TUAMOTUPARADISET

(Ebba, 29. mai 2018, Raroia/Tuamotu/Fransk Polynesia)

(Nettet her har dessverre såpass dårlig kapasitet at bilder må komme senere)

TUAMOTUPARADISET

Jeg våknet. Alt var helt stille. Det eneste jeg hørte var bølgene som slo over revet. Det har vært litt uvant i det siste. Ingen skvulping mot båten, ingen rop eller lyder fra andre båter i nærheten. Vi og fire andre båter var de eneste her på dette lille paradiset.  Sengen føltes så stor og god, som sengen på ett hotellrom. Rommet var opplyst av solen som allerede sto høyt på himmelen over en øy som lignet en krusedull av palmer. Jeg ante ikke hva klokka var. Ikke brydde jeg meg heller, for jeg var våken og da er det umulig å sovne igjen. Vi er fremme på Raroia, øya der Kon Tiki strandet i 1947, en av mange øyer på Tuamotu. Det er dette vi har ventet på så lenge! Øde øyer hvor vi kan ha være for oss selv. Ingen turister, ingen biler, ingen gater eller løse hunder, bare oss.

På de siste kveldene har vi dratt inn i land, laget oss en liten bål-plass og sittet der flere timer og stirret inn i de hypnotiserende flammene som danset på de brennende kokosnøttene. Vi har snakket og ledd, tullet og spist. De første kveldene vi var der inne var det bare oss norske båter. En båt som heter JOVIAL, i den bor det to som ikke er eldre enn 25. De heter Atle og Ann-Kristin og er så hyggelige og morsomme. De minner meg så veldig om mamma og pappa da de var ute og seilte over Atlanteren for 15 år siden. Også var det oss C`EST SI BON, og til slutt var det KEA, vennene våre vi har fortalt så mye om 😊. Kveldene etterpå ble vi bare fler og fler. Det gikk fra bare oss til 19 mennesker som satt rundt bålet. Norske, engelske og sveitsiske. Jo flere jo bedre pleier bare jeg å si. Hjemme gjorde vi dette i skogen, mest når det var veldig kalde omgivelser. Her gjorde vi det på en strand omringet av palmer og en fullmåne rett over oss som lyste opp hele havet i sølv. Bålet ga fra seg en magisk varme som man ikke kan kjenne i sola. Det å sitte tett på gode venner, med noe godt og drikke eller spise, det er det ikke mye som slår. Pappa, Thor Kristian, Atle og Ann-Kristin har endelig begynt å bruke harpunen. Hver dag dro de ut og fisket og kom tilbake med masse god fisk vi grillet. Pappa fant på en drikk med kokosmelk og rom, noe jeg aldri fikk lov til eller ville smake på, men de voksne storkoste seg. Vi barna gikk heller for det klassiske, nemlig blandet saft. Alle hadde hatt en stor pose med mashmellows når vi dro fra Galapagos. Nå hadde vi akkurat INGENTING IGJEN! Så det ble ingen mashmellows over bålet, men vi hadde mye annet godt, bl.a. pinnebrød 😉.

Jeg er her, dette er min hverdag. Dagene går akkurat som hjemme, men noen ganger får jeg en tanke på hva det faktisk er vi driver med. Her er vi, på andre siden av jorda iført shorts, t-skjorte og solfaktor 30. Vi har sommer året rundt, vi går rundt med palmer over oss og firfisler under oss som den naturligste ting i verden. Kanskje på denne tiden av døgnet hjemme ville jeg ha sittet i ett klasserom eller vært på trening. Denne tanken kan komme når som helst. Når vi sitter og ser på solen gå ned bak horisonten, eller bare når vi går på fortauet og sparker i en stein på vei til jolle-brygga 😉.

Selv om jeg elsker å være her, leve i en seilbåt, og ta ting akkurat som det passer oss, er dette et annet liv. Et liv uten internett til telefonen, uten store skolegårder eller sladder, ingen store kjøkken eller lodne sofaer, ingen støy fra bilene utenfor, og ingen egne, store rom. Jeg tenker ikke så ofte på hvordan det vil bli å komme hjem til alt dette igjen. Jeg lever her og nå, for om 6 måneder har jeg det ikke mer. Selvfølgelig savner jeg alle venner, besteforeldre, onkler og kusiner, men imens jeg prøver å se for meg hvordan det er hjemme, kan jo dere prøve å se for dere hvordan jeg har det her nede.

Ett lite blogg innlegg fra Ebba 😊