Besøk på Curacao

(Ebba, Curacao, 7. feb)

27. januar kom farmor, onkel Ståle og de to fetterne våre på besøk. Ja, det er vel litt av grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund. Vel, vi møtte dem på flyplassen her på Curacao og det var KJEMPE FINT å se dem igjen. Når jeg løp fram og klemte farmor, var det som om den ventende klokka, som har ventet og ventet inni meg, sprengte og ble til ti tusen sommerfugler som flakset rundt i magen. Det var virkelig en følelse man bare får når man har savnet noen ordentlig mye. Nå er vi 4 barn og 4 voksne i den lille seilbåten vi har. For noen kan det være ganske trangt, og det er det jo. Men, samtidig så føler jeg at jeg kommer enda nærmere personene rundt meg enn det jeg var før. Jeg våkner som oftest av barnestemmer eller voksne som sitter ute og tar morgenkaffen sin. Når du går ut av lugaren din eller ut fra do møter du en rett utenfor og kanskje slår av en prat. Til tross for at vi har det trangt, får vi alle sammen plass rundt middagsbordet og det er så fint. Når vi er så mange hender det jo at vi blir litt spredt. Noen drar inn til stranda mens andre blir igjen og gjør litt skole. Derfor er det så fint at vi kan samles ved matbordet og fortelle hverandre om hva DE synes om dagen. Det er de små minnene vi husker best og det er de vi må ta mest vare på.

Gjestene kom ikke så sent på dagen så vi dro og spiste middag på en liten restaurant med kjempe hyggelige kelnere og god mat. Vi la oss tidlig alle sammen og jeg er ganske sikker på at hver og en sovnet veldig tungt. Det har så klart skjedd mye på alle disse dagene men, en dag så jeg ting jeg ikke kan slutte å tenke på. Vi var nemlig på et slavemuseum. Curacao var sentrum for slavehandel i Karibia fra 1640-årene til 1713. Her ifra ble det fraktet flere tusen uskyldige mennesker på store skip for og jobbe på bomull og sukker plantasjer. På slavemuseet var det masse bilder, utstillinger og tekst på hvordan mange av forfedrene til de som bor her hadde det. For å si det mildt så kan man ikke gå inn der uten å felle en tåre. Det at noen kunne være så slemme mot folk og behandle dem som dyr er forferdelig. Tenk hvis jeg hadde vært nede i Afrika på den tiden så ville jeg blitt tatt vekk fra foreldrene min for å slave og arbeide livet ut. Det gikk veldig inn på meg. Jeg har ikke ord til å fortelle hva jeg så og hvor grusomt det var. Men vi trenger vel ikke å tenke mer på det triste enn det vi må.

Den 31. januar besøkte vi ett akvarium. Vi så masse fisk, store haier, rokker, sjøløver som ble matet og tro det eller ei så var det veldig gøy også. Det beste var å se på delfin showet. Wow, det var virkelig helt fantastisk å se hvordan en delfin kan komme så nært ett menneske. Vi har sett ville delfiner ute på havet også og helt ærlig liker jeg best å se dem i fri natur og i dens vanlige omgivelser. Men det fine var at alle dyrene på akvariet hadde det kjempe fint. De fikk ofte mat og hadde stor plass til å bevege seg. De hadde til og med flere åpninger der de kunne dra ut til det åpne havet men, det gjorde de ikke.  De hadde det så fint på akvariumet og dyrene visste at der ute var det ikke helt trygt for dem.

Den 6 februar, altså i går, dro vi inn til stranda. Vi var der en stund, bada masse og kastet litt håndball. Onkel filmet litt med drone og det var jo bra. Nå gleder jeg meg til og se filmen til jul. Det var like før vi skulle dra barna bestemte seg for å dykke etter skilpadder. Klein Curacao, en liten øy utenfor Curacao. Tro det eller ei men, her var det fullt av dem. Jeg klarte ikke å telle en gang. Da jeg så en, svømte jeg i dens tempo og da den gikk opp for å puste fulgte jeg etter. Skilpadder er fantastiske dyr. De kom så nærme at jeg kunne tatt på dem. Det var ikke lov da så vi gjorde det ikke. De svømte sakte slik at vi rakk å holde følge. Noen var gigantiske, andre var nesten mindre enn en albuelengde. De er helt ufarlige og jeg vil aldri glemme de fine sekundene jeg fikk være så nære ett vilt dyr. Det var helt FANTASTISK!!

Det var det mest spennende jeg har opplevd disse ukene 🙂 God helg.

Farmor, Onkel Ståle, Fetter Theo og Fetter Liam ankommer Curacao. Stooor gjensynsglede!

Fra slavemuseet.

Fra slavemuseet.

Theo, Liam, Albert og jeg på stranda på Kleine Curacao.

Theo, Albert og jeg på Kleine Curacao.

Albert i lufta.

Flygende flamingoer.

Litt turning må til.