Kauehi

(Ebba, juni 2018, Kauehi, Tuamotuatollene, Fransk Polynesia)

På brygga på Kauehi

Noen ganger ligger vi på øde strender, andre ganger utenfor landsbyen. Dette var en sånn gang hvor vi lå innenfor atollene på en bøye. Vi trengte bare å kjøre jolle i noen få minutter før vi kunne gå i land på en steinbrygge. Disse landsbyene eier ikke mer enn noen få mennesker og hus, noen få butikker og bare noen få muligheter til å ha kontakt med omverdenen. Da vi kom inn på dagen ble de så glade for å se oss. Ikke sånn glede man viser av å få presanger eller nye ting, men en glede man viser når man blir glad over å se andre mennesker. For dem var vi helt fremmede og omvendt, men allikevel fikk vi store smil overalt hvor vi gikk. Her var det ikke akkurat flaut eller pinlig å ta kontakt, for det skjedde så sjeldent. Bare to ganger i måneden kom det en stor båt med mat. Se for dere alle de glade menneskene stå spent på brygga for å få det de har bestilt. Da kan jeg tenke meg at det blir fest😊. Noen steder så jeg gammeldagse telefonkiosker. Sånne man brukte før telefonene vi har i dag var oppfunnet.  Postkontoret var det eneste stedet med internett på hele øya, så der sto alle og hengte 1 time eller to i døgnet.

Neste dag fant vi noen små butikker. Etter mange uker uten grønnsaker fant vi ENDELIG et sted med tomater, noe som lignet på en gigantisk agurk og som vi ikke ante hva var, løk og litt andre forskjellige salater. Det ble en kjempe deilig lunsj med eggerøre og en deilig salat. I en annen liten «kiosk» fylte vi på med litt cornflakes og andre saker. Dama bak kassa var et hyggelig menneske og snakket masse med oss. Pappa fikk ett råd om ett koselig lite sted noen kilometer oppover på fjellet. Alle vet vel at det er VM i fotball, så vi ble kjent med de som bodde der oppe og ble enige om å se fotballkampen der, Sverige mot Tyskland. Nå er ikke jeg så veldig interessert i fotball, men Albert, mamma og pappa kan man mildt si er avhengige! Vi sto opp tidlig og dro inn uten frokost, det skulle vi nemlig få der oppe. I landsbyen var det helt stille. Bare palmene som blåste i morgenvinden var det eneste som gikk an å høre. Vi gikk på de smale gatene forbi kirken, kiosken og alle de små husene før vi møtte bilen som skulle hente oss. Det var rart å sitte i en bil å se landskapet passere fort forbi. Allikevel var ikke dette en vanlig bil, men en bitte liten en med ett stort bagasjebrett bakpå. Jeg blir aldri lei av å sitte på en sånn. Etter noen minutter gikk vi av bilen med såre rumper. Vi ble fulgt gjennom klynger av blomster, hus og en feit gris som sto bundet fast i ett tre. Det var ganske merkelig å komme hjem til noen andres hus, men det virket ikke som om de brydde seg om å ha fremmede i huset. Syntes vel antagelig det bare var koselig med besøk. Vi fikk utsikt utover hele revet imens vi spiste. Vi forsynte oss med den deiligste frokost før vi gikk inn og satte oss godt til rette. Dette var noe vi ikke hadde gjort på ett halvår, så bare det å se på tv var noe helt spesielt i seg selv. Da Sverige scoret mål spratt mamma og pappa rett opp av sofaen. Jeg skvatt så jeg holdt på å gjøre på meg! Jeg må huske å ta med ørepropper neste gang🙉.

På vei til perlefarmen der vi både spiste godt, og så fotballkamp. Fra venstre Janne, jeg, mamma, Tuva, Ann Kristin, Thor Kristian, Tiril, Albert og Atle.

Etter to omganger med fotball og mange turer ut for å hente mer mat, tapte Sverige med ett mål. Alle de skuffene blikkene fra jentene med blomsterkrans på tribunen, alle triste blikk fra de svenske spillerne som hadde gitt så mye og jobbet så hardt. Det var ikke akkurat noe gladstemning, også skjedde jo dette på MIDTDSOMMAR og greier! Heldigvis er de ikke ute av VM enda så det finnes håp, vi må bare prøve å finne ett sted å se neste kamp da.  Vi takket masse for oss og startet på den humpende turen tilbake til brygga.

Når jeg skriver dette er vi på vei fra Kauehi. Vi er rett og slett på vei bort fra hele Tuamotu. Her har vi tilbrakt mange fine dager i paradis, så det blir nok rart å komme til Tahiti, ett helt annet sted. Tahiti er en større by og kan minne veldig om Curacao. Når vi kommer frem er det mye vi har lengtet etter å gjøre som vi skal få gjort her. Her kommer gladnyheten! Vi har fått rom på ett Hotel som vi skal bo på i to dager imens vi ser fotball kampen mot England, som selvfølgelig går 4.00 på morgningen! Det blir koselig! Mamma har lagt opp ett «program», fra 4.00 til 6.00 (så lenge kampen varer, 2 timer) er det kjeks og annet godt som kan mette litt, så er det frokost mellom 6.30 til 8.00 før det er kamp oppe på rommet igjen🤩

Nå vi kommer tilbake til båten fra hotellet er det bare 4 dager til vi skal få besøk av kusinen og onkelen vår, og da går det fort frem. Vi skal handle (for vi har bare syltetøy og ost igjen av pålegg) levere inn vask og rydde båten klar til å få to matroser til om bord. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ! SOM JEG GLEDER MEG!!! Vi skal også se Tuva og Tiril igjen, for de dro to dager før oss fordi båten deres skulle på land. Tro det eller ei, men det har bare gått 4 dager siden jeg så dem sist og jeg savner dem veldig. Tenk at det går an å få så gode venner. Det jeg er mest gira for på Tahiti er å få besøk, men også å smake kule-is igjen, for det har jeg ikke smakt siden Galapagos! SPRØTT, eller hva? Så mye å se fram imot, men fortsatt en hel dag igjen til jeg kan få oppleve det.

Håper dere fortsatt koser dere i sommerferien. Nyt hver dag for den varer ikke evig. Dra ut sykkelen og ta med deg noen venner for å plukke blomster eller dra på stranda. Bad som du aldri har gjort før, gjerne 5 ganger hver dag, og husk å sette av litt tid i solnedgangen med familien uansett hvor du er. Om du er hjemme og ser solen gå ned bak husene🏠, om du er på hytta og ser den gå ned bak fjellene eller trærne🌄, om du er på ferie i huttaheiti og ser den gå ned bak horisonten🌅, så er det veldig viktig at det blir gjort. Det har jeg lært dette året.

Klem fra meg😊

, 

Gode venner! Tuva og jeg.

En liten gjeng på en liten flyplass.

Her sover jeg.

Denne brennmaneten på 1,5 m kom på besøk rundt båten.