikk på de smale gatene forbi kirken, kiosken og alle de små husene før vi møtte bilen som skulle hente oss. Det var rart å sitte i en bil å se landskapet passere fort forbi. Allikevel var ikke dette en vanlig bil, men en bitte liten en med ett stort bagasjebrett bakpå. Jeg blir aldri lei av å sitte på en sånn. Etter noen minutter gikk vi av bilen med såre rumper. Vi ble fulgt gjennom klynger av blomster, hus og en feit gris som sto bundet fast i ett tre. Det var ganske merkelig å komme hjem til noen andres hus, men det virket ikke som om de brydde seg om å ha fremmede i huset. Syntes vel antagelig det bare var koselig med besøk. Vi fikk utsikt utover hele revet imens vi spiste. Vi forsynte oss med den deiligste frokost før vi gikk inn og satte oss godt til rette. Dette var noe vi ikke hadde gjort på ett halvår, så bare det å se på tv var noe helt spesielt i seg selv. Da Sverige scoret mål spratt mamma og pappa rett opp av sofaen. Jeg skvatt så jeg holdt på å gjøre på meg! Jeg må huske å ta med ørepropper neste gang🙉.

img_3129

På vei til perlefarmen der vi både spiste godt, og så fotballkamp. Fra venstre Janne, jeg, mamma, Tuva, Ann Kristin, Thor Kristian, Tiril, Albert og Atle.

Etter to omganger med fotball og mange turer ut for å hente mer mat, tapte Sverige med ett mål. Alle de skuffene blikkene fra jentene med blomsterkrans på tribunen, alle triste blikk fra de svenske spillerne som hadde gitt så mye og jobbet så hardt. Det var ikke akkurat noe gladstemning, også skjedde jo dette på MIDTDSOMMAR og greier! Heldigvis er de ikke ute av VM enda så det finnes håp, vi må bare prøve å finne ett sted å se neste kamp da.  Vi takket masse for oss og startet på den humpende turen tilbake til brygga.

Når jeg skriver dette er vi på vei fra Kauehi. Vi er rett og slett på vei bort fra hele Tuamotu. Her har vi tilbrakt mange fine dager i paradis, så det blir nok rart å komme til Tahiti, ett helt annet sted. Tahiti er en større by og kan minne veldig om Curacao. Når vi kommer frem er det mye vi har lengtet etter å gjøre som vi skal få gjort her. Her kommer gladnyheten! Vi har fått rom på ett Hotel som vi skal bo på i to dager imens vi ser fotball kampen mot England, som selvfølgelig går 4.00 på morgningen! Det blir koselig! Mamma har lagt opp ett «program», fra 4.00 til 6.00 (så lenge kampen varer, 2 timer) er det kjeks og annet godt som kan mette litt, så er det frokost mellom 6.30 til 8.00 før det er kamp oppe på rommet igjen🤩

Nå vi kommer tilbake til båten fra hotellet er det bare 4 dager til vi skal få besøk av kusinen og onkelen vår, og da går det fort frem. Vi skal handle (for vi har bare syltetøy og ost igjen av pålegg) levere inn vask og rydde båten klar til å få to matroser til om bord. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ! SOM JEG GLEDER MEG!!! Vi skal også se Tuva og Tiril igjen, for de dro to dager før oss fordi båten deres skulle på land. Tro det eller ei, men det har bare gått 4 dager siden jeg så dem sist og jeg savner dem veldig. Tenk at det går an å få så gode venner. Det jeg er mest gira for på Tahiti er å få besøk, men også å smake kule-is igjen, for det har jeg ikke smakt siden Galapagos! SPRØTT, eller hva? Så mye å se fram imot, men fortsatt en hel dag igjen til jeg kan få oppleve det.

Håper dere fortsatt koser dere i sommerferien. Nyt hver dag for den varer ikke evig. Dra ut sykkelen og ta med deg noen venner for å plukke blomster eller dra på stranda. Bad som du aldri har gjort før, gjerne 5 ganger hver dag, og husk å sette av litt tid i solnedgangen med familien uansett hvor du er. Om du er hjemme og ser solen gå ned bak husene🏠, om du er på hytta og ser den gå ned bak fjellene eller trærne🌄, om du er på ferie i huttaheiti og ser den gå ned bak horisonten🌅, så er det veldig viktig at det blir gjort. Det har jeg lært dette året.

Klem fra meg😊

img_3125

Gode venner! Tuva og jeg.

img_3049

En liten gjeng på en liten flyplass.

img_3247

Her sover jeg.

img_3308

Denne brennmaneten på 1,5 m kom på besøk rundt båten.

 

Bilder og opplevelser

Hei igjen!Nå har vi kommet frem til Tahiti, og her er nettet så bra at vi kan laste opp bilder. Det blir en blanding av nytt og gammelt, for det er en stund siden vi har hatt skikkelig nettilgang.Klemmer fra Albert og EbbaRaroia var et paradis. Her hadde vi en hel korallatoll nesten for oss selv.Det var mye spennende å se når vi snorklet på Raroia. Over ser dere en Manta Ray med nesten 4 meter vingespenn. Haien over tok en Squirrel Fish som vi hadde lagt ut til den. På det meste hadde vi over 20 haier svømmende rundt oss når vi jaktet Papegøyefisk og Grouper med harpun.Håndballtrening på Raroia. Varme tanker til våre kjære medspillere på Tjølling (Ebba) og Halsen (Albert)Vi feiret 10 årsdagen til Albert 12 juni etter lokale tradisjoner.Stille morgen på Raroia.En herlig gjeng i regnvær på Raroia.Padletur om morgenen. Bak ser dere øya der Kon Tiki strandet i 1947.Vi utforsker strendene på Raroia.Deilige dager på Kauehi.Fint å lese bok oppe i seilbagen.Albert har skutt sin første fisk med harpun.Vi fant et sted der vi kunne se Sverige – Tyskland.På denne flotte stranden på Makemo hadde vi aktivitetsdag med slåball og kanonball. I friminuttene badet vi.På bar sammen med våre store forbilder (Ann Kristin og Atle) som seiler på Jovial. De har en egen Facebook side på jovialsailing.

SUPERBURSDAG PÅ RAROIA

(Albert, 18 juni 2018, Raroia/Tuamotu, Fransk Polynesia)

(Nettet her har dessverre ikke kapasitet til å laste opp bilder, så de kommer senere)

 

SUPERBURSDAG PÅ RAROIA

Det var kjempegøy å våkne. Kanskje den gøyeste gangen å våkne. Fordi man har ventet på denne dagen lenge, veldig lenge. Jeg kunne se Ebbas rygg på den andre siden av senga. Ebba glippet litt med øynene i det hun snudde seg mot meg, og der lå jeg med helt våkne store øyne, for i dag er det dagen min. Ebba smilte et varmt og fint smil mot meg. Å som det kriblet i magen. Denne dagen har jeg ventet et HELT ÅR på. 12.juni er ikke hver dag, og det er det samme som å si at bursdagen min er ikke hver dag. Men i dag var den dagen, den dagen hvor sola skinner dobbelt så mye, den dagen hvor gresset er grønnere og himmelen er vakrere. Det er dagen da jeg kom til verden for 10 år siden!

Jeg rulla meg litt bort, og prøvde å sove igjen, men jeg greide det absolutt ikke. Så mye i tankene. Hvordan blir det å feire bursdagen her? Ebba gikk ut av rommet, mens jeg lo der tankefull og gledet meg. Da startet det. Jeg kunne høre ballonger som ble blåst opp. Jeg kunne høre ting som ble hengt opp. Jeg kunne kjenne en nydelig duft …… jeg tror jeg vet hva det er, tenkte jeg. Men nå skal ikke jeg avsløre det NÅ med en gang for dere lesere😉. Etter en stund i senga, så hørte jeg: en, to, tre. HURRA FOR DEG SOM FYLLER DITT ÅR ……. Også spratt jeg opp som en kenguru. Hjertet mitt hoppa opp og ned, og jeg bare ble så glad når jeg så familien min stå der og synge for meg. I hånda til mamma var det en stor stabel med pannekaker med lys i som glødet opp. De så kjempedeilige og gode ut. Etterpå leste jeg kortet som Ebba hadde laget. På forsiden sto det:

Til verdens beste Albert. Håper du får en fantastisk dag. Gratulerer med dagen. Fra Ebba, mamma og pappa. Kjære Albert. Takk for at du har vært den broren, vennen og sønnen i alle disse årene. Du er en glad og munter gutt som sprer glede og latter til mange hjerter. Leste jeg med tårer i øynene. Fortsett med det fremover. Å ta med deg på tur er nok det smarteste vi har gjort, fortsatte jeg med enda mer tårer i øynene, også bobla det over. Jeg klarte ikke lese lenger. Jeg ble så rørt. Tenk at de hadde sittet og forberedt bursdagen min, og skrevet så mange fine ord. Ebba måtte fortsette. De hadde også et gavekort på en spikke kniv som jeg skal få når vi finner en. Ebba hadde skrevet et kjempe fint dikt om meg. Også var det en liten pose der. Jeg åpnet den, og jeg kunne se et lite skimt av en mellomtjukk tråd. Når jeg tok den ut var det et sånt kjede som jeg hadde ønsket meg fra Nuku Hiva og det var så KULT! Jeg ble sååå takknemlig. Jeg ga dem en stor klem. De ga meg en boks som Ebba hadde lagd, og på boksen sto det gratulerer mange ganger. Inni boksen var det et kjede som de hadde lagd av makrame, og det var festet et vakkert skjell på den, og to blå perler. Helt utrolig hva man får til. Vi gikk ut av rommet, og inn i stua. Der var det pyntet med store ballonger, og vimpler som det sto HAPPY BIRTHDAY de hadde laget selv. Vi koste oss med kjempe gode pannekaker, på fine bursdags tallerkener. Hvordan har de fått til alt det her. Man blir så glad av å bare få feiret bursdagen sin med familien. At de har lagt så mye på bursdagen.

På VHF hadde KEA lagd en super fin bursdagssang. De er bare helt supre til å lage sanger. Alle sammen kom på en klassisk svensk fika. Det var kjempe koselig. Jeg fikk gaver til og med. Jeg hadde ikke forventet at de skulle forberede bursdagen min med GAVER, her på andre siden av jorda. Hvor fikk de tak i det? Jeg fikk KAVIAR OG NORSK LEVERPOSTEI av Ann Kristin og Atle. Tenk så glad jeg ble da. Jeg ble overlykkelig. Jeg trodde jeg ikke skulle få smake det på et år (De reddet meg!) man blir ikke så glad for leverpostei og kaviar hjemme. Av Kea fikk jeg en MOVIE MASK. Tenk å se filmer på den’a😊. Men det morsomme er ikke å få gaver. Det beste er at jeg kan feire bursdagen min med alle sammen sammen. Jeg er veldig glad for at alle vi har blitt kjent, og har blitt en så god gjeng. Tenk at jeg er på andre siden av jorda, og feirer min 10 års dag. Ett år eldre enn jeg var i går. Så lenge jeg feirer bursdagen min med verdens beste familie og venner, så blir det verdens beste bursdag.

RAROIA

3.juni      I dag skjedde de mest fantastiske ting! Jeg har hatt mange koselige lørdager hjemme, og mange minnerike her nede, men dette må være en av de beste lørdagene jeg noen gang har opplevd! Vel, morgningen var som alltid. Bortsett fra at vi fikk nutella på brødskiva og vi fikk ligge å dra oss så lenge vi ville uten at mamma eller pappa kom inn klokka 8.00 og sa: Nå er det en halvtime til skole. Videre på dagen, litt før lunsj, dro vi inn i land. Øya vi var på var en korallatoll, og skapt/ lagd slik at det gikk an å gå eller svømme over til nye små øyer. Det var som en stor strand som var delt opp til mange små. Vi «besøkte» 3-4 øyer før vi begynte å snorkle. Pappa og Tor Kristian hadde selvfølgelig med harpunen, og etter den første (og eneste) fisken var skutt tok det ikke lang tid før haiene var rundt oss. Heldigvis finnes det bare noen få haier som lever innenfor revet, og de er ikke farlige. De haiene vi støtte på nå var nemlig BLACK TIP REEF SHARK. De ser ganske skumle ut med sånne runde, vidåpne øyne og den bitte lille pupillen midt i, men vi var ikke redde, tvert imot. Vi snorklet med dem, svømte bort til dem og nesten jagde dem for å få dem på film.

 

Etter at vi hadde gjort klar fisken (dere skjønner hva jeg mener) la vi den på en korall med undervannskamerat ratt bak. Vi ventet ganske lenge, men etter en stund fikk en hai øye på fisken og kom helt fram for å ta den. Det ble så kul film! Vi fortsatte vår spasertur over øyene. Etterhvert mente vi det var på tide med lunsj, så vi dro tilbake til båten. Etter lunsj tegnet vi og leste, og da jeg trodde det ikke ville komme så mye mer ut av denne dagen, kikket Albert opp av PC’en der han skrev blogg og ropte: EBBA! SE DER! Jeg trodde det var noen som trengte hjelp eller noe før jeg snudde meg rundt og så noe svart som lignet en stor finne i vannet. Vi ante ikke hva det kunne være så vi ropte på mamma og pappa som lå inne og slappet av. De brukte ikke lang tid på å reagere når de hørte at Albert og jeg var så gira og opphisset. Pappa trodde det kunne være en Manta Ray (en veldig, veldig stor rokke). Vi rakk ikke tenke engang før vi kalte opp KEA og kastet oss ut i jolla. KEA hang seg på med engang da de hørte hva det var som skjedde! Alle hoppet uti i trusene eller helt nakne (Albert) for den saks skyld. Da jeg så den gjennom maska på så nært hold, så jeg at den måtte være minst 3-4 meter i vingespenn, og 2 meter lang! Noen ganger kom den rett mot meg og jeg måtte bare tenke om og om igjen: De er ikke farlig, de er ikke farlig, de er ikke farlig. Jeg fascinerer meg fortsatt over at det finnes noe så stort, men helt ufarlig. Det er litt samme som med hvalhai. Håper jeg kan få gleden av å møte på ett så snilt dyr en gang. I denne historien var det mye utropstegn, og det finnes det en grunn til: DETTE HAR NEMLIG VERT DEN BESTE LØRDAGEN NOENSINNE!!!

 

5.juni       I dag har vi vært kjempe lenge inni land for å utforske. Vi fant mange fine skjell + en blekksprut. Det er helt sant! Den lå mellom to steiner, helt urørlig. Hadde ikke Albert sett at den så vidt beveget seg ville vi ikke skjønt det. Vi prøvde først med harpun. Det gikk ikke så bra, så vi prøvde med kniven. Pappa fikk ofte to veldig røde og lange tentakler oppover armene da han prøvde å fikle den opp. Etterhvert klarte vi å slenge den opp på land, det hadde selvfølgelig vært mye enklere hvis den ikke hadde spydd opp haugevis med masse svart blekk, men fyttirakkern den var ekkel! Hodet lignet mer på et alienhodet med to ravnsvarte duggdråper dypt plassert på hver sin side av det. Sugekoppene var som lim når du tok på dem. BLÆH! Det merkelige var at når den døde skiftet den farge sakte men sikkert helt til den ikke var så rød lenger, nærmere hvit eller grå. Litt sånn som vi mennesker gjør når vi slukner.

 

Uansett hvor ekkel den så ut var den i alle fall veldig god! Vi kokte den leeeeeeggggnnneee i saltvann og forvandlet den om til en super deilig delikatesse 😊. Så nå kan jeg krysse av «spise blekksprut som man har fanget selv» på lista.

 

Skrives snart, Ebba.

TUAMOTUPARADISET

(Ebba, 29. mai 2018, Raroia/Tuamotu/Fransk Polynesia)

(Nettet her har dessverre såpass dårlig kapasitet at bilder må komme senere)

 

TUAMOTUPARADISET

 

Jeg våknet. Alt var helt stille. Det eneste jeg hørte var bølgene som slo over revet. Det har vært litt uvant i det siste. Ingen skvulping mot båten, ingen rop eller lyder fra andre båter i nærheten. Vi og fire andre båter var de eneste her på dette lille paradiset.  Sengen føltes så stor og god, som sengen på ett hotellrom. Rommet var opplyst av solen som allerede sto høyt på himmelen over en øy som lignet en krusedull av palmer. Jeg ante ikke hva klokka var. Ikke brydde jeg meg heller, for jeg var våken og da er det umulig å sovne igjen. Vi er fremme på Raroia, øya der Kon Tiki strandet i 1947, en av mange øyer på Tuamotu. Det er dette vi har ventet på så lenge! Øde øyer hvor vi kan ha være for oss selv. Ingen turister, ingen biler, ingen gater eller løse hunder, bare oss.

 

På de siste kveldene har vi dratt inn i land, laget oss en liten bål-plass og sittet der flere timer og stirret inn i de hypnotiserende flammene som danset på de brennende kokosnøttene. Vi har snakket og ledd, tullet og spist. De første kveldene vi var der inne var det bare oss norske båter. En båt som heter JOVIAL, i den bor det to som ikke er eldre enn 25. De heter Atle og Ann-Kristin og er så hyggelige og morsomme. De minner meg så veldig om mamma og pappa da de var ute og seilte over Atlanteren for 15 år siden. Også var det oss C`EST SI BON, og til slutt var det KEA, vennene våre vi har fortalt så mye om 😊. Kveldene etterpå ble vi bare fler og fler. Det gikk fra bare oss til 19 mennesker som satt rundt bålet. Norske, engelske og sveitsiske. Jo flere jo bedre pleier bare jeg å si. Hjemme gjorde vi dette i skogen, mest når det var veldig kalde omgivelser. Her gjorde vi det på en strand omringet av palmer og en fullmåne rett over oss som lyste opp hele havet i sølv. Bålet ga fra seg en magisk varme som man ikke kan kjenne i sola. Det å sitte tett på gode venner, med noe godt og drikke eller spise, det er det ikke mye som slår. Pappa, Thor Kristian, Atle og Ann-Kristin har endelig begynt å bruke harpunen. Hver dag dro de ut og fisket og kom tilbake med masse god fisk vi grillet. Pappa fant på en drikk med kokosmelk og rom, noe jeg aldri fikk lov til eller ville smake på, men de voksne storkoste seg. Vi barna gikk heller for det klassiske, nemlig blandet saft. Alle hadde hatt en stor pose med mashmellows når vi dro fra Galapagos. Nå hadde vi akkurat INGENTING IGJEN! Så det ble ingen mashmellows over bålet, men vi hadde mye annet godt, bl.a. pinnebrød 😉.

 

Jeg er her, dette er min hverdag. Dagene går akkurat som hjemme, men noen ganger får jeg en tanke på hva det faktisk er vi driver med. Her er vi, på andre siden av jorda iført shorts, t-skjorte og solfaktor 30. Vi har sommer året rundt, vi går rundt med palmer over oss og firfisler under oss som den naturligste ting i verden. Kanskje på denne tiden av døgnet hjemme ville jeg ha sittet i ett klasserom eller vært på trening. Denne tanken kan komme når som helst. Når vi sitter og ser på solen gå ned bak horisonten, eller bare når vi går på fortauet og sparker i en stein på vei til jolle-brygga 😉.

 

Selv om jeg elsker å være her, leve i en seilbåt, og ta ting akkurat som det passer oss, er dette et annet liv. Et liv uten internett til telefonen, uten store skolegårder eller sladder, ingen store kjøkken eller lodne sofaer, ingen støy fra bilene utenfor, og ingen egne, store rom. Jeg tenker ikke så ofte på hvordan det vil bli å komme hjem til alt dette igjen. Jeg lever her og nå, for om 6 måneder har jeg det ikke mer. Selvfølgelig savner jeg alle venner, besteforeldre, onkler og kusiner, men imens jeg prøver å se for meg hvordan det er hjemme, kan jo dere prøve å se for dere hvordan jeg har det her nede.

 

Ett lite blogg innlegg fra Ebba 😊