Bursdag på Tonga

(Ebba, Vava’u – Tonga, aug/sep 2018)

Bursdagsfeiring og morratryne.

Etter 10 dager ute på havet kom vi endelig fram til Tonga, og vi la oss på en bøye på et sted som heter Vava’u. Vi kom heldigvis ikke fram på bursdagen min, men noen dager før. Derfor kom det jo egentlig bare til min fordel at vi måtte stille klokken 23 timer frem. Istedenfor 3 dager til bursdagen trengte jeg bare å vente to dager etter vi kom fram. Det var virkelig verdens beste bursdag! En dag jeg aldri vil glemme, og det er ikke noe jeg bare sier. Her skal dere få høre hvordan en bursdag skal se ut.

Som alltid på bursdagen min startet det med at jeg ventet. Ventet og ventet, og stirret og stirret på den døren som snart skulle åpnes, og de 3 mest fantastiske menneskene i verden skulle komme inn. Jeg tok ikke blikket fra den tynne døren. Jeg telte sekunder inni meg, og lyttet. Døren førte rett ut til kjøkkenet, og den var så tynn at jeg til og med kunne høre pusten de pumpet inn i ballongene, knirkingen i gulvet og selv den minste bevegelse når de åpnet og lukket skuffer.

Endelig hører jeg en svak hvisking: en, to, tre, hurra for deg … så var de innenfor døren med … som fyller ditt år ja deg vil vi gratulere! Det spredte seg et smil over hele ansiktet så jeg kjente det knaket i kjeven. Jeg luktet duften fra kaken på det store, hvite fatet, lukten fra lysene og jeg så munner som sang av glede. Da den norske og svenske bursdags-sangen var ferdig, gikk vi ut i stua/kjøkkenet hvor det var litt større plass, for lugaren til Albert og jeg er ikke lagd for fire. I dette rommet vi nå befant oss i hadde de pyntet med ballonger, vimpler og masse annet i regnbuens farger. På bordet var det noen pakker, og jeg kunne ikke la være å tenke: Alt dette har de gjort for meg, stått opp tidlig og pyntet for meg. Gaver, gratulasjoner og sanger bare til meg! Dette er jo min dag, jo. Noe så fantastisk!

Jeg åpnet de få pakkene som lå på bordet, men som betydde så mye, og spiste kaken vi hadde jobbet så hardt for å få tak i dagen før. Du skjønner det sikkert ikke kjære leser, for det gjorde ikke jeg, men dette er en øy av høner, men som ikke har egg i butikkene etter lunsjtid! Vi undersøkte hver eneste butikk på hele øya (føltes det som), gikk innom hvert marked og dagligvarebutikk uten å finne noen egg. Alle sa vi kunne komme igjen i morgen, men da var det jo for sent. Heldigvis fant pappa ut at det var et lite bakeri litt oppe i gata, så vi gikk dit. Her hadde de ikke egg og ingen kaker (de bare bakte kaker, og sa at vi kunne bestille og komme igjen i morgen), men damen i kassa tipset oss om en cafe som solgte kaker man kunne ta med seg. Så jakten på egg fortsatte til denne cafeen, og det var det som reddet morgenen.

Tvilling båten vår KEA var fortsatt ute på havet da, endelig på vei bort fra Tahiti. Hver gang noen har hatt bursdag om bord i C`est si bon har de kommet med sine fantastiske talenter, og skrevet en sang du bare måper, og ler av. Pappa, mamma og Albert fikk en, og heldigvis var jeg så heldig at de sendte teksten på en bursdagssang til meg også. De er bare helt supre. Jeg måtte bare le, for de får virkelig fram hele personligheten din, og alt det gode i deg med en helt suveren sang.

Våre kjære venner på Kea rakk ikke frem til bursdagen min, men jeg fikk verdens beste sang av dem. Når de kom til Tonga tok vi dem mot med ballonger og fanfarer.

Etter en rolig morgen i båten dro vi inn og spiste frokost på restauranten like ved brygga. Det var en kjempegod frokost med egg, bacon, frukt og appelsinjus. NAM! Etter den kjempegode frokosten gikk vi mette og gode mot jollebrygga. Plutselig kommer det en annen kjent jolle kjørende inn. En som vet at jeg har bursdag, en jolle hvor det sitter to ganske kjente personer, to personer vi faktisk bare hadde møtt to dager i forveien. De kommer klatrende opp på brygga med en gave pakket inn i papir-det der sånn det er her, når man ikke har pakkepapir pakker man det inn i aluminiumsfolie, tørkepapir eller sider man har revet ut av magasiner. Uansett, den ene av de to menneskene som satt om bord var en norsk jente/dame som var kjempehyggelig. Hun het Tina, og jeg håper veldig på at vi møter henne på Fiji som er stedet vi skal til etter Tonga. Det som var i denne gaven som var inntullet i papir, var en kjempefin, hjemmelaget skål. Den var laget av kokosnøtt, og hun hadde heklet en hyssing rundt som et fiskegarn slik at jeg kunne henge den opp. Jeg har hengt den opp over senga, og bruker den til å ha smykker i. Tenk det da, få gave på bursdagen av noen du møtte for to dager siden. Det skjer vel aldri hjemme? Her er det vel egentlig sånn. Blir venner etter en eneste samtale. Er det ikke herlig?!

Jeg fikk bursdagssang og gave av trivelige Tina & Co som vi traff i Neiafu, Tonga.

Da vi var tilbake i båten skiftet vi til badetøy, og dro ut for å gjøre det jeg elsker mest i hele verden, nemlig å snorkle. Vi dro rundt til andre siden av øya hvor vi fikk en helt øde plass for oss selv. Vannet var fremdeles helt turkist, men litt mer oppkvikkende og forfriskende siden vannet er litt kaldere her (etter vår mening da 😊). Vi snorklet en god stund, og så masse rart og fint. På noen av korallhodene svermet det av masse, små, blå fisk. Andre steder var det litt større fisker som vimset litt rundt for seg selv uten mål og mening.

Bursdagsbad og snorkling.

Tilbake til båten (igjen). Vi slappet av litt, varmet oss litt, og hadde noe vi på svensk kaller «fika». Det er noe litt godt å drikke og spise. Etter nok en gang med en runde lesing og stillhet i båten, dro vi inn i land. Mamma og Albert dro på markedet imens jeg ble med å fylte gass med pappa. Jeg tenkte at det enten var å se på Albert imens han valgte om han skulle ha blåe og røde perler, eller røde og blåe på armbåndet han skulle kjøpe, eller å være med pappa og se litt mer av Tonga. Valget var åpenbart. Vi slo av en prat med båten Tranquilo på veien tilbake (Tranquilo var de vi klatret opp fjellet med på Bora Bora), noen andre jeg ikke helt kjente, og enda en barnebåt vi hadde møtt en gang før. De var veldig hyggelige, og av en eller annen grunn hadde de funnet ut at jeg hadde bursdag.

Cafeen Tropicana i Neiafu er møtestedet for langturseilerne på øya. Den drives av Lisa og mannen Greg. Lisa er en supertrivelig dame som tar seg av alle dyrene på øya. Jeg fikk være med på oppdrag, for å redde disse søte kyllingene som hadde forvillet seg ut i biltrafikken.

Gjengen på vei til bursdagsbad.

Dagen gikk videre mot kvelden. Flere overraskelser oppstod, og vi tok et langt og deilig bursdagsbad. Endelig kom kvelden. Alle satt ferdig påkledd i jolla. Vi skulle endelig inn til restauranten, og jeg visste dette kom til å bli en helt fantastisk slutt på dagen. Vi ble litt flere en planlagt, men jo flere jo bedre. Det var oss fire, Tranquilo som jeg forklarte hvem var noen setninger over, og Rubicon, noen kjempe hyggelige personer som faktisk er svenske. Vi satt altså 9 mennesker rundt et bord og snakket 3 forskjellige språk. Norsk, Svensk og Engelsk. Kvelden var helt super! Jeg bestilte en kjempe deilig hummerhale! Her nede kalles forresten hummer for lobster. Vi pratet og spiste, og bare godta oss hele kvelden. Jeg fikk enda en overraskelse av Rubicon (som er båtnavnet forresten) som var enda en skål, med denne gangen fylt med SMÅGODT!!!!!! Åååååå som jeg skal kose meg når jeg kommer til båten, tenkte jeg da. Vi pratet litt igjen, spiste litt mer, og da maten var spist opp reiste plutselig Albert seg opp sammen med gutten fra Tranquilo, og begynte helt ut av det blå å synge HAPPY BIRTHDAY! Egentlig, sånn oss imellom, hadde jeg sett at de to drev på med å hviske, og snu seg bort, kjekke at jeg ikke følger med, og hviske litt til. Det var teknisk sett ganske lett å forstå at noe var på gang, men jeg gjorde som alle andre og latet som jeg ikke forsto noen ting. Jeg visste jo selvfølgelig ikke hva de planla, og ble super overrasket! Så hang resten av gjengen seg på, og før jeg visste ordet av det sto alle og sang, de sang bare for meg. Jeg hadde ikke ord og kunne ikke gjøre annet en å smile det største gliset jeg fikk til. Da sangen var over følte jeg meg helt varm i ansiktet, og jeg visste at jeg hadde rødmet under hele sangen. Jeg så sikkert ut som en tomat. Ikke nok med bursdags sang fra hele bordet, men plutselig kom servitørene inn med kake og sa at vi måtte synge sangen en gang til. Så det gjorde vi, eller alle bortsett fra meg så klart. Jeg ga den fremste servitøren en stor klem og takket og takket, flere ganger. Kaken jeg spiste var en banankake og den var fortsatt varm, sikkert rett fra ovnen, det fulgte med vanilje iskrem på siden og det var den beste desserten jeg hadde spist på lenge.

Supertrivelig bursdagsmiddag med (fra venstre) El og Aden fra Tranquilo, Albert, jeg og mamma, Fil fra Tranquilo og Johan og Lisa fra Rubicon.

Plutselig begynner pappa å fikle i lommen. «Vi har faktisk en liten gave til», sa han. «En veldig liten en, faktisk». Han fisket en bitteliten, lilla pose opp av lommen. Jeg var så spent da jeg tok imot gaven, åpnet den lille snoren som holdt den sammen, og så den lille ringen som lå oppi. Jeg tok den opp og plasserte den på fingeren, fortsatt uten ord, for hvilke ord finnes det som kan beskrive noe så vakkert? Den var av sølv med en liten tvist der den minste perlen jeg noen gang hadde sett var plassert. Jeg har aldri eid noe så dyrebart og vakkert. Jeg var nesten på gråten, og måtte bare smile og takke. De eneste ringene jeg har hatt er sånne plastikk greier man får i blader og magasiner, og som bare støver ned på hylla, og senere forsvinner. Men denne ville jeg ta vare på resten av livet. Den passet perfekt på ringfingeren, akkurat som om den var helt spesielt laget til meg, og det tror jeg faktisk at den var også. Takket, smilte, klemte, takket igjen, tårer i øynene, takke igjen. Har dere noen gang hatt den følelsen jeg nå prøver beskrive. Følelsen du får når du får noe kjempe fint eller, dyrebart eller viktig, men føler at du ikke får sagt takk nok ganger eller at personen/personene du fikk det/den av ikke helt forstår hvor glad du er.

Etter at alle de andre rundt bordet hadde bestilt og spist sin dessert, betalte vi og ruslet tilbake mot jolla vår, som så lenge har ligget stille og bare ventet på at noen skulle kjøre av gårde med den. Det gjorde vi nå. Den korte turen tilbake til hjemmet vårt som vugget sakte frem og tilbake, kjørte vi med jolla. Det gikk ikke fort, men det gikk ikke sakte heller, det gikk akkurat passe fort slik at vi faktisk hadde litt tid til å tenke over hvor fin kvelden faktisk var. Tenke over den gode maten som nå ligger i magen, tenke over praten vi akkurat hadde, og over alt annet fantastisk som skjedde denne ene kvelden. Da vi kom til båten sovnet jeg med en eneste gang, og da jeg våknet neste morgen hadde jeg sovet så godt at jeg lurte på hvor natten ble av. Den dagen var jeg offisielt 12 år.

Tre dager senere kom vår gode venner glidende inn i Tonga. Endelig frie fra Tahiti. Så godt det var å se dem igjen! Endelig skal vi snakke, bade og le sammen. Den første timen snakket vi så mye som jeg aldri noen gang har snakket før, jeg ble helt tørr i halsen. Vi hadde så mye å fortelle at ord på ord, setning på setning, historie på historie tøt ut av munnen på oss. Etter en stund var det som om de egentlig alltid hadde vært her. Som om de ukene og dagene vi hadde vært fra hverandre bare forsvant. Når sånne ting skjer har man virkelig funnet seg gode venner.

Endelig forent igjen. Her er det livefremføring av den flotte sangen jeg fikk.

Mange klemmer fra Ebba