Framme på Fatu Hiva!

(Ebba, Fatu Hiva/Marquesas, mai 2018)

Fantastisk natur på Fatu Hiva.

Da har det skjedd! Vi har seilet 3 uker over Stillehavet. Det var så fint å se land igjen. Selv trodde jeg at det ikke ville bli så veldig rart å se land igjen, altså vi har jo sett det før, men der tok jeg feil. Det var helt fantastisk. Fatu Hiva er en liten vulkanøy med masse høye fjell og palmer. En av de første tingene vi gjorde var å bade. Vannet var varmere enn det det noen sinne har vært. HELT LUNKET! Og kjempe deilig å bade i. Det føltes så rart å bevege seg i vann.

Vi kastet anker inni en liten bukt, hvor det blåste ganske mye for å ha så høye omgivelser rundt. Da vi endelig sto stille kjente jeg fortsatt at jeg satt og vugget litt fram og tilbake. Det ble ikke bedre av å gå i land. Alle gikk og vaiet litt hit og litt dit. Da vi steg i land fikk jeg tanken av da Thor Heyerdahl gikk her, kanskje på akkurat denne stien for flere ti-år siden. Tenk å dra på bryllupsreise til en så fin øy, bygge seg ett hus av palmer langt inni jungelen, og leve der kun av mat og redskaper de fant i jungelen. Da får man en tanke av at dette ikke ble det siste man så av han. Og helt riktig. Thor Heyerdahl fikk nemlig ideen av hvordan de første menneskene på Marquesas kom seg hit, de må jo ha kommet fra ett sted. Han trodde at de kom med strømmene fra Peru. Det var det ingen som ville tro. Så han fant ingen annen måte og bevise det på enn å faktisk gjøre det selv. Alle har vel hørt om reisen hans. At han bygget sin egen flåte av balsa-tre, fikk med seg noen menn og dro på sin lange ferd fra Peru. Han kom i land på Raroia, og jeg er ganske sikker på at det ikke var mange som tvilte på han igjen. Ganske fantastisk, eller hva?!

Det er en bitteliten landsby med maksimum 50 personer til innbyggere. Man kunne lukte bål på lang avstand og det var så fint å endelig se den andre båten igjen. Hver morgen når jeg våkner opp i stillheten i den varme trygge senga mi, og treffer på mamma, pappa og Albert som allerede har stått opp, setter jeg meg ned og ser på det stille, fredfulle havet, og midt oppi alt er det noe som vekker meg ut av tankene. Nemlig et veldig svakt bææææ langt der oppe i fjellene. Bedre kunne man ikke fått det.

Høye palmer på Fatu Hiva.

Ved havna sto damene og ventet på oss for å bytte varer. Vi hadde tatt med oss litt av vert, spesielt sminke, fiskekroker, sko, barneklær og den slags var veldig populært. Ettersom vi ikke hadde noe frukt igjen etter ett så langt strekk, var det det vi byttet mot. Vi fikk bl.a. store grapefrukter, men disse var mye søtere enn grapefrukt å kaltes «pamplemousse». Ganske merkelig navn, ikke sant. Byttehandel, sånn som vi gjorde nå, gjør man kun noen veldig få steder. Derfor er det veldig spesielt når man først gjør det. De på denne øya hadde jo så klart det meste, men ingen sier vel nei takk når du får ett tilbud om ting du ikke kan få tak i.

Tikier finnes overalt på Fatu Hiva. Vi kjøpet en liten en som souvenir.

Det fantes kun noen få hus, en liten butikk/ kiosk med alt av det du trenger, melk, smør, mel, jus og den slags. I tillegg til en båtbrygge og en skole var det en kirke her også. Så i går (torsdag 10 mai) dro vi til kirken. Siden det var Kristihimmelfarsdag var det ett litt ekstra stort nummer der. Alle innbyggerne hadde kledd på seg sin fineste stas, og damene hadde tatt blomster i håret. Du skulle hørt dem synge! Selv om vi ikke forsto ett eneste ord dem sa, ja det hørtes nesten ut som tullespråk for oss nordmenn. Uansett da de dro til midt i sangen og alle sang på likt som i ett kor var det så vakkert. Damene med så lys røst og mennene med så mørk. Jeg hadde aldri i min ville fantasi klart å synge det, og i vertfall ikke husket teksten 😉.

Alle hilste på presten etter gudstjenesten.

Senere på dagen gikk vi en lang, lang, laaaaaaang tur opp til ett fossefall. Det var virkelig noe de fleste sa vi burde gjøre, så vi kunne jo ikke gå glipp av det. Vi gikk først på veien forbi masse høyt grass og mangotrær. De var veldig høye så det var umulig å få noen der oppe fra. Heldigvis for oss fant pappa en helt fin en på bakken. De var mye mindre enn de man får kjøpt i butikken hjemme så det eneste vi trengte å gjøre var å skrelle av mangoskallet. Helt fin inni, og så søt og saftig. Nam, nam NAM! Så der gikk vi og spiste på en mango på vei til noe vi ikke visste hvor var.  Vel videre måtte vi gjennom en stim av mygg og en veldig tett «jungel». Vi gikk en og en for noen ganger var det så smalt og bratt at jeg tenkte det kanskje var på tide å snu. Men neida, vi fortsatte framover i varmen. Etter en stund da jeg sikkert hadde spurt pappa hvor langt det var igjen 50 ganger, så vi det, tro det eller ei men vi fant fram.  Det var som glitter som drysset nedover en høy bratt fjellvegg ned i ett lite kjern. Vi var de eneste der, og jeg fikk virkelig følelsen av paradis. Vi badet en stund før vi bestemte oss for og gå tilbake. Hele veien gjennom «AMAZONAS» jungel 😉.

Vi badet i et fossefall på Fatu Hiva.

Det gikk ikke mange dager før vi måtte si hade til Fatu Hiva. Neste stopp er nemlig NUKU HIVA! Det paradiset vil dere få høre mere om i det neste blogginnlegget.

Da skrives vi snart.