(Albert, 13 april, Galapagos)

STRANDTUR

 

På søndag dro vi på en strand som blir kalt Tortuga strand. Vi har vært der en gang før, og det var veldig fint der så vi dro dit en gang til. Det var en lang, fin strand med masse svarte iguaner over alt, også var det ikke så mange folk der. Det var rødt flagg der, og det betyr at du må være forsiktig, alltid ha med en voksen da, eller vær en voksen😊. Sanden var myk og sandete, det blir utrolig fint når sanden legger seg i sånne sandbølger, det er utrolig hva vinden får til.

Vi jogget til stranden alle sammen, det var faktisk ganske slitsomt, men jeg ga ikke opp. Det er lenge siden jeg har løpt, og selv om det er veldig varmt var det veldig koselig. Det er godt å kjenne at det river litt i hjertet. Det er veldig fin natur på Galapagos. Jeg kan høre finker som kvitrer, jeg kan se masse fine blader og store kaktuser, jeg kan føle gleden av å leve. Jeg fikk brukt det nye svettebåndet mitt som jeg kjøpte i Panama da.

Det var veldig gøy å svømme med de store bølgene inn mot stranden, og prøve og slenge seg over dem. Det var så kult å se de flinke surferne surfe på de store bølgene. Ebba, Tuva og Tiril skulle lage en sandlandsby. I et lite hull i sanden så jeg en stor DØD flyve bille. Den kalte jeg for Billy, Billy flyve bille. Jeg gravde et ganske dypt hull med hendende mine og la Billy flyve bille oppi. Så dekte jeg til hullet med kvister sånn at det ble helt tett som et slags tak. Jeg skrev BILLY i kvister under graven, og over graven lagde jeg et kors av kvister. Tidligere hadde jeg funnet en fin, lang og stabil pinne som jeg plantet i sanden foran graven sånn at pinnen sto rett opp. Jeg tok av meg trusa og hang den på pinnen sånn at det ble et flagg. Det flagret veldig bra faktisk.

Gravstedet til Billy Flyve Bille.

SJØLØVE

En kveld dro pappa for å si hadet til noen norske voksne vi møtte. En av dem var fadderen til pappa når han jobbet i pwc. Det var veldig koselig å være sammen med dem en kveld. Vi var i båten i mens pappa og TK var inne i havna for å si hadet. Da plutselig hører jeg noen som puster skikkelig høyt også tenkte jeg: «ah, det er sikkert ikke noe». Men så hører jeg det en gang til, og mye høyere. Da kikker jeg ut det lille vinduet, og der står det en stor, feit, mørk skygge. Den ser på meg, og da ser jeg det, det er en sjøløve som har kommet helt opp i cockpiten. Dam, dam, daaaaaaam!

Disse traff vi på på brygga. Jeg er rimelig sikker på at det er han rakkeren til høyre som var i cockpiten vår.

GALAPAGOS

Galapagos ligger i landet Ecuador.

Galapagos har både en koselig landsby, og fin natur.

Galapagos er et vakkert dyrerike med masse planter og vulkaner.

Galapagos er et kjempebra snorklested, og hvis du er heldig ser du hammerhai.

Galapagos er et sted med masse god mat og fisk, jeg spiste faktisk sverdfisk her om dagen.

Galapagos er mange vulkanøyer, og øyene ble lagd av lava. Det vokser masse planter og trær der.

Galapagos er kjent for sine iguaner. Denne fyren traff vi på stranda.

VULKANTUR

Som jeg sa er Galapagos en vulkanøy med mange vulkaner. Vi tok en kul bil opp til en av vulkanene. Av guiden fikk vi fersken-jus, to bananer og noen brød med syltetøy, og ost og salte kjeks som smaker som RITZ. På veien så vi masse store, flekkete kuer med store jur. Vi kjørte lenge oppover. Når vi var fremme var vi på et sted med mye grus, som en parkeringsplass egentlig. Der var det mye lavasteiner, så jeg tok en rund en og la den i puma-vesken min😉. Det var lang vei å gå. Men som oldefaren min sa: man må aldri gi opp. På en T-skjorte jeg har står det: NEVER STOP og på en annen står det: everything is possible. På veien opp plukket jeg en til lavastein sånn at jeg kan se forskjellen mellom nede, midten og toppen. På toppen kunne vi se et STORT hull med over 10 tusen lava steiner ca. Vulkanen var stor, men jeg visste ikke at den var nest størst i HELE verden, 10 kilometer i diameter faktisk, det er mye det (1 mil). Jeg var ganske sliten etter å ha gått opp vulkanen, så det var veldig deilig å sette seg ned litt, og spise det vi fikk av guiden. I mens guiden vår snakka litt fakta (masse fakta faktisk) lette jeg etter en lava stein for å ha husker du. Alt dette gjorde vi på en øy som heter Isabella som ligger bare 2 timer med motorbåt fra Santa Cruz, begge ligger i Galapagos. På veien til å bake til Santa Cruz viste jeg steinene jeg hadde funnet til de andre.

Gjengen på tur! Ebba, jeg, Tuva og Tiril.

Mamma og jeg på toppen av vulkanen.

Jeg sikret meg noen fine lavasteiner.

Mamma slapper av blant iguaner og sjøløver.

Det var litt om sjøløver og turer på Galapagos😊.

På søndag setter vi kursen mot Fatu Hiva (Marquesas). Jeg gleder meg til 3 uker på havet!

 

 

(Ebba, Santa Cruz, Galapagos, April 2018)

Endelig er vi her. Vi har kommet fram til det lille dyreriket Galapagos. Overalt hvor man ser er det dyr. I luften finnes det pelikaner, og andre små fugler, på land er det iguaner, og sist men ikke minst, i vannet er det sjøløver. Egentlig så ser jeg dem oftere på land enn i vann. Vi tar ikke ut jolla, og vi er ikke de eneste som ikke gjør det. Det blir ikke anbefalt fordi de store, feite, søte sjøløvene elsker å ligge oppi der, og sole seg, og bæsje, og alt av sånne ekle ting. Det som er dumt er jo at de flytter seg ikke på en stund heller. Vennene våre fikk en som la seg på badeplattformen, og da de skulle prøve å dytte den ut bare freste den, og flyttet seg ikke en centimeter. Istedenfor finnes det båt taxi. Det er som en taxi, bare at det er en båt, og kjører på vann. Den plukker deg opp, og slipper deg av der du skal. Det er selvsagt mer praktisk med jolle, men båt taxiene er ikke så verst de heller. Hvis du skal inn til byen slipper de deg av på en brygge. Der pleier det alltid å ligge 1-3 sjøløver på benkene. De første gangene tok jeg masse bilder. Nå synes jeg fortsatt det er litt rart, men ikke like rart som første gangen.

Albert på stranda, Tortuga Bay

Vi skal være her i 10 dager. Vi har vært her i en uke, og har gjort så mye gøy. Det er så mye å se og gjøre her at det går ikke en dag uten et høydepunkt. Vi har bl.a. vært en tur på stranda og badet i kjempestore bølger. Vi har også vært på Darwin museum og lært om en veldig gammel skilpadde som heter George. Han var den siste skilpadden i hans art. Han ble kalt Lonely George. Nå er han død, så det finnes ikke flere i hans art lenger. Vi lærte også om Harriet. Hun var den eldste skilpadden som har levd. Hun ble 176 år. Det er rekord. Hun er også død. Tenk om det kommer noen som blir eldre enn henne.

Stoooor og gaaaammel skilpadde.

Charles Darwin gjorde Galapagos kjent da han kom dit for å forske, og undersøke på naturen der. Han så planter og dyr han aldri hadde sett før. Målet hans var og bli prest og han studerte teologi for å bli det. Samtidig som at han var veldig interessert i dyr og planter. Charles Darwin var bare 22 år da han dro ut på sin første reise i 1831 med båten HMS Beagle. Han ble veldig sjøsjuk, og begynte å lure på om det var dette han ville. Da han kom fram glemte han fort hvor syk han hadde vært. Han så ting han ikke hadde sett eller hørt noe om før. Fra Peru fortsatte HMS Beagle til Galapagosøyene. Han så kjempestore skilpadder og mange forskjellige øgler. Han så skarver som ikke kunne fly, men det rareste var disse finkene som var så ulike men likevel så like. Han fortsatte å undersøke, og så at etter at mennesker kom og tok med seg alt mulig av mat og ting finkene kunne spise, trengte de ikke å være så ulike lenger. Etter hvert som årene gikk vokste de seg mer like. Finkene ble oppkalt etter Darwin, de ble kalt Darwins Finker på norsk, og på engelsk: Darwins Finches. Darwin var en klok mann, og han pleide og si: Det er ikke det sterkeste eller det mest intelligente dyret som overlever, men det som best klarer og forandre seg. «EVERYTHING CHANGES!»

Galapagos er det stedet i verden med flest forskjellige haiarter.

Det beste var snorkling og sykkeltur synes jeg. Først var det sykkelturen. Vi leide sykler og hjelmer og slang de bak på en taxi ( en vanlig taxi ikke båt ). Så dro vi høyt opp på fjellet og gikk en tur. Vi så gigantiske skilpadder. De beveget seg som kjemper, og vi hadde ikke hast med å finne fram telefonen for å ta bilde. De gikk så seint at jeg begynte å lure på hva som hadde skjedd hvis de skulle rekke en bursdag eller jobben. Hvis det hadde vært sånn da. Det var veldig varmt, og jeg gledet meg til å sykle ned fra fjellet igjen. Til min store overraskelse var vi ikke på toppen. Vi måtte sykle opp mange bratte bakker i stekende varme. Da var klokka 16:00. Svetten rant av meg, og jeg kunne ikke stå og sykle for da spant hjulene i grusen. I en bakke tenkte jeg på de proffe syklistene som sykler flere km i timen. Det må nok være gøy, men samtidig skummelt og sykle så fort. For oss derimot gikk det veldig sent oppover, og da vi endelig var på toppen tok vi en hvil. Vi kjøpte noen flasker vann. Tenk at kroppen trenger så mye vann Så fortsatte vi NEDOVER!!! Vi fikk god fart, og den farten hjalp oss en god del i de små oppover bakkene som var. Jeg følte meg helt annerledes enn det jeg gjorde for liksom 10 minutter siden. Jeg sov veldig tungt den natten, og det trengte jeg.

Mamma og sjøløvene.

2 dager senere (altså i går ) dro vi ut for å snorkle med haier. Da pakket vi snorkler og svømmeføtter, og hoppet om bord i en liten båt klokka 08: 00. I den båten skulle vi være helt til klokka fire. Så det var bare å sette seg til rette. Det var alle oss åtte og ett kjærestepar fra Argentina. De var veldig hyggelige og vi snakket masse. Sammen med oss ti var det en guide, kapteinen og kokken. Guiden vår var veldig flink, og det virket som at han hadde peiling. Han anbefalte å ta med seg en våtdrakt om bord. Så vi leide noen før vi dro av gårde. Jeg synes våtdrakter lukter så godt. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg tror det kommer av at det minner meg om sommer. Jeg husker så godt om sommeren i fjor da vi dro på oss trange våtdrakter, og dro ut på vannet i Ula med båten for å stå på vannski og kjøre tube. Og da vi var kalde dro vi inn igjen, og tok en is. Jeg husker følelsen av salte lepper mot en kjempegod is i sola. Jeg har det som et veldig godt minne, og jeg savner det veldig. Selv om vi har sommer året rundt her er det ingenting som kan erstattes med den norske sommeren i Ula.

Her er jeg på snorkletur.

Vi stoppet tre ganger. Første stedet var veldig grunt, og vi fikk klar beskjed om å ikke sette beina på bunnen. Der så vi White tip reefshark. Den er ikke farlig, og er en av de få haiene som kan ligge stille på bunnen. Vi så også mange slags typer papegøyefisk, og alle slags andre små korallfisk. Det var skilpadder der også. De kom veldig nærme og ble tydeligvis ikke redd da elleve personer kom oppi ansiktet på den. Den svømte så majestetisk, og tok livet helt med ro. Det var noe annet enn den første gangen jeg snorklet med skilpadder. Det var veldig kaldt i vannet, og det var godt vi hadde på oss våtdrakter. Vi lå uti i ca. 1 t til sammen, og da skjønner du vel at jeg ble kald. Da vi kom opp i båten vrengte jeg av meg våtdrakten til hoftene, så kom kokken med kakao og ett tørt rent håndkle.  Jeg fikk fort varmen tilbake. Man kan jo si at vi fikk en varm velkomst.  Så kjørte vi en stund. Vi fisket etter tunfisk på veien, og merkelig nok fikk vi napp etter 5 minutter. På kroken hang det en kjempe stor tunfisk. Jeg fikk en litt ekkel følelse akkurat da. Tenk om vi skulle fått en jern krok i munnen og blitt mat. Sånne tanker er forferdelig å tenke på.

Havskilpadder så vi mange av på snorkletur.

Vi tenke på at det var litt rart at vi har prøvd å fiske tunfisk i tre måneder uten noe hell, og de fikk det etter 5 minutter!

Jeg syns det andre dykket var best. På dette dykker stedet var det mye mer å se, og ikke like kaldt i vannet. Vi svømte gjennom en stor stein med ett ganske stort hull i, med guiden foran oss. På andre siden av den var det sjøløver, og ikke bare det, men baby sjøløver. Hvis du ikke vet hva en sjøløve er så er det som en slags stor sel. De var så søte, og svømte rundt oss. Noen ganger så den på meg, og jeg så på den. Hele verden ble borte rundt oss, og det var bare den og meg i non få sekunder før den svømte videre. Noen ganger stelte de seg på steinen, og hoppet ned. De oppfører seg akkurat som oss bare at de lever og leker i vann, mens vi holder oss på land mesteparten av tid. Etter denne turen var det lunsj i båten. Kokken hadde laget file av fisken vi fisket. Det var faktisk overraskelse godt og jeg spiste alt sammen. Den siste turen var ikke så imponerende bra… Det var ganske grumsete vann. Vi så noen sjøløver og en hvite tip reefshark, men ikke så mye mer. Det var like greit. Vi kjørte tilbake. Det var deilig å hvile beina etter å ha hatt stramme svømmeføtter på . Hele dagen var en opplevelse for livet. Nå er det bare to dager til vi skal starte på vårt lengste strekk hittil. Nemlig til Marquesas. Det vil ta 3 uker. Fy! som tiden går fort. Jeg savner alle dere hjemme og har dere i tankene. Jeg savner brunost også, for det går ikke an å få tak i noen steder her. Kos dere, og grip dagen så får dere glede dere til neste blogginnlegg😉.

Sjøløver liker også å sole seg.

(Albert, mars 2018, på vei fra Panama til Galapagos)

Det var deilig å komme ut på havet ass. Noen ganger er det veldig deilig når alt og alle er stille og bare høre det store seilet med brusende vann in til siden av båten, vinden som blåser i håret vårt. Se det for deg du er på en båt med bare vann rundt deg du kan ikke se noe annet rundt deg en vann, himmelen er helt lyseblå uten en eneste sky og du sitter her og venter på at snøret skal nappe, imens du skriver blogg på en PC. Det er HELT sjukt ikke sant! OKAY jeg skall fortelle om alle dagene på denne en ukers strekke til Galapagos.

DAG 1

I dag var den første dagen. Vannet var helt flatt. I dag testet vi en helt ny sluk den var sånn 10-15 cm lang og den skulle forestille en blekksprut. Meg og Ebba satt bare og tegne da det plutselig nappa i fiskestangen. Pappa dro og dro og der var den en beautyful Wahoo! Den hadde en sterk rygg med gule prikker på siden med en imponerende lang rasksvømmer hale. Ebba og mamma friterte den på en måte og den var deilig inni magen min. Vannet var helt rødt i går (hmmm rart) hva kan det være? Kanskje alger. Hvem vet hvem vet. På kvelden så vi en film og koste oss med litt snacks. Vi så på ASKELADDEN i dovregubbens hall i ordentlig mennesker. Den er jo kjempe bra! Dersom dere ikke har sett den burde dere se den. Til og med mamma og pappa syns den var kjempe bra. Også la vi oss fredelig i senga ……. Etter vi hadde pusset tenner da.

DAG 2

I dag var det bare en helt normal dag for oss. Vi gjorde litt skole blant annet og vi fikk ikke fisk. Men på kvelden koste vi oss med en svensk film som heter SOLSIDAN, også fikk vi 4 oreoer hver. I mens vi så på den kunne man bare se mørke slå seg over alt og bevege seg som om vi svevde over masse svart. Full stjerne himmel. I dag kan vi akkurat se KEA. I skolen har meg og Ebba skrevet et brev til Sondre Justad det var sånn her:

DU STØTTER OSS BARNA MED SANGENE DINE MIDT UTE PÅ HAVET

Hei, vi er ett søskenpar som heter Ebba og Albert på 9 og 11 år. En rar familie er ett ord for det. Vi bor i Ula som ligger ved kysten av Larvik. Der bader vi året rundt, selv om vinteren.

I desember dro vi ut på en ettårs seiltur i en liten seilbåt. Vi startet i Karibien og skal ende opp i Australia neste år. Dine sanger har inspirert oss og «RIV I HJERTE» har blitt vårt motto.

Hei , Ebba her. Nå har vi lagt ut på en spennende reise som vil vare for livet. Du er en så kul fyr som skriver om viktige ting og som vi kjenner oss godt igjen i. Vi elsker musikkstilen din og ser høyt opp til deg. Håper du vil fortsette i musikkbransjen en god stund til 😊. Hilsen fra Ebba 11 år.

Hei Sondre! Hver gang vi bader i is kaldt vann mitt på vinteren hjemme, tenker vi på Riv i hjerte. Den sangen er kul ass. Nå er vi i Stillehavet og hører på musikken din. Det er deilig å kjenne at det river i hjerte. Den sangen har liksom blitt familiens sang. Det er gøy når man bestemmer seg for noe og så gjør det. Vi digger deg Sondre!! Mamma og pappa hilser. Hilsen Albert 9 år.

DAG 3

I dag har vi sett store delfiner som hopper kanskje 2 meter opp i lufta, og lander med et kjempe maga plask. Dere tror kanskje at vi ser delfiner hver dag, men det gjør vi ikke. Det er VELDIG spesielt når vi ser det. Delfiner er veldig fine dyr. Når jeg ser delfiner tenker jeg: kanskje de er barn som oss som er ute og leker, og vil vise seg frem.

Midt på dagen står sola nesten rett opp, skulle tro at det ikke kunne bli varmere. Det er et tegn på at vi nærmer oss ekvator. Vi krysser ekvator rett før vi kommer til den vakre og dyrerike Galapagos.

Hver gang vi sitter sånn her på en båt tenker jeg på dere hjemme. Kanskje dere sitter hjemme i sofaen på kvelden med popcorn med familie eller venner, eller kanskje dere er i akebakken og aker sammen. Eller kanskje dere hjelper til med å pynte til påske, eller kanskje dere gjør noe helt spesielt.

DAG 4

I dag fikk vi et helt sjukt napp på kroken! Følg med videre vis du vil høre.

Dere vil ikke tro hvor stort napp vi fikk i dag! Det var SÅ dramatisk. Vi satt som vanlig i cockpiten og chilla, da vi hørte et lite napp. Siden nappet var så lite, trodde vi ikke det var noe på. Nappet ble bare større og større, eller skal jeg si: dam dam dam dam dam dam dam. Pappa prøvde så godt han kunne og bremse snøret, men snøret føyk bare lengre og lengre bak, og det ble en kjemp krusedull i fiske stangen. Hva slags stor fisk kan det ha vært!!? Men, hva er det for noe? En kjempe fisk svømte mot oss med snøret i munnen! Det var faktisk TO store fisker, men pappa så noe rart, det var to store finner på fiskene. Da innså han det det var to ……………………………….HAIER!!!! Ja du hørte riktig, HAIER! Dessverre greide haien og slippe unna. Men det var fortsatt kaos i snøret, men etter hvert fiksa vi det. Vi fikk faktisk en kjempe svær fisk også nesten rett før vi fikk haien. Sverdfisken hoppa et kjempe hopp det var grunnen til vi så det var sverdfisk. Det var også grunnen til at den greide og hekte seg av kroken. Det hadde vært VELDIG VELDIG gøy om vi hadde fått opp de haien ass, det samme med sverdfisken.

DAG 5

I dag har vi hatt påskeverksted det var veldig koselig og sitte inne og klippe litt, teipe litt, male litt og tegne litt.

DAG 6

I dag er den store dagen; vi skal krysse ekvator. Vi feiret påsken i dag fordi vi tenkte at på Galapagos så er det jo så mye som skjer, f.eks sjekke inn og vaske fugleskitt fra dørken. Vi startet dagen med en deilig stor påske frokost😊, med kokt egg, det var veldig deilig for oss å få kokt egg igjen for og si det sånn for det var lenge siden, og jeg begynte og bli lei av stekt egg. Vi hadde også brødskive med sjokoladepålegg😉 og super mammas hjemmelagde brød med gulost og paprika. Med en god og søt appelsinjuice ved siden av, også pyntet vi med noe av det vi lagde i går på påske verksted. Vi kunne jo ikke lete etter påskeegg i båten så det var litt synd. Men Ebba kom med en ide: vi kan jo ha påske rebus istedenfor. Og det var en god ide. Etter frokost sa vi til mamma at vis vi har rebusløpet nå så lovte vi at vi kunne ha matte etter på, det fikk vi lov til. Rebusløpet fungerte sånn at mamma og pappa la ut lapper der det sto et hint til skatten f.eks at de skriver en lapp som dette: det neste hintet ligger blant noe falskt som ligner på noe ekte, det brukes til moro og mat. Det var det vanskeligste hintet. Men vi greide det det til slutt. Det er jo boksen med fiske kroker fordi de skal jo ligne på ordentlig blekkspruter men så er de falske, det brukes jo til moro når vi fisker og når vi får fisk så er jo fisken mat. Den siste lappen førte til under meg og Ebbas seng og der var det MASSE godis. Oppi posen var det drops, karameller, kinder egg, masse m and ms og kjærlighet på pinne, Etter det spiste jo vi selvfølgelig godis. Siden vi lovte mamma og gjøre matte så gjorde vi det. I mattetimen sammen med pappa hadde jeg om statistikk. Det eneste jeg gjør da er å lage diagrammer og tabeller. Det var veldig lenge siden vi hadde badet, det måtte vi få en slutt på. Vi hev bøtta ut i vannet og skylte oss en etter en det var kjempe is kalt, men det var også veldig forfriskende. Det gikk en stund før vi krysset ekvator. Vi gjorde det sånn at en av oss fikk på seg masse tynt stoff med farger som vi brukte som et slags skjerf, vi lagde en Neptun stav og en Neptun krone i går. Viste dere egentlig at Neptun var kongen av havet og at han var havguden? Det var det vi skulle bruke det til.  Når man krysser ekvator må man drikke noe ekkelt for at KONG NEPTUN skulle bringe lykke på resten av turen😊. Den ekle drikken vår besto av saltvann og masse ekle krydder. Det var veldig gøy fordi man krysser jo ikke ekvator hver dag heller. På kvelden så vi en film som heter E.T. også spiste vi litt av godisen vi fikk. Jeg pleier å stå slalåm i påsken og nå sitter jeg her😉

DAG 7

Dette er dagen hvor vi kommer til Galapagos. Når jeg våkner går jeg ut, og det første jeg ser er en kjempe stor skilpadde svømme forbi, den hadde et stort rundt skall og et hode som er ca. like stort som to kanelboller. Vi ankret opp veldig tidlig. Men så ser jeg noe i vannet, det er en mega rokke helt inn til båten vår, den var mørke blå med masse hvite prikker. Det kommer noen svømmende haier også men ikke så store haier. Det er kult og se så menge fine dyr med en gang vi kommer.

Neptun kom på besøk når vi krysset Ekvator.

Maten smiler 😉

Påskefrokost til sjøs.

Påskerengjøring.

Påskehårvask.

Påskekyllinger.

(Ebba 16 mars, Shelter Bay (Colon), Panama)

Hei dere, nå har vi kommet til Shelter Bay Marina i Panama. Vi kom hit for 2 uker siden og for meg føles det ut som en måned eller flere. Det var så klart deilig og komme til en Marina. Kunne dusje når du vil, vaske klær når det passer deg og være i nærheten av en restaurant. Det er ett basseng her også og det er bra for det er den eneste måten vi kan avkjøle oss på for vi kan ikke bade i marinaen. Det er tre grunner til det. For det første, fordi vannet er for skittent så det frister ikke i det hele tatt, for det andre fordi vi ligger presset mellom mange båter inntil en brygge og for det tredje KROKODILLER! Ja du hørte riktig. Det er mange som har sett krokodiller i området og jeg har hørt at de liker seg ved bryggekantene. Vi har ikke sett noen enda men håper på at vi får det snart.  I ett tre litt lenger bort henger det ett dovendyr og sover. Det sover dagen lang og man er heldig hvis man får se ansiktet på den. Jeg har kun sett de lange klørne den har. Vi har gjort masse gøy her, i tillegg til masse skole så klart. For litt siden hadde vi en samling for alle skandinavene her i marinaen. Vi klarte og fylle opp ett helt langbord. Det var norske, svenske og danske der. Alle var i forskjellige aldersgrupper. Alle koste seg med litt snacks og pratet og pratet. Etter hvert skulle vi presentere oss selv. Hvilken båt vi kom fra , hva du heter og hva jobben din er ombord. Jeg presenterte meg selv slik: Hei, jeg heter Ebba og er lettmatros om bord på Cest si bon og jeg gjør for det meste det mamma og pappa ikke gjør ;-). Vi gikk runden og alle fikk si sitt. Det var fint og kunne snakke norsk til alle igjen. Da følte jeg at jeg liksom kunne være mer meg selv enn vanligvis.

Vi har vært og besøkt Panama City også. Det kan minne litt om London for byen var fullt av skyskrapere og høye bygninger.  Vi satt i en stor taxi i 2 timer før vi kom fram. Der bodde vi på ett hotel i 2 dager og 3 netter.  Det var fint, likevel så var det veldig rart når du er vant med og fikse alt selv og hele tiden tenke på hvor mye vann du bruker, at vi må spare på strømmen og passe på og alltid ha nok gass . Vi dro til gamle byen også, men for det meste slappet vi av på hotellet. To dager gikk som ett knips og på veien hjem igjen dro vi på ett museum. Det var sykt kult. Man kunne for eksempel måle hvor mye vann man hadde i kroppen ved og stå på en plate og taste inn alderen din. Vet ikke helt om det stemte, da ;-). Selve museet handlet om Panama kanalen.  Det er der jeg kommer inn, for det er det jeg skal skrive om i dag.

Panama:

Det offisielle språket i Panama er Spansk. Det skjønner du ganske godt når du kommer hit. Innbyggerne her kalles for Panamanere akkurat som at vi kalles for nordmenn. De er rangert som nr. 129 med mest befolkning og til sammen er det 3 657 024 mennesker her. Tidssonen er -5 timer bak UTC og fra Norge er det -6 timer. Nasjonalsangen er « Himno Istmeno» . Jeg er ikke sikker på hva det betyr. Arealet er på nr. 116 plass og har totalt 78 200 km2. Landet er en demokratisk republikk. Presidenten heter Juan Carlos Varela.

Panama kanalen:

Panamakanalen er en gigantisk kanal som har vei gjennom Panamas smaleste parti, og gjør det mulig for store lasteskip å ta «snarveien» fra Atlanterhavet til Stillehavet. Kanalen er veldig viktig for verdenshandel. Det meste du har i huset ditt som for eksempel mat, drikke, klær og andre produkter kan ha  blitt fraktet gjennom Panamakanalen før det endte opp der det er i dag.

Den ble ferdig den 15 aug 1914. Panamakanalen er 81 km lang. Den har to sluser på Stillehavs siden. En sluse er som en stor port. Når du er på den ene siden av den fylles den andre siden av slusen opp slik at det blir like mye vann på hver side før du kan dra gjennom. Hvis det er den siden som du er på som må fylles opp, vil du se at vannet fosser  ut av veggene. Ofte ligger du tett i tett med store lasteskip eller cruise skip. For oss som skal gjennom med en liten seilbåt kan det bli ganske så kult. Hvis ett hus skulle bli bygget opp slik at det ble like høyt som en sluse måtte huset hatt 8 etasjer. En sluse er 33,5 meter bred og veier like mye som 300 elefanter som er det samme som ca. 700 tonn. Tenk så lang tid det tok og bygge den. Mange døde av malaria, gul feber og massive jordskjelv. Så mange  som 30 000 arbeidere døde under byggingen av kanalen.  Det tragiske var at dette var ikke og lese noen sted på museet. Dette har jeg lest andre steder.  I år er Panamakanalen 104 år uten og ha måttet bli bygget opp igjen . Jeg gleder meg og er veldig spent til det er vår tur å gå gjennom. Det kan bli alt fra gøy til skremmende. Det blir fint og komme ut på havet. Slippe inn litt havbris i lungene :-). Håper dere har det bra der hjemme. Neste blogginlegg kommer nok til å handle om Galapagos. SEE YOU LATER ALLIGATOR.

Skoleklassen på vei til skolen. Fra høyre Tuva, Albert, Tiril, meg og til venstre kontaktlæreren.

Båten må fikses hele tiden. I Shelter Bay tok vi den på land for å fikse roret, og få på nytt bunnstoff.

Thor Kristian og pappa hjalp til med linene på en annen båt gjennom Panamakanalen. Seilbåtene blir små i forhold til de andre store skipene.

Albert og jeg på skolen.

I Panama City møtte vi på en kar med store føtter.

Klar for et bad.

Panama City.

Albert måtte selvsagt skaffe seg en panamahatt.

(Ebba, Curacao/Aruba/Panama, februar 2018)

I går (13. feb) seilte vi fra Santa Cruz til Aruba. Vi startet klokka 06.00 og ble vekket av ankeret. Tro meg, en alarm som går på det høyeste er ti ganger bedre enn dette ankeret. Man liksom bråvåkner og tror det er noe som skjer. Det er ikke akkurat sånn at det går over med en gang heller, neida det varer en ganske god periode og når du først våkner får du ikke sove igjen. Jada, vi er klare for en ny dag :-I.  Vi seila i ti timer med 3 meters høye bølger. Alle ble ganske kvalme, heldigvis spydde ingen. Da vi kom fram til Aruba slappet vi litt av etter den lange turen. Vi møtte den andre familien (keablog.no) igjen etter to uker. Det var så fint å snakke og bade med de igjen. De hadde vært på land og hente PIZZA! Det var kjempe godt. De hadde gjort det veldig koselig i båten dems og alle bare pratet og pratet. Vi har jo nesten blitt litt som en stor familie, tenker jeg. Vi gjør alt sammen og snakker om alt sammen. Derfor er det jo litt dumt at vi  må være borte fra hverandre av og til. Forhåpentligvis blir det ikke så mye mer av det lenger. Egentlig dro vi til Aruba for en liten pause slik at vi slapp og dra hele veien til Panama i ett strekk.

DAG 1: Etter frokost i dag startet vi reisen til det fjerne Panama. Vi skal seile i fem døgn og  frem til nå har det gått veldig bra. Ingen er sjøsjuk eller kvalme og vi har lest og hatt litt quiz. Høydepunktet i dag var nok lunsjen. Mamma hadde bakt to brød som smakte helt fantastisk godt. Jeg spiste fem brødskiver og var på vei til og spise seks, så godt var det. Se for dere ett rykende ferskt brød som kommer rett fra ovnen og som har en krisp skorpe. Det er store bølger og man må venne seg til at det går litt opp og ned. Vi ramler rundt og klumser oss ut og inn i båten. Vi kan ikke se land. Bare vann i alle retninger. Det kan være litt skremmende innimellom. Vi må stole fullt på GPS som viser hvor vi er. Man må alltid være litt ekstra forsiktig og man må dobbeltsjekke at alt er på plass før man legger ut på en lang seiltur.

DAG 2: Det har vært en rolig natt. Vi har skrevet blogg og hatt mattetime. Vi klarte til og med og lure inn en liten gitartime også. Det var gøy. Jeg har blitt bedre på både A7 og D. Neste gang vil jeg lære meg G. Da kan jeg mange sanger. Alt har gått veldig opp og ned ( som vanlig ), men vi klarte og lage tre gode måltider.  Alt smaker så godt ute på havet og man setter så stor pris på maten. Sekundene ble til minutter, minuttene ble til timer og da vi endelig skulle legge oss ble jeg liggende og lytte. Bølgene som bruste og slo mot båten, tauene som gnisset og knirket imot hverandre, seilet som slo som torden og den susete vinden. Alle disse lydene har jeg vennet meg til. Først var det bare irriterende lyder som holdt meg våken, men nå er det behagelige lyder. Som om havet hvisker god natt. Vi sov godt den natten og mamma og pappa hadde fine nattvakter.

DAG 3: I dag har vi ikke gjort mye annet en og sitte og stirre utover horisonten. Ute var vi og ute skulle vi bli. Bølgene var minst 3 meter høye. Innimellom så det ut som at bølgene skulle bli skyldt over båten, og noen ganger gjorde de det også, men ellers gikk det ganske greit. Egentlig er alt ganske fantastisk. Sitte ute i stillheten med en svak vind i ansiktet. Bare deg og tankene. Det lukter salt og luften er ren. Ingen biler, ingen fabrikker, ingen gigantiske oljefabrikker. Bare hav så langt øye kan se. Sånne stunder er fine. Sånne stunder skal man ta vare på.

DAG 4: Etter noen rolige døgn utenfor Colombias kyst møtte vi en stiv kuling-liten storm. Bølgene var kjempe store! Nesten 6 meter høye! Litt skremmende var det jo og kvalme ble alle sammen, selv etter så mange dager på sjøen. Det er ikke så mye som skjer på slike dager. Etter en lang dag skulle vi gå og legge oss. Man må støtte seg til alt som går an og støtte seg til. Som en gammel kjerring . I seg selv blir man litt mer usikker på ting. Hver gang en stor bølge kommer, kikker man inn og sjekker at ingen ting har rast ned eller knust . Bare for og dobbelsjekke liksom. Denne natten var det ingen som sov særlig godt. Jeg våknet tusen ganger. Innimellom av at Albert rullet over meg fordi båten kom så på skrå. Andre ganger av at seilet slo i vinden. I en båt blir man enda mer sammenknyttet som familie en før. Jeg våkner og det første jeg ser er lillebroren min som sover. Skal jeg pusse tenner og åpner døra er det kanskje noen som sitter der og gjør sitt. Det blir masse kos og det er ikke så mange sider av seg man kan skjule. Det kan jo være litt slitsomt innimellom. Men det er jo også litt av grunnen til hvorfor vi gjør det. Ikke sant.

DAG 5: Wow for en fin supermamma vi har! Kommer rett fra nattvakt og så går hun inn for å lage pannekaker til frokost. Det var verdt det da. For det smakte himmelsk. Det er flere måneder siden jeg smakte det sist gang. Istedenfor og putte sukker i pannekakene tok vi heller på nutella. Det var deilig. Seriøst dere burde prøve det. Etter det gikk mamma inn for å sove litt. Men hun fikk ikke vilt så lenge akkurat. Etter noen timer bare så nappet det i snora ( igjen). Bare at denne gangen var det en mye større fisk. Pappa hadde vanskeligheter med å få stoppet snøre. Det var jo en nedtur for fisken dro med seg hele snøret ut før den stoppet. Hele stangen var bøyd og hadde ikke pappa holdt igjen så hadde den nok forsvunnet ut i havet. Det var kjempe tungt og vi måtte hente mamma for å hjelpe til for å dra inn. « OK! Du tar rattet mens jeg drar.  Etterpå får vi bytte» Nesten skrek pappa da mamma kom ut. Det var så hektisk. Etter ca. en halvtime med slitne hender og spenning etter hva som gjemte seg på kroken var fisken bare en til to meter fra båten. Det var da vi kunne se hva det var. « SVERDFISK» VI HAR FÅTT SVERDFISK!!!» Jublet Albert. Vi kunne se det store sverdet den hadde foran og lengden på den var bare litt mindre enn meg. Og jeg er 1. 48 cm. Vi knekket ut en plan for å få den store fisken oppi båten. Vi rakk ikke å se hvordan sverdfisk det var fordi, en meter fra båten gjorde fisken ett lite hopp og så var den av. Hele greien var borte. Kroken og snøre var der fortsatt, det var bare fisken vi manglet. Pappa var deppa resten av dagen og ingen sa så mye før vi kom fram. Det var faktisk ikke noe gøy. Men hvis vi tenker på den gode siden så fikk jeg alt på film. Det er helt komisk og se på. Pappa står der med hendene fulle. Mamma med sovebind på hodet og i bare trusa ved rattet. Jeg med filmkamera i hånda og Albert som står der og ikke vet hvor han skal gjøre av seg. En rar familie er ett ord på det for å si det sånn :-). Vel hvis vi var så nære nå så klarer vi det sikkert neste gang.

Endelig framme. Bare en liten stund senere var vi i gang med å finne ett sted og ankre opp. Vannet var turkis som diamanter, sanden var hvit som snø, sola sto rett opp og det var ikke en bølge eller en sky og se. Etter fem dager i bølger og kaos var det så deilig og stå på fast jord igjen. Det var deilig og bade også. Jeg kan ikke vente med og utforske det palmerike San Blas. Tanken på at jeg for fem minutter siden krysset mitt første hav er helt utrolig. Da føler jeg meg veldig heldig som får oppleve sånt som dette

Vel nå er det vel neste eventyr som venter. Snakkes.

PS: Unnskyld for at dette innlegget ble lagt ut så sent. Grunnen er mangel på internett og at i går så mistet jeg de to siste dagene så jeg måtte skrive dem på nytt ;-).

Herlig fiskemiddag!

Fint å øve på gitar til sjøs.

Fine palmer.

San Blas var flott.

(Albert, februar 2018, San Blas øyene i Panama)

Etter fem slitsomme dager på havet med sterke vinder, kom vi til det vakre og palmefulle San Blas i Panama. San blas er kjent for sine vakre korallrev, masse palmer og Kuna indianere.

På den første øyen vi var på i San Blas var det masse fine koraller, fargerike skjell og ikke minst kokosnøtter i alle fasonger. Hver morgen kommer det noen menn eller damer i en slags trekano. Noen ganger selger de fisk og noen ganger kokosnøtter eller fine hjemmelagde smykker og armbånd. En dag dro vi inn på stranda for å bade. Etter vi hadde kost oss med badingen og snorklingen, utforska vi øya. Litt borti øya, der bak et volleyballnett så var det en liten bar på en måte. Der solgte de kokosnøtter. Han som var der slappet av i en hengekøye. Når vi spurte om vi kunne få en, gikk han inn i teltet sitt, kom ut med en kokosnøtt og gikk bort til en benk. Han grep tak i en machete, hakket et lite hull i kokosnøtten og gav den til meg. Da drakk jeg av den. Det var kjempe godt det smakte nesten litt søtt.

Visste du forresten at alle verdens 300 arter av kokosnøttpalmer trolig stammer fra områdene rundt Colombia og Panama? Noe annet interessant er at alle kokosnøttpalmer har et palmehjerte, og dersom  man høster det fra palmen (palmehjerte er visstnok en delikatesse) så dør hele palmen.

Jeg elsker å snorkle. Jeg liker alle farger og koraller og liv i vannet. Det er så vakkert. Sånne syn ser man bare her ass. Det fins så sykt mange forskjellige fisker og koraller så det er bra vi har en kjempe stor bok med korallfisker, en liten bok om koraller og korallfisk og et brett om mange forskjellige skjell og tre brett om fisker.  Når vi skal snorkle er det noen ganger vanskelig å feste ankeret vi har i gummibåten, for det skal ikke treffe korallene. Da gjelder det å sikte godt mot sandflekkene.

På Sam Blas lever det en urbefolkning som heter Kuna indianere. De er kjempekorte, de kjører rundt i sine små kanoer når de skal selge noe, og de er veldig flinke på og lage ting. På San blas er det VELDIG mange palmer, og alle er det noen som eier, viss du plukker noen kokosnøtter blir de veldig sure, da er det som å stjele fra en annen. Kuna indianere har telefoner men ikke så mange ladere, derfor kommer de kanskje ombord oss noen andre, men de har ikke gjort det hos oss.

Et sted i Sam Blas er det masse strøm, så vi måtte jammen feste et tau i båten sånn att vi ikke fløyt vekk. Vi har en oppblåsbar kajakk som vi fikk av morfar, den funker kjempebra. Vi skulle prøve og kjøre fra stranden mens vi satt i kajakken, og vi ble taua av pappa i jollen. Når vi skulle gjøre det gikk det ikke så fort som vi hadde trodd fordi det ikke var så mye strøm langs stranden. Den andre familien spurte om vi ville komme over til de og bade, det gjorde vi. Når vi bada så greide jeg ikke og ta tak i stigen eller tauet Da prøvde jeg og kråle så fort jeg kunne, men strømmen var for sterk så jeg greide det ikke!! Så skjedde det samme med Tuva og Ebba. Da kom TK for å hente oss med jollen.

I går kjørte vi til en fin strand og spiste lunsj på en restaurant. Etter det gikk vi litt i gatene og kikka litt i noen butikker. På veien til stranden så vi en liten bar som var en flyte brygge med en Tarzan sving på toppen. Etter vi hadde gått litt i gatene dro vi dit for å slenge oss i Tarzan svingen. Den fungerer sånn at man skal ta tak i et tau som henger ned fra en dings så slenger man seg ut og hopper ut i havet. Det er kjempe gøy!!!!!!!!!!!!!!! Over til noe annet. Etter det dro vi til en havn for å sjekke inn, bla bla bla etter det så dro vi hjem til båten og på veien så vi apekatter som gikk på to bein, slengte seg i trær og var veldig morsomme (de var ville) etter vært kom det en gjeng folk som matet dem med Cheetos. Når de matet dem så tok apene den ut av hendene til dem akkurat som mennesker. Dersom jeg skulle vært et dyr tror jeg at jeg ville vært apekatt. Etter dem kom det en familie som matet dem med bananer og apene skrelte dem selv! Bananene altså.

For ikke så lenge siden var vi på en restaurant med flaggermus som fløy runt og hang på et brasiliansk flagg. De liker nok Brasil best.

Ellers skrev jeg for litt siden en skoleoppgave om hva man ser og hva man hører. Her er det jeg skrev:

Jeg kan høre bølgene bruse inn mot revet, og lange palmer med blader på toppen som beveger seg med den deilige brisen. Jeg kan se bølgene bli skjøvet oppover stranden. Man tror man vet hvor høyt de skal gå, men så går de lenger. Utover havet så kan jeg se et lite glimt av en lang øy som blir gjemt bak skyene. Men ellers ser jeg langt langt utover det vakre og store Karibien. Den hvite gummibåten som er av merket Highfield går litt opp og ned med bølgene, og plasker litt. Når jeg ser bak gummibåten kan jeg se en katamaran som kommer med masse folk på. Når den har kastet anker er en mann med litt rynker som bader med hunden sin. Hunden bjeffer før den tar et byks med bakbeina og hopper ut i den glinsende, lyse blå sjøen. Over skinner den varme og store sola helt opp over palmene, og skyene med den lyse blå himmelen.

 

 

Litt slitsom seilas fra Aruba til San Blas.

Mamma, Ebba og jeg på en kokosnøttbar på San Blas.

Kokosnøttene var kjempegode.

Kunafolket kom ombord for å selge flotte ting som de hadde laget.

Alt dette hadde de laget selv.

Fin liten øy på San Blas.

Det var nok av palmer å klatre i.

Blant hyttene på San Blas.

Tiril, Tuva, Ebba og jeg på restaurant på San Blas.

Flaggermusene var to meter over hodene våre på restauranten på Isla Linton.

Morsomme aper på Isla Linton.

(Albert 13 feb på vei fra Curacao til Aruba)

Hei folkens! Nå skall vi snart inn i Panama-kanalen og vi forlater Curacao der vi har vært i over TO uker.

Det var gøy å få besøk av fetterene mine, da kunne jeg endelig leke med noen norske gutter. Men jeg greier meg med jenter og 😊. I norsken på skolen har jeg hatt om intervju og intervju teknikk, så jeg har tenkt og fortelle dere om det. Jeg var interessert om å høre hva pappa syntes om turen, seiling og hva som egentlig skjedde da vi ble bordet av kystvakta. Her nede er mine spørsmål og pappas svar.

Hva ser du frem til på denne turen?

• Jeg ser frem til veldig mye på denne turen her, men hvis jeg skal trekke frem noe som er ekstra viktig for meg så er det å få være sammen med familien min og bruke mye tid på familien og få dele mange spennende og fine opplevelser og stunder sammen med familien.

Hva følte du da du ble bordet av kystvakten for ikke så lenge siden?

• Ja det stemmer det.. vi ble bordet av kystvakta utenfor Curacao. Ja, det er alltid sånn at når man sitter på natta så ser man jo efter andre båter og er på vakt i forhold til ting som kan skje. Plutselig kom det en båt snikendes opp uten lanterner. Den var helt svart og jeg tenkte hva er det som skjer nå. Jag tenkte att det kunne være alt fra pirater til andre ting. Da blir man veldig på vakt, og man skvetter jo veldig. Men så gikk det litt tid, og etter hvert så tentes en kjempesterk lyskaster som lyste opp hele båten. Da begynte jeg og lure enda mer på hva dette hva som holdt på å skje. Men så kalte de oss opp på VHFen, og sa at det var kystvakta og da ble jeg roligere for kystvakten er jo ingenting å være redd for. Det som skjedde siden var att de kom ombord i båten for å se at alt var i orden og da gikk alt greit men jeg skvatt veldig og ble litt redd til å begynne med innen jeg forstod hva som skjedde.

Er det noe du vil se eller håpe på å få spise på turen?

• Jeg håper virkelig at vi får sett haier. Der er noe som jeg ser frem imot. Jag håper vi får se det når vi kommer til Stillehavet. Siden håper jeg vi får sett krokodiller i Panama. Ellers håper jeg generelt på att vi får se mye dyr, planter, koraller og liv. Både på land og under vann. På Galapagos og på andra øyer. Så håper jeg på å få smake og spise nye ting, teste nye smaker.

Trives du på sjøen og blant strender?

• Jeg stortrives på sjøen. Jeg syntes det er veldig fint. Det er veldig fint å få være så nær naturen og så synes jeg det er spesielt flott når familien er med da.

Er det noe du savner hjemmefra?

• Det er masse jeg savner hjemmefra. Først og fremst familie og venner selvfølgelig. Men så kan man savne huset sitt noen ganger og at ting er mer praktisk. Man kan også savne snøen og spesiell type mat, masse forskjellig men stort sett går det bra.

Er det noe du er redd for på turen, at noe skal skje?

• Det er ikke noe spesielt som jeg er redd for men jeg har veldig respekt for det som vi skal gjøre og for de krefter som finnes med vind og sjø og alt sånt. Men det jeg er mest engstelig for er at noen skal bli syke eller slå seg, eller et eller annet som gjør at man må til sykehus eller lege. Så det gjelder og være litt forsiktig.

Det var koselig å intervjue pappa fordi jeg følte jeg var en journalist, og vi tok opp intervjuet på telefon. Neste gang jeg skriver så kanskje jeg skriver om indianere som vi kommer til å møte i San Blas (Panama). Vi seiler i morgen, og regner med å være fremme om 4 – 5 døgn.

CIAO!!:-)<<<<
gt;<<
r man først skal bli bordet om natta er det godt at det er hyggelige folk fra kystvakta som dukker opp.

<<
ba filmet intervjuet

<<
isefint på stranda.

<<
rfisler liker også Cola.

<<
urnalisten.

(Ebba, Curacao, 7. feb)

27. januar kom farmor, onkel Ståle og de to fetterne våre på besøk. Ja, det er vel litt av grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund. Vel, vi møtte dem på flyplassen her på Curacao og det var KJEMPE FINT å se dem igjen. Når jeg løp fram og klemte farmor, var det som om den ventende klokka, som har ventet og ventet inni meg, sprengte og ble til ti tusen sommerfugler som flakset rundt i magen. Det var virkelig en følelse man bare får når man har savnet noen ordentlig mye. Nå er vi 4 barn og 4 voksne i den lille seilbåten vi har. For noen kan det være ganske trangt, og det er det jo. Men, samtidig så føler jeg at jeg kommer enda nærmere personene rundt meg enn det jeg var før. Jeg våkner som oftest av barnestemmer eller voksne som sitter ute og tar morgenkaffen sin. Når du går ut av lugaren din eller ut fra do møter du en rett utenfor og kanskje slår av en prat. Til tross for at vi har det trangt, får vi alle sammen plass rundt middagsbordet og det er så fint. Når vi er så mange hender det jo at vi blir litt spredt. Noen drar inn til stranda mens andre blir igjen og gjør litt skole. Derfor er det så fint at vi kan samles ved matbordet og fortelle hverandre om hva DE synes om dagen. Det er de små minnene vi husker best og det er de vi må ta mest vare på.

Gjestene kom ikke så sent på dagen så vi dro og spiste middag på en liten restaurant med kjempe hyggelige kelnere og god mat. Vi la oss tidlig alle sammen og jeg er ganske sikker på at hver og en sovnet veldig tungt. Det har så klart skjedd mye på alle disse dagene men, en dag så jeg ting jeg ikke kan slutte å tenke på. Vi var nemlig på et slavemuseum. Curacao var sentrum for slavehandel i Karibia fra 1640-årene til 1713. Her ifra ble det fraktet flere tusen uskyldige mennesker på store skip for og jobbe på bomull og sukker plantasjer. På slavemuseet var det masse bilder, utstillinger og tekst på hvordan mange av forfedrene til de som bor her hadde det. For å si det mildt så kan man ikke gå inn der uten å felle en tåre. Det at noen kunne være så slemme mot folk og behandle dem som dyr er forferdelig. Tenk hvis jeg hadde vært nede i Afrika på den tiden så ville jeg blitt tatt vekk fra foreldrene min for å slave og arbeide livet ut. Det gikk veldig inn på meg. Jeg har ikke ord til å fortelle hva jeg så og hvor grusomt det var. Men vi trenger vel ikke å tenke mer på det triste enn det vi må.

Den 31. januar besøkte vi ett akvarium. Vi så masse fisk, store haier, rokker, sjøløver som ble matet og tro det eller ei så var det veldig gøy også. Det beste var å se på delfin showet. Wow, det var virkelig helt fantastisk å se hvordan en delfin kan komme så nært ett menneske. Vi har sett ville delfiner ute på havet også og helt ærlig liker jeg best å se dem i fri natur og i dens vanlige omgivelser. Men det fine var at alle dyrene på akvariet hadde det kjempe fint. De fikk ofte mat og hadde stor plass til å bevege seg. De hadde til og med flere åpninger der de kunne dra ut til det åpne havet men, det gjorde de ikke.  De hadde det så fint på akvariumet og dyrene visste at der ute var det ikke helt trygt for dem.

Den 6 februar, altså i går, dro vi inn til stranda. Vi var der en stund, bada masse og kastet litt håndball. Onkel filmet litt med drone og det var jo bra. Nå gleder jeg meg til og se filmen til jul. Det var like før vi skulle dra barna bestemte seg for å dykke etter skilpadder. Klein Curacao, en liten øy utenfor Curacao. Tro det eller ei men, her var det fullt av dem. Jeg klarte ikke å telle en gang. Da jeg så en, svømte jeg i dens tempo og da den gikk opp for å puste fulgte jeg etter. Skilpadder er fantastiske dyr. De kom så nærme at jeg kunne tatt på dem. Det var ikke lov da så vi gjorde det ikke. De svømte sakte slik at vi rakk å holde følge. Noen var gigantiske, andre var nesten mindre enn en albuelengde. De er helt ufarlige og jeg vil aldri glemme de fine sekundene jeg fikk være så nære ett vilt dyr. Det var helt FANTASTISK!!

Det var det mest spennende jeg har opplevd disse ukene 🙂 God helg.

Farmor, Onkel Ståle, Fetter Theo og Fetter Liam ankommer Curacao. Stooor gjensynsglede!

Fra slavemuseet.

Fra slavemuseet.

Theo, Liam, Albert og jeg på stranda på Kleine Curacao.

Theo, Albert og jeg på Kleine Curacao.

Albert i lufta.

Flygende flamingoer.

Litt turning må til.

(Ebba, 22 jan, Los Roques/Venezuela)

Nå skal jeg skrive litt om Venezuela. Dette landet er ett land med mye ressurser som alikevel ikke klarer å ta vare på innbyggerne sine . Derfor drar vi til Los Roches som er en liten del av landet. Det er så vidt folk der og helt trygt. Jeg bare sier ifra om at dette blogginnlegget vil bli veldig langt 😊

Vel vi kan jo starte med litt fakta. Hovedstaten er Caracas og det bor ca. 30 693 872 innbyggere der. Total arealet er 912 050 km2. De har katolsk kristendom som religion og nasjonaldagen er 5 juli.

I Venezuela har de ikke demokrati, så i 1998 tok Hugo Chavez over makten og skapte uro og fattigdom i Venezuela.  Da han døde av sykdom kom det en person man kaller en  statsoverhode som het Nicolas Maduro. Nå prøver han å gjøre Venezuela om til det vakre og fine landet det en gang var.

Kristoffer Colombus ankom Venezuela i 1498. Venezuela var i den tidlige kolonialiseringsfasen av liten interesse for det spanske imperiet fordi landet var krevende å erobre og hadde få ressurser i form av gull, sølv og slavearbeidskraft.

I 1914 ble det funnet olje i Venezuela, og i løpet av de neste tiårene bygget landet seg opp som en av  verdens største oljeeksportører. Daværende president Hugo Chavez innførte vekslingskontroll i 2003 for å hindre kapitalflukt. Økende forskjell mellom den offisielle og svartebørsbaserte vekslingsraten har vært en medvirkende årsak til at landets skyhøye inflasjonsrater og økonomiske problemer.

 

TRAGEDIEN OM VENEZUELA

Verden er så urettferdig! Vi i Norge har nok mat, nok medisiner til alle slags sykdommer, et fantastisk demokrati og trygge veier men, hvis du en dag gidder å slite deg bort til PC for å lese bare ett par sider om Venezuela vil du ha noe annet å tenke på å kanskje bli ti ganger så takknemlig for det du har. Jeg gjorde det. Jeg leste om Venezuela og fikk 100 nye spørsmål om livet. Her kommer et lite bidrag av hva jeg fant på internettet:

Endeløse køer av fortvilte mennesker foran supermarkedene. Sykehus der folk dør på grunn av mangel på medisiner. Plyndring av varetransporter og forretninger. Dette er Venezuela – 17 år etter at den tidligere fallskjermjegeren Hugo Chavez ble president og startet sin bolivarianske revolusjon.

« Det vi driver med her i Venezuela , er å overleve», sier en kvinne i en fattig bydel i hovedstaden Caracas . Hun og familien tilbringer nå rundt 35 timer i uka i kø for å skaffe nødvendige matvarer som ris, bønner, mel, smør og pasta. Og enda verre er det hvis en i familien trenger medisiner eller legehjelp.

Slik har de det der nede. Og ikke nok med det, prisøkningen blir bare større og større. Det vil si at, hvis en person har klart å skarpe sammen 100 kr vil han kanskje få 4 l melk for pengene. Men bare neste dag så har prisen økt og for 100 kr får du bare en halv liter melk. Kan dere skjønne det, ELLER? For meg virker det ikke så rart at ikke så mange har hus eller transport der nede.

I går gikk vi en liten tur å så oss litt om på den fine øya Los Roches. Det var masse bilder malt og tagget opp på veggene av selveste Hugo Chavez. Mamma prøvde å ta ett bilde for å legge ut på bloggen men, ble stoppet av en mann som fortalte at det ikke var lov. Merkelig?

Det var ikke folket som gjordet eller bestemte at Chavez skulle dø. I juni 2011 ble han tatt av kreft og det var vanskelig å fortsette å være president. Mars 2013 tapte han kampen mot kreften, og hans nære medarbeider visepresident Nicolas Maduro overtok makten. Stakkars fyr som måtte ordneopp i alt kaoset Chavez hadde laget.

Mange eksperter med gode kontakter sier at det er et økende press fra Maduros nære medarbeider for å få han til å trekke seg.

Håper dere lærte noe om Venezuela og åpnet øynene for de som bor der.

“Bassenget” Los Roques.

Landsbyen i Los Roques.

De to båtene på tur har ankringsplassene for seg selv.

På stranden.

“Butikk” på stranden.

Hav møter hav.

Finfin strand.

Vekslende vær.

Gatekjøkken på Los Roques.

Fortsatt var Chavez overalt.

Juletre av konkylier.

 

 

 

(Albert, Los Roques/Venezuela, 22. jan)

Når vi seilte fra Grenada til Venezuela testet vi fiskeutstyret for første gang, og plutselig kom det en rar lyd fra fiskestangen. Det betydde at det var napp. Da skvetter man litt, vi fikk en BARRACUDA!!!

Vi fikk to Barracudaer på kroken, men ikke samtidig, begge var for store og det kan jeg fortelle nå. Barracudaer spiser korallfisk og korallfisk spiser giftige koraller. Og om Barracudaen er for stor så tyder det på at den har spist mye korallfisker som har spist mye giftige koraller om du skjønte noe av det da. Du burde smake på Redsnapper det er KJEMPE godt! Den kan bli opp til 75 cm, den trives i laguner og ytre rev på 5-150 m dypt vann. I dag når jeg badet så jeg mange store fisker rundt båten, jeg så noen blåe fisker og noen gule og grå fisker. I fjor sommer så vi en Green moray den har havets skarpeste tenner, vi så den i et akvarium da, men det var fortsatt dødsfett.

Det hadde vært kult å få en Dolphinfish på kroken, for den har jeg hørt er god. Den kalles også for Mahi-Mahi. Jeg håper også at vi får en Sailfish. Det er den største sverdfisken av alle. Håper vi ser en hai. Jeg skal ha hai som tema senere på skolen. Det er ganske stor sannsynlighet at vi får Wahoo den blir deilig og få på grillen ass. Vi ser Parrotfish nesten hver gang vi snorkler. De er veldig fine fordi de ha så fine farger. I min fiske bok så er det blant annet 13 sider om forskjellige Parrotfishes. 22.1.2017 fikk vi to fisker. Meg og pappa har undersøkt litt i fiskebøkene og vi tror at den største vi fikk på 70 cm var en WAHOO. Den andre tror vi er en type makrell og den var i vært fall 40 cm. For ganske lenge siden (ikke så lenge siden) var TK og pappa ute med jolla vår og fisket litt. De fikk en fisk som vi ikke vet helt hva heter, de fikk to napp, på det ene nappet kom det en stor stim med fisker men fisken greide å riste seg løs. Vi spurte om den andre familien ville komme og spise middag hos oss, det ville de da smakte vi på fisken og den var ganske god.

Før syntes jeg fisk ikke var så godt, men nå har jeg blitt større og synes at fisk er godt. Det betyr ikke at jeg liker alle fisk i hele verden men jeg liker å smake på nye ting. Jeg drømmer om å dykke med tank når jeg blir ti år i havet å se en hai, og mange andre kule fisker. Jeg har jo selvfølgelig snorkla før og sett forskjellige korallfisk og koraller.

Skulle ønske jeg kunne krype gjennom PCen og gitt dere en give me five siden dere leser dette.

Sees neste innlegg!!!

Los Roques er en korallatoll med mange øyer som man har helt for seg selv.

Makrellignende fangst.

Makrell og Wahoo.

Landsbyen på Los Roques.

Skole til sjøs.