Australia, New Zealand og strikkhopping

(Albert, nov/des 2018)AJH-KB-20181128-098-001-0008-Roving

Strikkhopping i Queenstown, New Zealand.

Det var mange grønne trær overalt. Tørr sand, men ikke så mange palmer. Jeg så master som strakte seg opp mot den klare, lyseblå himmelen ca. 100 meter borte. Vi seilte rolig, på et bølgefritt vann. Solen skinte høyt oppe på himmelen, og stekte oss nesten som bacon. Så det var sånn Bundaberg så ut, tenkte jeg. Nå var vi i selveste Australia! Tenk at vi hadde krysset verdens største hav, Stillehavet. Vi startet i Martinique, og var nå framme i Australia.

Etter alt vi har opplevd dette året, var det egentlig litt rart å tenke på at vi faktisk var framme. Ikke flere seilaser å se frem imot. Det var så rart å tenke på at akkurat nå, seilte vi inn i det siste stedet i dette eventyret. Jeg følte på en måte at jeg ikke helt var klar over at det ikke var flere steder vi skulle seile til.

Vi la oss i en marina kalt «Bundaberg Port Marina», som faktisk var ganske koselig. Goooode iser og en trivelig restaurant. Det hadde bare gått et par dager før vi så noe harelignende, stort og lysebrunt. KENGURUER var det. De var veldig søte. Morsomme også. Når de hoppet, dinglet en hale der bak. De yngste gikk over alt hvor mammaen gikk. Jeg ville absolutt IKKE gått for nære. Da kunne den tatt et eneste stort karatespark, og de ville spjæra opp magen min med de lange klørne sine. Og det ville jeg jo ikke, så jeg holdt meg på avstand.

 

img_4796

Framme i Australia med blandede følelser. Vi hadde krysset verdens største hav, men med det nærmet turen seg slutten.

img_4904

Kenguruer i Bundaberg.

Det var veldig vakkert inne i sentrum av Bundaberg. Masse planter og grønt, og hver eneste dag vi var i Bundaberg, hadde vi strålende varm sol. Og klar lyseblå himmel. Det var mange koselige gater, og det var masse å gjøre!  F.eks. besøkte vi Herbert Hinkler museet. Bert var født i Bundaberg i 1892. Han var flyger, og blant annet den første som fløy alene fra England til Australia. Det var faktisk det beste museet jeg har vært på. Det beste var at det ikke var et sånt gammalt «boring» museum. Det var et museum hvor vi kunne gjøre ting fysisk. Også var vi på mange koselige kafeer, kjøpesentre, strender og spiste masse gode iseeer! Vi fikk klipt oss alle sammen også, men ingen var spesielt fornøyde.

img_4917

Her er vi på Herbert Hinckler museet. Albert og Herbert.

Etter hvert begynte det å gå opp for meg at vi faktisk VAR på det siste stedet. Vi begynte også å rydde ut av båten vår. Båten som hadde vært vårt hjem dette året. Tenk at det ikke har vært en eneste dag hvor vi fire ikke hadde sett hverandre. Vi har vært sammen hver eneste dag i et helt år. Jeg syntes båten så helt tom ut. Tegningene Ebba og jeg lagde hadde vi tatt ned, tingene var lagt ned i kasser. Nå skulle vi snart forlate «C’est Si Bon. Den båten har vært med oss mange steder. Dette året har vi gjort noe så heftig og spennende. Dette var et minne for livet. Nå forberedte vi oss på slutten av dette eventyret. Men eventyret om familien fortsetter videre.

img_4969

Vi forlater båten, og går på land. Våre gode bryggenaboer kom innom, og tok farvel.

Nå som vi hadde forlatt båten, fortsatte vi videre med en bil. Vi tok båt til Fraser Island, hvor det var veldig vakkert. Hele øya var lagd av sand, og er faktisk verdens største sandøy. Den øya var det masse dingoer (en type villhund) på. De er veldig søte. MEN IKKE LA DEG LURE! Hvis du mater dem så kommer DU nok til å bli mat også. Vi så noen dingoer. De ser ut som en blanding av en rev og en hund. Vi besøkte også en fiiiin strand med hvit sand. Også fikk vi en flytur med et propellfly som tok av og landet på stranden. Utsikten der oppe var sinnssyk. Vi så den hvite stranden som en tynn lang strek. Ut fra stranden så vi alle grunnene, og havet ble mørkere og mørkere helt til horisonten vi så langt der borte. Vi fløy forbi en stor, blå innsjø formet som en sommerfugl. Sola skinte høyt og det var bra stemning inne i flyet. Også landet vi glatt og fint på den hvite stranden.

img_5006

Dingo (villhund) på stranda på Fraser Island.

img_5011

Vi fikk oss en flytur på stranda.

img_5019

Gjengen på en strand på Fraser Island

Nå som det eneste vi hadde var klær, håndbagasje, godt humør og en bil, måtte vi fikse et sted og sove. Aller først overnattet vi på et motell.

Også kjørte vi en tur til Brisbane, hvor jeg møtte en Australiensk venn kalt Aiden (som dere kanskje husker hvem er) som jeg senest hadde sett på Vanuatu. Det var veldig koselig og se Aiden igjen.

I Brisbane leide vi et hus. Det føltes veldig rart å bo i et hus igjen. Egentlig var det også rart å våkne opp uten skvulpingen mot baugen borti forpiggen der Ebba og jeg pleide å sove. Det føltes veldig annerledes og være i en storby med trafikk og sånt.  Jeg savner virkelig å ligge på anker på de øde øyene i Fransk Polynesia, og bare chiller’n. Når vannet var helt stille, ikke no’ stress. Og ha en fantastisk øy med palmer, hvit sand og så mye kokos vi bare kunne ønske. Men det var også ganske kult med alle de skyskraperne i Brisbane.

Etter Brisbane kjørte vi til Gold Coast, og der gjorde vi mye gøy skal jeg si deg. Til og med før vi rakk å kjøre til huset vi skulle leie var vi innom Steve Irwins autralienske dyrepark.

Steve Irwin var en mann fra Australia kalt The crocodile hunter (Krokodillejegeren). Etter min mening var han en bra mann. Han var opptatt av å bevare dyrene. Han ville bli kjent med dem. Han tenkte at hvis vi bare ble kjent med dyra, ville vi ikke frykte dem. F.eks. krokodiller. Hvis vi mennesker ser en krokodille, friker vi helt ut. Hans jobb var og prøve å forstå dyra. Dere kan søke på Steve Irwin song på nettet. Den heter The wildest things in the world. Han har en gutt og jente kalt Robert og Bindi Irwin. Han er mest kjent for sine krokodiller som han likte best.  Dessverre døde han av et stingray stikk i 2006. Steve var bare 45 år da han døde.

Før han døde lagde han en dyrepark masse fine dyr som surikater (hysterisk morsomme), kenguruer, binturonger, koalaer, slanger, krokodiller, sjiraffer, wombat, og mange andre fine dyr. Vi matet faktisk binturongen som jeg tipper ingen av dere vet hva er (for jeg visste det ikke jeg heller). En binturong kjennes ut som hår som ikke har fått en dusj på lenge og lukter som popcorn. De bor i trær og bruker den stripete fluffy halen til å holde balansen oppe i trærne. Vi matet også kenguruer som er et av mine favorittdyr. Også fikk vi klappe koalaer som var det fluffyeste jeg noen gang hadde tatt på.  Surikatene som var så små men som prøvde å være så mandige. De stilte seg på vakt på høye steder, og hoppet opp på hodene til alle menneskene. Vi så også på masse slanger som klapperslange, konge kobra, kvelerslanger og en haug med andre slanger som fikk meg til å få gåsehud. Vi så mange andre dyr som jeg har lyst til å fortelle om, men også kan risikere at blogginnlegget blir 3 meter langt.

img_5061

Her mater jeg en kenguru

img_5068 Og her koser Ebba med en kenguru.

img_5044

Vi fikk kose med koalaen. De sov mesteparten av tiden. En koala sover 18-20 timer i døgnet.

Vi var også på et av verdens største bade land sammen med Aiden. Det var skikkelig heftig. Det var mange bra sklier. I noen av dem svingte man masse frem og tilbake. Andre gikk nesten rett ned. Noen skled man frem og tilbake på, som på en rampe. Det var en lukket sklie som til og med gikk i en loop. Den kunne ikke jeg ta, fordi jeg ikke veide nok. De fleste vannskliene kjørte vi i en tub. Det var i vært fall det heftigste badelandet jeg hadde vært på!

På veien til Sydney, kjørte vi igjennom Surfers Paradise. Og der så vi mange surfere gående forbi med surfebrettet i hånda på vei ned mot stranda.

Sydney, en veldig vakker by, masse fine parker og skulpturer. Fine strender også. Ganske kult med alle de skyskraperne i sentrum. Det var kjempefint der. Mange vakre fugler i parkene. Fine trær, planter og blomster. Solen skinte, klar blå himmel, hvite skyer og ingen tegn til regn.

Jeg vet ikke om noen av dere har hørt om en strand kalt «Bondi beach, men dit skulle i vært fall vi. Bondi var en lang hvit strand. Ikke mange folk der, i forhold til hvor mange det kunne vært der. Mange surfere på den. Vi tok oss et iskaldt bad. Da kjente jeg det rev i hjertet, assa. Kul strand, Bondi Beach.

Noen av dere som kanskje ikke har vært i Sydney, har kanskje operahuset som sin første tanke om byen. Operahuset er super kjent! Og når vi er i selveste Sydney, må vi jo sjekke opp det huset.

Det så egentlig mest ut som masse hvite seil som stakk opp. Arkitekten til operahuset var en danske og het Jørn Utzon. Bygningen var veldig vakker, og det var dødskult og se operahuset som jeg har hørt så mye om på nært hold.

img_5153

Operahuset i Sydney.

Visste du at en ca. 4,6 millioner bor i Sydney som er nesten like mye som det bor i Norge. Og i hele Australia bor det ca. 25 millioner hvis man ikke teller med alle kenguruene😀.

Sydney er faktisk den største byen i Australia, men Canberra er hovedstaten. Visste dere også at australierne sier ikke «God day» men «G’dæy»🤣, akkurat som meg. Jeg snakker jo australiensk 😉

Vi var også på Madam Tusseauds voksmusem som var ganske sinnssykt. Det er HELT utrolig hvordan man kan få det til å se så ekte ut når man bare bruker voks. It’s AWESOME, sier bare jeg. Vi så blant annet Steve Irwin, Taylor Swift, Katy Perry, E.T., Barrack Obama, Justin Bieber, Michael Jackson, Leonardo Di Caprio, selveste Madam Tusseaud, Albert Einstein, Dronning Elisabeth, Mandela osv. Det er lidla fett med voksfigurer, assa.

img_5243

På voksmuseet traff jeg en annen kar som også het Albert.

Mange fine fyrer på voksmuseet. Nederst til venstre ser dere Steve Irwin. De to andre kan dere kanskje gjette?

I Sydney tok vi også heis opp til toppen av et 300 meter høyt tårn. Utsikten var bare 100% WOOAAHH, og bygningene var bare 100% AAAAAAHHH. Mellom noen skyskrapere, litt lenger ned fra der vi sto så vi en stor bygning med merke BDO der pappa jobber.

Noen dager i Sydney var bare gåing. Gå, gå, gå gå og gå. Følelsen av å være i en storby, med skyskrapere over alt og massevis av trafikk, var ganske annerledes enn lille koselige Ula. Med måker som skriker, istedenfor biler som tuter. Jeg må si at jeg savner Ula, men alt det fantastiske vi opplever på denne turen, fra vakkert dyreliv til nydelige steder, er jeg så takknemlig.

Ja, Sydney var vel det siste stedet i Australia, da ble neste stop, New Zealand!!

Dit skulle vi fly, og det hadde ikke jeg gjort på et helt år.

Flyturen gikk glatt og fint. Vi fant oss bobilen vår. Og så startet eventyret i New Zealand. Men nå skulle vi bo i bobil, og ikke båt.

img_5571

På stranda ved Kaikoura på New Zealand.

To forskjeller: Nr.1 er at den går på land, og ikke vann. Nr.2 er at det skrangler og ikke vugger.  Bobillivet var trangt og koselig. Vi gjorde masse moro. For det meste utforska vi. Men det absolutt beste – overlegent beste pluss det sinnssykeste jeg hadde gjort i hele mitt 10 års liv var … trommevirvell … strikkhopping!!!!!!! Jeg strikkhoppet virkelig! Jeg kan ikke tro det selv faktisk. Når jeg sto der oppe, 43 meter oppe på en bru over en elv, magen kriblet så mye at det føltes ut som om alle sommerfuglene der inne hadde fest. Begge beina bundet fast i en strikk og jeg tok små hopp for å komme frem til tuppen av plata. Jeg kjenner at det kiler skikkelig i magan til og med når jeg bare skriver om det. Solen glitret i vannet nedenfor meg.

Armene mine var strakt ut til sidene. Hver eneste muskel strammet seg. Pulsen min dunket fort. Plutselig begynte mannen bak meg å telle ned: 5, 4, 3, 2, 1 … han ga meg en sakte liten dytt. Jeg lente meg fremover. Jeg kom ganske langt ut. Plutselig var jeg opp ned. Jeg bet tennene sammen, imens jeg suste nedover, og kjente det rev skikkelig i hjertet.

Når jeg kjente strikken begynte og stramme seg, for jeg opp og ropte mamma mia! med italiensk uttale. Følelsen var helt utrolig. 10 år var det yngste man kunne være, så jeg hadde ganske flaks. Og jeg kom aldri til å glemme at den 28. November 2018, strikkhoppet jeg.

Her kan dere se en kort film fra strikkhoppet mitt.

AJH-KB-20181128-099-001-0009-Roving

Ebba i farta.

AJH-KB-20181128-097-001-0001-Cam02

Mamma i farta.

IMG_7558

Og til slutt pappa (Foto: Thor Kristian Korsvold)

Takk for at dere leste innlegget. Nå kommer vi snart hjem til jul!

4 thoughts on “Australia, New Zealand og strikkhopping

  1. Enda et fantastisk reisebrev😊Tusen takk, Albert😊Du skriver så levende, og jeg lærer så mye😊For et fantastisk år det har vært😊Nå nærmer det seg!!! Snart er eventyret blitt historie, og dere har fantastiske minner og erfaringer for livet😊Ønsker dere alt godt på den lange reisen hjem✈️🇳🇴Sees❤️Klemmer til dere slle

    Like

  2. Takk for noen fantastiske reisebrev og beskrivelser av den eventyrlige reisen dere har vært med på , et minne for livet som de færreste av oss får oppleve.👍😊🌴😍 Sitter i Ula på morrakvisten ,titter ut på plenen som har fått et lite snølag i natt, har akkurat tent opp i peisen og tatt første kaffekoppen da jeg skal skjekke mailen. Da tenkte jeg jeeeess ,nytt brev fra Ulafamilien på tur. 👍👍😊 Suuuupert.🤝🤝
    Vi tenker og snakker om dere hele tiden her opp på andre siden av jorda vet dere. (Den andre verden).🙃
    Har nesten vært med dere hele tiden på tur jeg,( i tankene). 🙄🌴😎
    Ønsker dere fortsatt en god avslutning og god tur hjem.
    En stooooor hilsen til dere alle fra oss i Ula. 🤝🤝🇳🇴❄️💨

    Like

  3. Hej! Så härligt att ni är framme och fått göra så mycket kul i Australien. Påminner mig om min resa där och massa härliga minnen dyker upp. Träffade självaste Jonas på Fraser island 🙂
    Hoppas vi ses snart när ni kommer hem. Kram Angelica

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s