RAROIA

3.juni      I dag skjedde de mest fantastiske ting! Jeg har hatt mange koselige lørdager hjemme, og mange minnerike her nede, men dette må være en av de beste lørdagene jeg noen gang har opplevd! Vel, morgningen var som alltid. Bortsett fra at vi fikk nutella på brødskiva og vi fikk ligge å dra oss så lenge vi ville uten at mamma eller pappa kom inn klokka 8.00 og sa: Nå er det en halvtime til skole. Videre på dagen, litt før lunsj, dro vi inn i land. Øya vi var på var en korallatoll, og skapt/ lagd slik at det gikk an å gå eller svømme over til nye små øyer. Det var som en stor strand som var delt opp til mange små. Vi «besøkte» 3-4 øyer før vi begynte å snorkle. Pappa og Tor Kristian hadde selvfølgelig med harpunen, og etter den første (og eneste) fisken var skutt tok det ikke lang tid før haiene var rundt oss. Heldigvis finnes det bare noen få haier som lever innenfor revet, og de er ikke farlige. De haiene vi støtte på nå var nemlig BLACK TIP REEF SHARK. De ser ganske skumle ut med sånne runde, vidåpne øyne og den bitte lille pupillen midt i, men vi var ikke redde, tvert imot. Vi snorklet med dem, svømte bort til dem og nesten jagde dem for å få dem på film.

Etter at vi hadde gjort klar fisken (dere skjønner hva jeg mener) la vi den på en korall med undervannskamerat ratt bak. Vi ventet ganske lenge, men etter en stund fikk en hai øye på fisken og kom helt fram for å ta den. Det ble så kul film! Vi fortsatte vår spasertur over øyene. Etterhvert mente vi det var på tide med lunsj, så vi dro tilbake til båten. Etter lunsj tegnet vi og leste, og da jeg trodde det ikke ville komme så mye mer ut av denne dagen, kikket Albert opp av PC’en der han skrev blogg og ropte: EBBA! SE DER! Jeg trodde det var noen som trengte hjelp eller noe før jeg snudde meg rundt og så noe svart som lignet en stor finne i vannet. Vi ante ikke hva det kunne være så vi ropte på mamma og pappa som lå inne og slappet av. De brukte ikke lang tid på å reagere når de hørte at Albert og jeg var så gira og opphisset. Pappa trodde det kunne være en Manta Ray (en veldig, veldig stor rokke). Vi rakk ikke tenke engang før vi kalte opp KEA og kastet oss ut i jolla. KEA hang seg på med engang da de hørte hva det var som skjedde! Alle hoppet uti i trusene eller helt nakne (Albert) for den saks skyld. Da jeg så den gjennom maska på så nært hold, så jeg at den måtte være minst 3-4 meter i vingespenn, og 2 meter lang! Noen ganger kom den rett mot meg og jeg måtte bare tenke om og om igjen: De er ikke farlig, de er ikke farlig, de er ikke farlig. Jeg fascinerer meg fortsatt over at det finnes noe så stort, men helt ufarlig. Det er litt samme som med hvalhai. Håper jeg kan få gleden av å møte på ett så snilt dyr en gang. I denne historien var det mye utropstegn, og det finnes det en grunn til: DETTE HAR NEMLIG VERT DEN BESTE LØRDAGEN NOENSINNE!!!

5.juni       I dag har vi vært kjempe lenge inni land for å utforske. Vi fant mange fine skjell + en blekksprut. Det er helt sant! Den lå mellom to steiner, helt urørlig. Hadde ikke Albert sett at den så vidt beveget seg ville vi ikke skjønt det. Vi prøvde først med harpun. Det gikk ikke så bra, så vi prøvde med kniven. Pappa fikk ofte to veldig røde og lange tentakler oppover armene da han prøvde å fikle den opp. Etterhvert klarte vi å slenge den opp på land, det hadde selvfølgelig vært mye enklere hvis den ikke hadde spydd opp haugevis med masse svart blekk, men fyttirakkern den var ekkel! Hodet lignet mer på et alienhodet med to ravnsvarte duggdråper dypt plassert på hver sin side av det. Sugekoppene var som lim når du tok på dem. BLÆH! Det merkelige var at når den døde skiftet den farge sakte men sikkert helt til den ikke var så rød lenger, nærmere hvit eller grå. Litt sånn som vi mennesker gjør når vi slukner.

Uansett hvor ekkel den så ut var den i alle fall veldig god! Vi kokte den leeeeeeggggnnneee i saltvann og forvandlet den om til en super deilig delikatesse 😊. Så nå kan jeg krysse av «spise blekksprut som man har fanget selv» på lista.

Skrives snart, Ebba.